Løpetur over Besseggen

GJENDESHEIM, KLOKKEN 08.00: En liten og tynnkledd, ja, for det meste tights-kledd forsamling venter på å få gå om bord i båten «Gjende» som skal ta oss den klassiske turen inn vannet til Memurubu.

Vi er ni stykker, inkludert to guider. Bortsett fra de to som forsov seg var det ikke flere som tente på ideen morgenjogg over Besseggen under Fjellfilmfestivalen. Men vi som er med er ikke mindre gira av den grunn.

Les mer om Killian Jornet

– Jeg syntes det hørtes gøy ut. Jeg løper mye i bergensfjellene og morgenjoggen så jeg som en mulighet for å presse og teste meg litt sammen med andre folk som er glad i løpe på fjellet. Men jeg trodde kanskje flere skulle hive seg med, sier Martine Haaland, tobarnsmamma og gymlærer bosatt i Bergen. 

Vi jogger opp grusveien og baner oss forbi de som bare skal gå. Strammer oss opp. Vi er jo løperne. Ganske raskt skjønner vi at det ikke går an å løpe over Besseggen. Ikke for oss i alle fall. Det er mer snakk om rask gange. Ikke deltar vi i noe løp heller, så det får være måte på sprengåpning. Jeg tenker at det gjelder å ikke kjase mer enn at det ser ut jeg synes dette er akkurat passe tempo for en morgentur.

Martin Hauge Nilsen synes virkelig det. Han traver av sted med et stort smil. Sunnmøringen har vært med på Hornindal Rundt fem ganger, det er et ultraløp på 75 kilometer med 5600 meter samlet stigning.

Mange blir svette bare av å høre om sånt. Jage rundt med startnummer i natur som bare burde nytes.

– Ja, jeg ser den. Jeg går selv på vanlige turer også. Men jeg synes det er en opplevelse å kunne springe, men få inntrykkene fra naturen likevel, sier Martin.

Han spilte fotball i ungdommen og måtte i militærtjeneste i Troms for å oppdage at det egentlig var løping i fjellet som var hans greie.

– Nå løper jeg nesten hver dag. Helst i fjellet, sier han.

«Jeg går selv på vanlige turer også. Men jeg synes det er en opplevelse å kunne springe, men få inntrykkene fra naturen likevel»
Martin Hauge Nilsen, ivrig fjelløper

Vi kommer opp i litt lettere terreng. Nå går det virkelig an å løpe. Et par karer spretter spenstig mellom steinene og er plutselig femti meter foran. Skal jeg ta opp jakten? Kanskje det kunne gått? Litt konkurranseinstinkt har man jo. Men nei, tanken var å ta en rolig tur, ta bilder underveis og nyte en av de klassiske fjellturene i Jotunheimen. Så jeg slipper meg tilbake gruppen bak. Martine Haaland holder et jevnt tempo.

– Etterhvert som formen blir bedre er det mer fristende å løpe for å presse kroppen mer. Mange tenker at man må ha en hel dag for å gå seg en tur på fjellet, i hvertfall flere timer. Men med å løpe i fjellet kan man slå flere fluer i en smekk, frisk luft, rolige omgivelser, vakker natur og en hard treningsøkt. For eksempel er turen over Vidden fullt mulig å ta som en to-tre timers langkjøring på ettermiddagen, selv om mange ser på det som en dagstur. Det er rett og slett digg og komme seg opp på en topp, sier hun.

LES OGSÅ: Med Gjendine (4) over Besseggen

Det ganske så lette værlaget som overrasket oss på morgenkvisten blir til et tungt og lavt skydekke. På forhånd har vi fått beskjed om å ta med matpakker, men de blir liggende i sekken. En ting er at været ikke frister til pausekos, men det er mest det at kroppen er innstilt på å løpe. Vi er på ingen måte de første som gjør det. På sekstitallet var Besseggenløpet en stor happening. Den svenske langrennslegenden Sixten Jernberg var en av flere av datidas idrettsstjerner som var med. Løpet ble gjenopplivet i 2011, men Reidar Andreassens rekord på 1.16.48 står fremdeles. Når den passeres er vi omtrent halvveis.

«Med å løpe i fjellet kan man slå flere fluer i en smekk, frisk luft, rolige omgivelser, vakker natur og en hard treningsøkt.»
Martine Haaland, gymlærer og tobarnsmor 

Peer Gynt påstod at han red over her på et reinsdyr.

Nå går 40.000 Besseggen hvert år. Vi er ute og løper i hjertet av Jotunheimen, DNT-land.

Er dette en trend?

Merker Turistforeningen at medlemmene bytter ut beksømstøvler og anorakk med tights og løpesko?

Før jeg skriver denne artikkelen ringer jeg Anne-Mari Planke, fagansvarlig for fjellsport i DNT.

– Vi merker en økning av løpekonkurranser og løpeturer i nærområder der folk bor. Trimpostbølgen kom for noen år siden og mange av våre medlemsforeninger er med og arrangerer motbakkeløp. Men jeg har ikke fanget opp at folk løper fra hytte til hytte i Jotunheimen, det er ikke en trend vi har oppdaget.

Turistforeningens største enkeltarrangement er 7-fjellsturen, 35 kilometer og 2400 høydemeter over byfjellene i Bergen. Det samler 7-8000 deltakere.

Her er det ingen offisiell tidtaking, men det er liten tvil om at det er er artig å komme først i mål. Gode løpere kan komme under fire timer.

«Det finnes selvsagt en grense til når det er uforsvarlig. Fjellet ligger der som før, og være er like raskt omskiftelig. Innimellom ser vi at folk har for lite klær på seg».
Anne-Mari Planke, fagsjef for friluftsliv i DNT

– Alle disse litt tøffe konkurransene, som Norseman, Hornindal Rundt og andre ultraløp har kommet de siste årene. Der møtes idrettsfolk og friluftsfolk. De var ikke der for 20 år siden, sier Anne-Mari Planke.

Hun tror nytt turutstyr også inspirerer en del til å løpe.

LES OGSÅ: Test av terrengløpesko

– Vi har fått lettere og mer funksjonelt utstyr. Det går an å få utstyr som er lett nok til å løpe med, samtidig som du har det du trenger i fjellet. Fart kommer inn som sikkerhetsmoment. Men det finnes selvsagt en grense til når det er uforsvarlig. Fjellet ligger der som før, og være er like raskt omskiftelig. Innimellom ser vi at folk har for lite klær på seg, sier Planke.

Vi morgenjoggerne har Bessvatnet til venstre for oss og Gjende langt der nede i tåka til høyre. Besseggens magi er der, berømmelse er med ett helt forståelig for en førstegangsfarende. Selve oppstigningen på Besseggen er ikke løping eller klatring, men noe midt i mellom, ivrig klyving opp en bratt steinur. Det skifter mellom lett overskyet og piskende regn og tilbake igjen. På det flate platået på 1700 meter begynner vi å møte folk på vei i motsatt retning.

– Dere er jammen spreke, sier noen, og det er litt flaut, for så voldsomt til prestasjon er ikke dette.

Men endorfinene begynner å bre seg i kroppen, akkurat som smilene under toppluene. For nå er det slutt på motbakkene og nedstigningen mot Gjendesheim er akkurat passe bratt til at det går an å slippe seg ned, lett løpende.

To og en halv time etter at vi startet fra Memurubu er vi nede hos Fjellfilmfolket igjen. Frokostserveringen er over, men lunsjen er sikret.

Matpakka med tre brødskiver har jo ligget trygt i sekken hele veien over Besseggen. 

LES OGSÅ: Fjelløping – hytte til hytte i Isfjorden