Kjenner du til Krossobanen på Rjukan? Den ble bygget i sin tid slik at du kan komme deg opp fra dalen og se solen vinterstid. Fra endestasjonen til taubanen kan du gå Solstien videre. Vel oppe ser du innover Europas største nasjonalpark, Hardangervidda.
En dag jeg tok denne banen opp, og så innover vidda, slo det meg at dette enorme fjellområdet var stort sett ukjent for meg. Jeg følte en dragning inn i fjellet og innså at dette måtte utforskes mer.
– Har du lyst å bli med å løpe over Hardangervidda, spør Sondre Rønjom meg flere år senere.
– Løpe?
– Ja.
– Interessant. Hvor på vidda?
– Vi kan ta toget til Ustaoset og ende opp i Rjukan.
– Hvor langt blir det?
– Det kommer an på. Om vi sikter på Kalhovd blir det rundt 100 kilometer. Til Mogen blir det 70 kilometer. Vi kan ta det på to dager.
– Spennende. Jeg er med!
Å løpe på sti gjør jeg flere ganger i uka. Men ikke så langt som dette. Her måtte det forberedelser til.
Det første jeg må ha er en større løpesekk. Jeg søker gjennom sportsbutikker på nett og sjekker flere tester. Så finner jeg en sekk som virker perfekt til formålet. Osprey Talon 11.
Oslo Sportslager har sekken liggende gjemt på – ja nettopp, lageret. Det smarte drikkesystemet som hører til har ikke selgeren i butikken hørt om. Dermed blir det en telefon til Fjellsport. Nettbutikker er fristende konkurrenter til ordinære sportsbutikker. Har de kunnskap om det de selger tro? Jeg ringer.
Passer Osprey 1,5 liter vannbagen til Osprey Talon 11?
– Hæ, svarer en kar hos Fjellsport.
Jeg staver og forklarer.
– Har drikkesystemet antiskvulpfunksjon, spør jeg videre.
– Hva kalte du det?
– Jeg skal løpe med den, og det blir irriterende i lengden å høre på en skvulpende vannbag.
– Aha.
Karen i andre enden diskuterer med en kollega, og jeg får et diffust svar.
Jeg finner til slutt det jeg trenger på nettsiden til Fjellsport.no og bestiller. Deretter blir jeg med noen venner på laksefiske noen dager.
Tilbake i Oslo er pakken fra Fjellsport kommet. Drikkebagen passer perfekt til sekken. Da har jeg to av verktøyene for å løpe lenge. Det tredje, og viktigste verktøyet, er sko.
Sko til stiløping har jeg. Mine Salomon S-LAB XT6 har gitt mange fine løpeturer på kronglete stier. Jeg har en tendens til å bli stiv i beina etter to-tre timers løping i skogen, men det skyldes vel krevende terreng og feil fart, tenker jeg.
«Snart skal det bli sol et par dager. Det er vår luke for å krysse vidda.»
Ferien er i gang, men feriefølelsen får jeg ikke i Oslo. Jeg pakker bilen full av utstyr og kjører til hytta i Hemsedal. Det er skikkelig ruskevær på veien oppover. Sondre og jeg har studert værmeldingen nøye. Snart skal det bli sol et par dager. Det er vår luke for å krysse vidda.
Å pakke en liten sekk for en slik tur betyr prioriteringer. Vi har heldigvis bestemt oss for å splitte opp løpet i to etapper. Det skal bli overnatting på Rauhelleren Turisthytte etter 35 kilometer. Der serverer de middag, noe som er en veldig god motivasjon.
Foran meg på bordet ligger alt jeg har tenkt å ha med. Jeg prøvepakker og får plass til mer enn jeg forventer. Sekken er stappfull. Solkrem, tannkrem, ekstra løpejakke og drikkeflaske med rensefilter lar jeg ligge igjen. De har vel tannkrem på Rauhelleren, vannet er rent på vidda. Jeg kan smøre meg med solkrem før jeg drar og én løpejakke ekstra er unødvendig luksus.
Neste morgen er det strålende sol slik det ble meldt. Jeg kjører ned til Gol stasjon og venter på toget. I vogn 8 på Bergensbanen sitter Sondre. Det blir et hjertelig gjensyn. Han har kjøpt samme sekk som meg. Vi går gjennom forskjeller i medbrakt bagasje. Han har løpevest. Det har jeg ikke tenkt på. Et smart plagg med mye lufting. Det får bli neste gang.
Sist jeg dro med tog som utgangspunkt for en tur var det sikkert 200 som gikk av på samme sted og inn i Marka på ski. På Ustaoset er vi de eneste som setter kursen til den første t-merkede steinen. Planen vi går for er å ende opp på Mogen ved Møsvann neste dag. Det er litt over 70 kilometer dit.
«I vogn 8 på Bergensbanen sitter Sondre. Det blir et hjertelig gjensyn. Han har kjøpt samme sekk som meg.»
Etter noen hundre meter langs hovedveien bryter vi av og løper på grusvei langs Ustevatnet.
– Dette er jo helt fabelaktig, jubler jeg. Jeg har bare på løpetrøye. Det holder opp den første bakken gjennom krattet. Deretter flater det ut og det blåser godt. Vindjakka tas på. Stien er overraskende fin med lite stein, ingen røtter og det er rimelig tørt.
Distansen på 9 kilometer inn til den første turisthytta, Tuva, går lekende lett. Jeg er kaffetørst og går inn.
Hytta er superkoselig. Vi setter oss ned med hver vår rykende kopp.
– Å løpe fra kafé til kafé er jo suverent, sier jeg fornøyd.
Her slapper folk virkelig av. Det er en helt annen ro enn på kaffebarene i Oslo. At det ikke er så smart å sette seg ned så lenge faller meg ikke inn. Ikke enda.
Vi fortsetter mot Heinseter. Det er 10 kilometer dit. Kunsten å balansere på steiner over myr får virkelig en oppfriskning. Myrvann setter en forferdelig lukt på skoa, så det går sport i å unngå det. Vi er jo ikke med en i konkurranse.
Utsikten i fjellet er helt fabelaktig. Det overrasker meg at det ikke er flere her. Hardangervidda er virkelig enda flottere enn jeg forestilte meg. Det er grønt og frodig og masse bekker og vann.
«Myrvann setter en forferdelig lukt på skoa, så det går sport i å unngå det. Vi er jo ikke med en i konkurranse.»
«Har jeg begynt å bli stiv alt? Jeg hilser på alle jeg passerer og småprater med de fleste. Noen er litt overrasket når de hører vi skal løpe over hele vidda.»
Vi passerer et par jenter som slapper av i lyngen med lunsj. Jeg trenger noe mat.
– Er du også sulten?, spør jeg Sondre.
– Ja. Vi kan spise niste mens vi går. Da unngår vi å stivne, svarer Sondre.
– Lurt! Det hadde jeg ikke tenkt på, sier jeg, og ser lengselfullt på det fine rasteområdet rundt oss.
Mens jeg spiser merker jeg plutselig at Sondre går fortere enn meg. Etter et par skiver med kaviar og egg løper jeg videre etter han.
Senere, mot slutten av andre etappe, drar Sondre virkelig i fra. Har jeg begynt å bli stiv alt? Jeg hilser på alle jeg passerer og småprater med de fleste. Noen er litt overrasket når de hører vi skal løpe over hele vidda.
På Heinseter sitter Sondre med en cola og en boks Smurf. Han har også en Isklar med kullsyre til meg.
Her var det fint, sier jeg og slår meg ned.
– Ja. Kan jeg by på en smurf?, sier Sondre
– Takk.
– De serverer middag på Rauhelleren i sjutida.
– Flott, sier jeg, og gleder meg.
Foran Sondre ligger en hyttebok. Det virker ikke som han har tenkt å skrive noe i den. Jeg skriver. Fortsatt har det ikke gått opp for meg hvor lite lurt det er å sitte når vi skal løpe så langt.
– Bør vi bestille middag på Rauhelleren, spør jeg jenta bak disken.
Hun roper på sjefen.
- Nei, dere trenger ikke det, svarer bestyreren som kommer frem fra bakrommet. Han ser at vi er ute på løpetur og skyter inn at ingen av de over 100 løperne som deltok i Xreid forrige helg brukte én krone på Heinseter da de passerte. Vi har ikke så dårlig tid og fikk i hvert fall kjøpt noe.
– Det er en jente som kommer løpende fra Rauhelleren nå, fortsetter bestyreren.
– Hun ville bare bort for å se om det var noe liv der. Ikke heft henne, hun skal på jobb her i kveld, sier han med glimt i øyet.
– Vi kan ikke love noe, svarer jeg, så smetter vi ut døra.
Neste etappe er på 14 km. Det går opp og ned over mange åskammer.
– Mot Rauhelleren er det slik at du blir lurt hele tiden. Du kommer på en måte aldri frem. Når du er oppe på en topp, er det alltid en ny topp, sier Sondre til meg. Han har gått på ski her i vinter.
Sondre er virkelig i form og virker ikke i stiv i det hele tatt. Jeg begynner å kjenne det skikkelig i beina. Etterhvert forsvinner han og den oransje Osprey sekken hans ute av synet.
Jenta, som skal jobbe på Heinseter, kommer løpende mot meg med lette steg.
– Hei, sier jeg.
– Hei, svarer hun og forsvinner.
Ingen kan jeg si at jeg heftet henne i hvert fall.
Etter 30 km har leggene stivnet skikkelig. Det gjør for vondt til at jeg kan løpe. Hva har skjedd? På Nordmarkstraveren, et sti- og grusvei løp i Nordmarka som har samme distanse, har jeg tidligere brukt litt over 2,5 time. Nå har jeg vært ute i 5,5 time. Terrenget her er annerledes. Det er mer kupert og det er mange myrer og steiner å balansere over. Jeg går videre.
Etter 6,5 timer ser jeg endelig Rauhelleren. Så utrolig deilig å komme frem til en slik hytte nå! I resepsjonen sitter Sondre og koser seg med en pils.
Vi spiser middag med Gunhild og Bengt. De møttes her på hytta for en time siden. Gunhild var på vei hjem til familie på Voss, men så at det var dårlig vær i vest. Dermed stoppet hun bilen på Hardangervidda, der det var sol, og gikk milene inn hit. Hun er tydeligvis både sprek og spontan. Bengt er ute på en ukeslang tur.
– Dagens anbefaling til maten er Ægir øl og akevitt, utbasunerer en ung servitør.
Bengt og Gunhild går for det. Sondre og jeg har allerede en full pils på bordet.
Tre retter, som inneholder både grønnsakssuppe, komle, saltkjøtt, pølse, kålrabistappe og riskrem, smaker helt suverent. Livet i fjellet er flott.
Jeg funderer samtidig på om beina blir bedre neste dag. Da jeg legger meg til å sove verker beina fortsatt godt.
«Katastrofe! Beina er akkurat like ille som på slutten dagen før. Det gjør skikkelig vondt. Om jeg løper med dette er jeg redd det kan bli en langvarig skade.»
Etter en solid frokost neste dag er vi i gang igjen. Dagens etappe er også på rundt 35 kilometer. Vi skal til Mogen ved Møsvann. Det er estimert å ta 11 timer å gå. Hvor lang tid det tar å løpe er vanskelig å si, men det vil ta nok ta 6 timer i hvert fall. Vi varmer opp med å gå noen hundre meter.
Så prøver jeg håpefullt med en lett jogg. Katastrofe! Beina er akkurat like ille som på slutten dagen før. Det gjør skikkelig vondt. Om jeg løper med dette er jeg redd det kan bli en langvarig skade.
- Sondre!
- Ja?
- Jeg kan ikke løpe.
- Sikker? Prøv med små, lette steg.
Jeg forsøker alle mulige slags steg, men det hjelper ikke.
– Vi kan skille lag, ellers må du løpe fram og tilbake.
– Så sprek er jeg ikke, sier Sondre.
– Å vente underveis fungerer heller ikke, da blir du stiv, sier jeg.
– Ja.
Sondre tenker seg om og konkluderer med det eneste rette.
– Om du mister meg av synet, så snakkes vi på Mogen, sier han. Det er 34 km til.
– Ja, sånn må det bli. God tur, svarer jeg og er skuffet over de stive leggene. Det er jo så mye morsommere å løpe!
Vidda strekker seg i alle retninger. Jeg forsøker å tenke på helt andre ting enn beina. Det er jo fantastisk fint her. Sola skinner. Vinden holder myggen borte. Og er det ikke noen bjeller jeg hører?
Joda. Ved en elv møter jeg en flokk sauer. Det blir en kort samtale. De stikker av. Elva er såpass kraftig at jeg må ta av skoene og vade over.
Stien snor seg vekk fra Geitvatnet. Jeg er over halvveis til Lågaroshytta. Der er det vel noen hyggelige folk og noe godt å få kjøpt, tenker jeg. Så ser jeg noe beveger seg rett ved siden av meg. Det er jo en rype. Med tre unger. To meter fra meg. Jeg stopper. Hva gjør de nå tro?
Ungene småjogger i vifteformasjon og gjemmer seg. Moren går i motsatt retning og sleper vingene langs bakken. Hvite fjær kommer til syne under de brune. Kan det være en forsvarsmetode for å få oppmerksomheten min over på henne og vekk fra ungene? Ja, det tror jeg faktisk. Morsomt.
Mobilen ringer. Det er Sondre.
Hvor er du nå?, spør han.
- Jøss, er det dekning her? Ja, si det, svarer jeg og forsøker å forklare. Sondre er nå ved Lågaroshytta.
Samtidig ser jeg at det kommer to mennesker mot meg. Jeg har gått i fire timer og det er faktisk de første jeg ser i dag.
- Vent litt, sier jeg til Sondre.
- Hallo! hilser jeg.
- Hallo, svarer de to med tysk aksent og rusler videre. Jeg er jo i telefonen. Den eneste gangen i løpet av turen der jeg ser litt opptatt ut. Tilbake i telefonen gir Sondre meg noen tips om hva som venter.
- Den første hytta er en lurehytte. Så vil du etterhvert se Lågaros.
- Den er god!
En time senere nærmer jeg meg turisthytta. Hva venter her? På avstand skimter jeg noen bevege seg ved hushjørnet. Personen har langt lyst hår. Er det en kvinne? I bare shortsen? Nei, ikke akkurat. Når jeg kommer nærmere ser jeg det er en godt voksen kar med grått, langt hår.
- Du er 1 time og 10 minutter bak kompisen din, sier han.
- Ja, han Sondre er sprekere enn meg i dag. Er det noen kiosksalg her?, spør jeg etterhvert.
- Nei, jeg er bare hyttevakt. Det eneste jeg har av godt her er kjeks.
Hytta er altså selvbetjent. Det hadde jeg ikke fått med meg. Det er heller ingen andre her. For å ikke bli stivere enn jeg er går jeg videre mot Mogen. Fem timer å gå står det på kartet.
På en høyde ser jeg vidde i alle retninger. Jeg skal lenger enn så langt jeg kan se. En sms fra Sondre tikker inn. «Knea :)», står det. Han begynner tydeligvis også å kjenne det.
Flere timer senere er jeg endelig ved enden av Gjuvsjåen. Nå går det nedover. I det fjerne kan jeg faktisk se Møsvannet og noen hyttetak. En vandrer tar meg igjen og forsvinner. Han har det travelt med å få seg sengeplass på Mogen Turisthytte. Det blir brattere. Å gå nedover med stive bein er det verste. På bergene langs en bekk går jeg til tider baklengs i de bratteste partiene.
I bunn av den lange bakken endrer naturen seg helt. Her er det både trær, grønt gress og blomster. Og en flat sti! Fantastisk! Etter 9 timer på vidda er det en herlig opplevelse å rusle i skogen.
Etter nesten 10 timer dukker plutselig Mogen opp foran meg. Digg! Min lengste marsj noensinne er over.
Inne på Mogen ropes det at fellesmiddagen er klar. Det har ikke vi tid til, for vi skal rekke en båt over Møsvannet. I stua sitter Sondre.
– Gratulerer med imponerende gjennomføring, sier jeg.
– Takk!
Det er kjekt å se han igjen. Vi forteller om hverandres opplevelse av turen. Etter en kjapp dusj er jeg klar for en matbit i kiosken. Sondre skryter av den gode pizzaen han spiste da han kom.
– Serverer dere pizza nå? spør jeg jenta i resepsjonen. Jeg ser på menyen. Eller suppe?
– Nei, ikke nå. Kjøkkenet har det for travelt med å servere fellesmiddagen.
Uflaks.
– Hva har du da?
Det blir en pils, kvikklunsj og en pose nøtter. Det går fint. Jeg har heldigvis hatt med nok mat på turen over fjellet. Gjett om det gjør godt å sitte. I løpet av de ti timene over fjellet har jeg ikke satt meg én gang. Jeg hadde endelig lært, og ville i hvert fall ikke bli enda stivere enn jeg allerede var.
«Gjett om det gjør godt å sitte. I løpet av de ti timene over fjellet har jeg ikke satt meg én gang».
Vi går mot båten. På et skilt står det: 1-4 kilometer til Fjellvåken II.
– Hva betyr det, spør jeg.
– Hvor båten ligger kommer an på hvor mye av innsjøen som er tappet, analyserer Sondre.
Jeg er ikke overbegeistret for å gå nye 4 kilometer. Og for å rekke båten da må vi løpe.
Heldigvis er det nok vann i Møsvannet denne dagen. Rundt et par svinger venter nemlig Turid med taxibåt. Hun vikarierer for Fjellvåken II. Den har gått på grunn med ny kaptein. Propellen er skadet og båten på land. Det geniale er at taxibåten går mye fortere. Og Turid disker opp med varm kaffe og Bixit. Møsvann er over 40 kilometer lang. Jeg er glad jeg slipper å gå den etappen. Sondre har ordnet hytteovernatting i andre enden av vannet.
Endelig fikk jeg altså opplevd Hardangerviddas vakre, øde og endeløse natur tett på kroppen. Jeg sover godt den natta.
Dagen etter tar vi bussen til Oslo. For en kontrast til vidda. Folk farter rundt overalt. Enda jeg har bodd i byen i 15 år virker den annerledes nå. Det første jeg gjør er å dra rett ut til nye Cargo på Sørenga og bestiller en pizza. Gjett om den smaker.
«Dagen etter tar vi bussen til Oslo. For en kontrast til vidda. Folk farter rundt overalt. Enda jeg har bodd i byen i 15 år virker den annerledes nå»
Ruta
• Ruta fra Ustaoset til Mogen er på rundt 70 kilometer.
• Vi brukte to dager på løpeturen, med overnatting på Rauhelleren Turisthytte. Underveis passerer du Tuva, Heinseter, Rauhelleren Turisthytte, Lågaroshytta, Mogen.
• Du kommer deg enkelt til Ustaoset med tog. Fra Mogen kan du ta båten fra Møsvatn og videre derfra med buss.Fra der båten legger til og ut fra Mogen varierer det fra 800 meter til cirka 4 kilometer å gå. Det avhenger av vannstanden i Møsvatn.
Kart: ut.no
Bjørnar Eidsmo
Bjørnar Eidsmo (37) er oppvokst i Sauland i Telemark og bor på Sagene i Oslo. Han vil ofte raskt fram, men har innsett at den korteste veien sjelden er den mest spennende. Bjørnar driver med stiløping, snowboard, langrenn, surfing, i tillegg til turer ved sjøen og på fjellet. Dette blogger han om om på Sidespor. Motivasjonen hans er å inspirere til å bruke naturen og nærmiljøer på nye måter.
