Fjelløping på Stranda

­Det er lett, spent og gira stemning før start. Lufta er fuktig av regn, men det har klarnet opp. 42 kvinner og menn ser ut til  å glede seg til å ta fatt på grusveien, som forsvinner i den mørke granskogen. Vi er med i den første utgaven av Stranda Fjord Trail Race.

– Det begynte med at vi løp opp på  Liavarden på kveldsturer. Det er jo en veldig fin tur, og vi fikk lyst til å dele den opplevelsen med andre, forteller Martin Kristoffersen, en av to initiativtakere bak fjelløpet på Stranda.

Medarrangør Oscar Almgren driver guideselskapet Uteguiden.

– Vi følger med på det som rører seg med andre fjelløp. Vi har begge bakgrunn fra Åre. Jeg har løpt Skutan rundt tidligere. Vi ville få til et løp som har litt fjell i seg, med løping langs rygger og så videre, forklarer Kristoffersen.

Norge har de siste årene fått motbakkeløp på nesten hver en kolle. Nå kommer løpene der du også løper ned igjen. Stranda Fjord Trail Race går over tre fjell, løypa måler 34 kilometer og har til sammen 2600 meter stigning. For min del er det litt lengre enn jeg noensinne har løpt, kombinert med litt flere høydemeter enn jeg noen gang har gått på skitur på en dag. Utfordring, kalles vel det.

– Det var litt tilfeldig at det ble så langt. Vi ville trekke løypa ned til sentrum og så opp på fjellet igjen, forteller Kristoffersen.

På ekte stiløp er det langt mellom saftstasjonene. Et kart der bekker for fylling av vannflasker. Lista over obligatorisk utstyr inneholder blant annet jakke, lue, hansker og førstehjelpsutstyr. Alle har tettsittende ryggsekker. Jeg har to magnesiumtabletter tapet fast på skulderstroppene –  i tilfelle krampe.

Jo, dette er virkelig et usedvanlig vakkert sted å løpe. Omgivelsene gjør at farten øker, selv om det stiger. Flatere partier med mulighet for virkelig løpe er herlig. Til venstre styrter fjellsiden ned mot fjorden. Oppe på Liavarden, nesten 800 meter over havet og et naturlig turmål, har reisen vår så vidt starter. Nå går det nedover. Jeg vil ikke ha noen rett foran meg, og har sørget for å være først. Det går fort, fortere enn om jeg ikke hadde et kobbel hakk i hæl, og lårmusklene må ta imot. Nede ved Duklivannet fyller vi vann og jeg ser oppover og innser at vi ikke er på noen stijoggetur. Vi er i fjellet, det stiger bratt oppover og det er ikke noen sti lengre. Vi skal inn i eventyret.

Det er terreng og omgivelser som dette som gjør at verdensstjernen Emelie Forsberg har flyttet til Norge og Måndalen, en ferjetur nordover. Hun synes det er naturlig at motbakkeløpene har blitt fulgt av andre typer løp.  

– Turen slutter vel nesten aldri oppe på toppen. Nei, jeg synes det er herlig at man kan gjøre ulike distanser for egen maskin. Å få en rundtur og få se nye miljøer er en veldig fin følelse, synes jeg, sier hun.

Det er ikke så godt å vite hva vi skal kalle det på norsk, stiløping, fjelløping eller kanskje Sky Running?

– Alt er jo egentlig samme sak. Fjelløping. Kjært barn har mange navn, vet du. Men Sky Running kan nok defineres som mer rått. Om man vil til en topp, springer man bare dit, uavhengig hvor teknisk det er, sier hun.

Sammen med kjæresten Kilian Jornet startet hun Tromsø Sky Race, som nå er en del av Sky Running World Series.

– Vi hadde mange drømmer, vi ville vise hvilken vakker natur Norge har og hvilke ville fjell og stier som finnes. Samtidig som vi ville vise det rå, så var det fint å få til en løype der man starter i Tromsø by og får oppleve så mange miljøer.

Ruta opp på fjellet Hamperokken er så tøff at en del snudde da de kom dit. På en del passasjer er det ikke rom for verken feiltrinn eller høydeskrekk. Men alle plassene til årets løp er utsolgt.

– Det er en veldig heftig løype, om jeg får si det selv. Blant de tyngste og heftigste jeg har løpt selv. Dessuten er det fint å få sette Norge på kartet internasjonalt i fjelløpingssammenheng, sier hun. 

Oppstigningen til Heimste Blåhornet er heldigvis ikke like brutal, men det vi driver med er ikke lengre løping. Det er gange, kravling og klyving. Noen trives åpenbart, de forsvinner oppover. Andre sakker av. Når vi nærmer oss toppen er underlaget steinur.  

LES OGSÅ: Superparet

Været har endret seg. Utsikten går vi glipp av det vind og regndråper i lufta. Jakka må på. På en slik distanse må man sette seg delmål. Hittil har jeg tenkt at målet er her oppe i enden av den lengste oppstigningen.  Det er rutas høyeste punkt, 1478 meter over havet.

På den øverste delen av Heimste Blåhornet går løypa tilbake igjen etter vending på toppen. Jeg møter en blid svenske, som har allerede rukket å være oppom toppen for å snu. Frikjøringsstjernen Kaj Zackrisson forsikrer meg om at det ikke er langt igjen. På vei opp grusbakken før start, fortalte han meg om opptreningen etter en stygg krasj i fjellet, som fikk han i gang med løping. Han har bare én lunge som fungerer ordentlig, men det hindrer ikke at han har dratt fra meg i det bratte partiet. Jeg slår fra meg tanken om å ta han igjen, når jeg ser hvordan han spretter fra stein til stein.

Også jeg finner toppunktet oppe i tåka, og kan begynne å løpe nedover. Det har jeg gledet meg til. Lårmusklene skal få en pause fra kampen mot tyngdekraften. Men først er det frustrerende å kjenne at heller ikke dette går lett eller fort. Et uendelig antall løse skifersteiner, gjør at føttene må settes presist ned. Også det blir en vane, men det gjelder å ikke bli nonsjalant. Nede i et flatere parti, sitter en av de som løp fra meg i starten. «Det er kneet», forklarer han.

Her er det også løypevakt, som gratulerer meg med bra innsats så langt. Men han sier at det er én kar som er langt foran de neste, som om jeg skulle ha muligheter for å blande seg i tetstriden.   

Det viser seg at det er Ola Hovdenak som er der foran. Romsdalingen som har vunnet en haug med løp av ulike slag, har dratt i fra. Så lenge det dreide seg om ren motbakkekondis, var det andre som klarte å henge på, men så begynte nedoverbakkene.

– Jeg vil si det var det beste av vestlandsk fjelløping. Lange sugende bakker med litt ur på toppen. Du har en fordel av å kunne fote deg i steinur. Utsikten var helt rå. Flytstien ned mot Stranda igjen var enormt artig. Der var det ikke så bratt at du måtte bremse hele tida, oppsummerer Ola etterpå.

LES OGSÅ: Fjelløperen

Stranda 20. august 2016

Distanse: 33 kilometer

Antall høydemeter: 2600 høydemeter

strandafjordtrailrace.com

Herfra går løypa i bølger nedover. Men trail race, sa du? Etter en bratt nedstigning er det slutt på stien. Bare myrer og lyng. Med så jevne mellomrom som arrangøren har fått til, står det merkepinner som viser hvor de har tenkt å løpe. Det suger krefter ut. Hvert skritt på dette myke underlaget er mye tyngre enn det ville vært på hardtråkket sti.

– Vi måtte bare få løypa til å henge sammen, og det er en strekning som ikke har sti. I år kommer vi til å merke løypa tidlig, og da vil det antakelig bli en sti her. Det er også aktuelt å kloppe noen steder, sier Martin Kristoffersen. 

De neste målene er Vardnakken (878 moh. ) og Dregetua (693 moh.). Her er det folk og nye oppmuntringer. Dette er en populær turtopp og stien er av typen som hadde vært super med stisykkel. Det er en fryd å løpe her også, spesielt med tanke på at det nå er nedoverbakke helt til Stranda sentrum. For første gang på timevis tar jeg igjen en annen løper.  

Men det er langt igjen. Jeg kjenner at jeg er kjørt når jeg kommer ned til Stranda sentrum og matstasjonen ved hotellet. Jeg bælmer i meg drikke av flere slag og prater med de blide jentene som deler ut vingummi. Det skal smake godt nå! Jeg forsyner meg grovt, før jeg begynner på motbakkene ut av Stranda sentrum. Det går tungt nå. Lunting, heter denne formen for bevegelse. Det er løpsteknikken til en forballspiller som er utvist fra banen.

Avslutningen skal ta meg fra null meter over havet til Roaldshorn på 1230 meter, toppen over skianlegget på Strandafjellet. Når jeg prøver å ta meg sammen, øke farten, biter de første krampene. Jeg husker magnesiumtablettene. Det er vel nå de skal tas. Jeg hiver innpå begge to for å være sikker på effekt, og kjenner den salte smaken og får følelsen av at dette ikke var særlig lurt. Jeg er ennå på asfaltveien da magen vrenger seg. Sammen med magesyra spruter det ut halvfordøyd godt og blandet i rødt, gult og grønt. Der forsvant verdigheten.

Les også: Hvordan finne flyten i terrenget

OASEN: Paviljongen ved toppen av skiheisen på Roaldshorn er et etterlengtet syn etter mer enne seks timers løping. Foto: Axel Brunst. 

Men blås det, nå handler det om, og bare det. Oppover skogen, prøver jeg å få en rask gangrytme i stedet for å prøve å løpe. Jeg blir tatt igjen av en kar, prøver å henge på, men må slippe. Jeg skal uansett videre. Setter en fot foran den andre, ser at tallet på høydemåleren beveger seg i riktig retning. Det går fra skogssti og over i fjellterreng.

Det ville vært en nydelig fjelltur, om jeg ikke var så sliten. Været, utsikten, landskapet og friksjonen under løpeskoene er på topp. Alle tidsskjemaer sprekker så det synger, etter hvert som jeg innser at det ikke bare gjenstår høydemeter, men også kilometer.

Fra selve toppen er det  200 meter høydemeter ned til restauranten der målseilet er satt opp. Lårene vil ikke det. De går nærmest i lås, nekter å ta i mot mer juling. Jeg er glad det er stolheis ned fra fjellet. Til slutt ser jeg de medlidende ansiktene til folkene som står bak målseilet og tar imot. «Skynd deg og få i deg mat».

Den neste uka skal jeg bli et pussig syn, der jeg går baklengs ned trapper. Men jeg skal snart begynne å tenke på hvordan jeg skal forberede meg neste gang, slik at jeg kan fly uanstrengt over stien, som en skyrunner.

Har du fått en smak av livet i skyene, vil du gjerne tilbake igjen.