Et mini-ultra i Lofoten

Blir det en neste gang til Lofoten, blir det med klatresko hadde jeg tenkt. Nå står jeg her i løpesko og en vindjakke av letteste sort. Det er åtte varmegrader og yr i Svolvær, en stor kontrast til hetebølgen lengre sør. Jeg må smile. Badetemperaturene er skrekkelige, men for løping så er jo dette optimalt.

For en løper som meg var det lite som fristet med 100 miles-distansen i Lofoten Ultra-Trail. Men 24 kilometer og 1000 høydemeter, et lite miniultra, kan kanskje gå?

Vi skysses med buss ut til startstedet på Barstrand. Jeg snakker med jentene i nabosetet. Hun ene bor i Japan, men er i Sveits for tiden i forbindelse med jobb. Hun ville få med seg dette sagnomsuste løpet mens hun likevel er i Europa. Hun forteller at hun løper en del, men hun har ikke direkte overtenning akkurat nå.

– It's a bit cold, sier hun spørrende.

Vi har tre kvarter før start og oppbevares midlertidig i et tørrfisklager fullt av – ja, tørrfisk. De som har selfiestang tar selfies. En siste tissepause skal alle ha. Ei av jentene stiller seg i den betydelig kortere herrekøen og begriper ikke hvorfor ikke flere i damekøen følger hennes eksempel. Men det haster ikke for min del, jeg vil helst vente til så nær start som mulig. Om jeg varmer opp? Det er å overdrive, men jeg beveger meg litt for å holde varmen, for «it´s a bit cold». 

«De som har selfiestang tar selfies. En siste tissepause skal alle ha.»

Og der går startskuddet. Eimen av tørrfisk forsvinner. Hvilken fart det er på de andre! Jeg må se på klokka og holde igjen mens majoriteten dundrer på. Jeg sier ikke at det er lett. Passerer en bro og hører snart lyden av et korps. De sørger for god stemning for oss som løper forbi, og snart befinner jeg meg i et felt med pratefart. Det er yr i lufta.

– Duskregn ska´verr bra for huden, meddeler ei.

–Æ fatta´kje koffør lofotværingan legg asfalt overalt, sier ei annen, bor i Harstad lengre nord. Meddeler at hun har fått smaken på løping siden i vår, men hun har ikke noe å bevise, hun som har «klemt ut av seg to onga».

Jeg kjenner det allerede. Hvor riktig det var å komme hit. At dette tempoet kan jeg klare å holde en stund. At skrei til middag i går var bra type mat før et løp. Og hvor fint det er at et slikt arrangement kan tiltrekke seg folk fra alle mulige kanter. Eller er det Lofoten-effekten som slår inn? Vi har ikke en gang kommet oss av asfalten og det er som å være på tur.

Vi krysser en bekk og jobber oss snart oppover mot Jordtinden (530 moh). Ikke direkte løping, mer rask gange. Utenfra ser det sikkert strevsomt ut, men underlaget er inspirerende å løpe på. Det er befriende å ha så lite oppakning: Vann, noen energibarer og den stivprisete vindjakka med hette i sekken. Foreløpig angrer jeg ikke på tights i stedet for shorts.

Alle holder sitt eget tempo. Likevel er en felles glede i å nå toppen av Jordtinden og ikke skulle ned igjen samme vei, men videre. Føttene setter pris på å kunne slippe opp litt nå, mer steinete underlag, fjell. Det er artig hvordan føttene har funnet sin egen rytme, har de i det hele tatt kontroll der nede? Jeg løfter blikket, ser utover Lofoten, nå tar det av her, jeg flyr.

«Duskregn ska´verr bra for huden.»

LES OGSÅ: UTEs guide til Rallarvegen 

«Vi har ikke en gang kommet oss av asfalten og det er som å være på tur.»

Lander ikke skikkelig igjen før det bærer over et lite parti med sommersnø, og det er tilbake i lavgir. Jeg vil helst ikke tråkke over og bli fraktet ned herfra. Neste høydepunkt er Spisstind (662 moh.). Det blir sagt om kvinner at vi har et urinstinkt å holde igjen og spare krefter til det gjelder. Jeg roer meg til denne tanken, inntil jeg hører en mannsstemme si: 

– Holder du den farta så er det fint for meg å ligge bak. 

Han forteller at han ligger godt an på 50-milesløypa, altså 82 kilometer, men at det er tungt nå. Vi holder skravletempo, det er bra å tenke på noen andre enn seg sjøl, det synes vi visst begge. Stien slynger seg rundt Vestre Nøkkvannet, og ei lita kneikfør vi skal ned Bogdalen og så heller det nedover.

Urinstinkt-hypotesen min rakner fullstendig nå, jeg klarer ikke å holde igjen.

– Løp på, sier mannen og herlighet, jeg flyr igjen. Nå må jeg ikke falle.

LES OGSÅ: Test av terrengløpesko med høyt skaft

Faller ikke, men lander knallhardt nede på flatene. Hadde ikke drømt om at det flateste partiet og de bredeste grusveiene var det som skulle kreve mest disiplin. Matstasjonen med lunken cola og chips ved Kongsmarka er usedvanlig godt plassert, men jeg klarer ikke å stanse beina, jeg må bare fortsette. Lofoten stiger igjen, nå opp mot Tjeldbergtind(367 moh.). Det bannes rundt meg. Det hviler noe absurd over dette, men jeg er glad for det bratter seg igjen: Mer fjell og tempoet regulerer seg selv. Lett klyving blir det også, før det fra toppen åpner seg et skue utover mot Vestfjorden. Skydekket er høyt nå, vi har god sikt til hvor vi kom fra og dit vi skal. Fornemmelsen av Svolvær torg og målgang gir noe å rette innsatsen mot. Nedstigningen fra fjellet er blytungt for knærne.

Så grusomt at jeg prøver å holder motet oppe ved å tenke på noe som ville vært verre. Tenker på 100 miles-løperne som ennå ligger bak, og som også skal over her. Forestill deg Oslo-Kongsberg, inkludert 7000 høydemeter. Menneskekroppen, jeg fatter den ikke.

Jeg har helt glemt av tiden og latt terrenget styre farten. Når det er omtrent tre kilometer igjen, gløtter jeg på klokka. Har sju minutter om jeg vil komme i mål innen fire timer. Hva er best? Rett fram på hard asfalt? Eller stripa som skiller grus fra grøft? Pokker. Beina svarer ikke. Ikke hodet heller. Det verker under fotbladet, ikke en meter er gratis. En bilist tuter, jeg vinker tilbake. Opplevelsen hjelper på humøret, om ikke annet.

LES OGSÅ: Kom i gang med fjelløping

«Duften av ramsalt sjø er litt en opplevelse når du kommer fjellveien.»

Hver meter betaler seg og jeg ankommer omsider brygga i Svolvær, er straks i mål. Duften av ramsalt sjø er litt en opplevelse når du kommer fjellveien. Cruiseturister fotograferer måker. Der er restauranten Du Verden, hvor jeg spiste den fortreffelige skreien i går kveld, og der er kajakkutleia. Jeg tenker først at det er synd at jeg dro hit alene for denne opplevelsen, men det blir jo feil, for det er jo hundrevis av oss. Publikum? Tja, kanskje 20-25 som ikke er funksjonærer? At de gidder. Speakeren melder at Hallvard Schjølberg er observert, han er Lofotens egne ultrakomet. Han kommer til å vinne den lengste distansen for tredje år på rad. Jeg begriper det ikke. Blir sittende en stund på fortauskanten, utrolig godt å sitte på fortauskanter egentlig, en dame kommer bort og spør med bekymring om jeg er kald. Jeg må smiler igjen. Badetemperaturen er trolig perfekt nå, for jeg hører meg selv svare:

– Nei, jeg koker!

LES OGSÅ: Hallvard Schjølberg – fra null til hundre