Annas lange løp

­­­

Anna Nguyen-Skaret (39) gjennomførte nettopp sitt hittil lengste løp, 80 kilometer under Ecotrail Oslo. Pluss de to kilometerne som hun løp feil. Det er litt av et sprang etter fjorårets 48-kilometer, da hun fikk kramper etter 23 kilometer og knærne verket hver gang føttene landet på grus eller asfalt.

– Da gikk jeg og gråt om hverandre og syntes synd på meg sjøl, samtidig som jeg syntes jeg var dum som et brød. Jeg skrek «aldri mer» da jeg kom i mål.

Hvorfor meldte du deg på den lengste distansen?  

– Ren dumhet og galskap, rett og slett. En uke etter at jeg deltok første gang, fikk jeg en mail fra Ecotrail hvor det stod 2 for 1-kampanje. Det hørtes fristende ut, og billig, så da klinte jeg til med 80 kilometer. Det andre startnummeret fikk en venninne. Hun endret fra åtti til femti for to måneder siden, noe jeg syntes var så fornuftig gjort av henne, men jeg hadde så veldig lyst til å fullføre åtti. Motivasjonen min har alltid vært å fullføre det, som mitt lengste og kanskje siste. 

Hvordan har oppkjøringen vært?

– I forkant har det vært som berg og dalbane med motivasjonen min. Jeg har ikke løpt så lenge, jeg begynte først sommeren 2015. Før det hatet jeg løping, men på grunn av livsendringen da jeg flyttet fra by til bygd, har lidenskapen flyttet seg fra dans til løping. Dessuten var jeg inaktiv en lang periode etter jeg fikk barn og da fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe med livet og kroppen, løping var den enkleste måten å få treningen unnagjort på. Jeg tenkte mye på dette løpet, har drømt litt om det. Har hatt utrolig vondt i magen på grunn av det, særlig de to siste ukene før løpet. Didrik Hermansen har vært min løpecoach siden startet i november i fjor, så har jeg økt mye mengde, fra 30-40 kilometer i uka til 70-80 kilometer de fire siste månedene. Jeg merker at beina har blitt sterkere siden i fjor, selv om jeg var helt knust. 

Mange brøt årets løp på grunn av varmen, vurderte du det noen gang?

Jeg vurderte det mange ganger. Også fra starten, for jeg visst at det skulle bli varmt. Noen sa til meg at du er fra Asia, så varmen takler du fint, men neida, haha. Det er ikke noe fortrinn. Jeg sleit nok like mye som de andre, forteller Anna.

Noen steder var det vanskelig å vite helt hvor hun skulle løpe, og Anna løp feil i Nydalen. Hun ble hentet inn av noen hun kjente, Even Nedberg og kona Yvonne Olstad, og det ga ny energi. 

– Jeg ble optimist og tenkte at jeg skulle klare det innen 14 timer, som var fristen. Så møtte vi flere andre etter hvert. Men i den første bakken med sti, røtter og store steiner mistet jeg dem alle. Jeg måtte bare slippe dem og kjøre mitt eget løp.

Anna kommer inn til første sjekkpunkt ved Holmenkollen etter 5 timer og 55 minutter. Dermed når hun tidsfristen med fem minutters margin.

– De tre første milene var definitivt den tyngste delen. Men det var ikke snakk om å gi seg. Det slo meg ikke en gang, og det var overraskende for det var varmt og tungt, men jeg følte at det kom til å gå greit. På toppen av Vettakollen var det panoramautsikt over byen og fjorden. Der kjente jeg at det var verdt hver eneste kilometer. Hvor ofte får jeg muligheten til å oppleve dette? Jeg hadde bare noen timer på meg videre, som jeg rakk til slutt, så kjente jeg igjen løypa fra i fjor. Da følte jeg meg litt trygg, hva som ventet meg, en bakke der var tøff.

Når Anna passerer omtrent 46 kilometer, møter hun det hun beskriver som den første veggen.

– Da ble jeg svimmel og utrolig kvalm, og jeg var midt i skogen. Da var det bare noen kilometer til neste drikkestasjon Sørkedalen (50 kilometer), men jeg hadde ikke mer vann igjen. Det gikk helt rundt for meg, jeg sendte bilder med gråteansikt til mannen min. «Det var skikkelig dramaqueen-selfie jo», skrev han, vi har en sånn ertete tone med hverandre innimellom, og jeg ble litt fornærma, men lo litt for meg sjøl. Hendene mine hovnet opp noe forferdelig, jeg hadde glemt å ta av gifteringen og jeg skjønte at jeg måtte få hjelp, men det var ingen der. Jeg prøvde å sitte stille, ha hånda høyt for å få ned blodet og trøkket i armen og jeg fikk av ringen til slutt. Det gjorde så vondt. Jeg begynte å gråte igjen. Jeg tenkte at ved neste checkpoint skulle jeg gi meg, men da jeg reiste meg igjen konkluderte jeg med at jeg skulle fortsette helt ut. Her kvikna jeg til og var helt oppe i skyene. Derfra ville jeg fortsette til jeg var cirka to kilometer unna Sørkedalen.

Men to kilometer til Sørkedalen er langt når du ikke får en eneste meter gratis.

– Jeg fikk heteslag, følte meg dårlig og begynte å grine. Jeg kjente at psyken min ikke fungerte helt optimalt. Jeg la meg ned igjen, i grøfta, med øynene lukket. Jeg bestemte meg for å få noen til å frakte meg tilbake. Men da jeg kom til Sørkedalen, fikk jeg vann og drikke og snakket litt med folk. Det var godt å se mennesker igjen etter mange timer i skogen helt alene. Det gjorde noe med kroppen min, jeg fikk en slags lykkerus og motivasjonen kom tilbake. De brødskivene med dansk salami... jeg har aldri spist noe så godt. Jeg stod der ganske lenge før jeg løp bort til sjekkpunktet. Nå var det 10 kilometer til ned drikkestasjonen på Fossum (60 km), og jeg hadde to timer på meg. Den biten var tøffere enn jeg trodde. Jeg var ikke ferdig med alle oppoverbakkene. Jeg sleit nok en gang med å motivere meg sjøl til å fortsette. Jeg så på klokka. Jeg hadde en halvtime på meg, men jeg tenkte at jeg ikke kom til å rekke tiden, forteller Anna. 

Jeg har aldri grått så mye foran andre. Jeg klarte ikke å stoppe. Jeg innså at nå var løpet kjørt for meg, jeg fikk ikke godkjent.

Plutselig så dukker det opp en venninne, Nicoline Skille som hadde løpt tilbake for å møte henne.

– Jeg ble overlykkelig da jeg så henne. Så løp vi sammen inn til Fossum noen kilometer.

Når det er tre minutter til det stenger ved neste sjekkpunkt, prøver hun å sette opp farten. Hun er tom for vann og næring og løper avgårde, forbi matdisken og de som holder på å rydde, må nå den matta. Hun bykser over den og ser ned på klokka. 60 sekunder for sent ute.

– Jeg har aldri grått så mye foran andre. Jeg klarte ikke å stoppe. Jeg innså at nå var løpet kjørt for meg, jeg fikk ikke godkjent. Da satt jeg og gråt lenge, og tenkte på de to kilometerne jeg hadde løpt feil. Jeg begynte å tenke masse på hva jeg hadde gjort feil, jeg var skuffa over meg sjøl. Men så hørte jeg at mange hadde gitt seg på grunn av varmen. 60 kilometer er distansepers uansett, så jeg tenkte at jeg skulle bare være fornøyd med det. Jeg hulka og banna, og da sa Nicoline at nå kjører jeg deg tilbake. Men jeg sa plutselig bestemt at nei, jeg skal ha 80 kilometer på klokka mi.

Åtti kilometer på klokka. Åtti kilometer på klokka. 

– Det var så tungt de siste to mila fra Fossum.

Stemmen brister når hun snakker om det. 

– Jeg hadde ingen motivasjon eller krefter. Jeg hadde ingen som kunne motivere meg eller dra meg opp igjen. Når du har løpt så langt som 80 kilometer og ikke får godkjent. Det er så surt og bittert. Å oppmuntre meg sjøl, var så tungt, men jeg prøvde å tenke på målet mitt, å fullføre åtti kilometer, å komme over den distansen. Prøve å tenke på den gode følelsen etterpå når jeg er ferdig. Jeg skrev til Didrik at jeg ikke rakk cut off (tidsfristen for å få lov til å fullføre løpet red.anm.) på 60 km-punktet og fikk til svar:

<em>«Gratulerer med distansepersing. Jeg forstår at du er skuffet og var klar for hele distansen. Hadde du klart de siste 20? Jeg er skikkelig imponert over deg. Bra jobbet, og jeg regner med at du er revansjelysten allerede?»</em>

– Jeg svarte ikke før jeg endelig kom til Lysaker. Da sendte jeg bildet av skiltet Lysaker stasjon og skrev: «Jeg er her. Bare en mil igjen, jeg SKAL gjennomføre løpet».

Det var asfaltert hele veien fra nå. Anna kjente seg igjen nå fra året før, og merket at beina hadde blitt sterkere siden i fjor.

– Da visste da at jeg kom til å klare det slev om kroppen var helt utmattet av varmen og for lite næring.

De brødskivene med dansk salami... jeg har aldri spist noe så godt.

Anna var innstilt på at hun skulle reise hjem med tomme hender, hun visste at hun var sist til mål. Men når hun ser mållinja, er hun fortsatt i stand til å løpe. Arrangørene har ikke pakket sammen, de står og venter på henne. De godkjenner løpet selv om hun har passert fristen, de understreker at hun har gjennomført hele løpet. 

– Da så jeg en venninne, An-Margitt Eide, rope «Anna, kom og hent medaljen din!» Jeg trodde ikke det var sant! At jeg skulle få medalje, og trøye, som jeg kunne få hente etterpå. Den følelsen, var magisk. Jeg er så stolt og glad for at jeg ikke ga opp etter 60 kilometer. Men jeg fikk ikke åtti på klokka for den gikk tom for batteri etter 63 kilometer. At jeg har løpt så langt på en dag er helt uvirkelig. Følelsesmessig har jeg ikke opplevd noe så svingete. Fra å være i topp humør til å være deprimert. Fra å være helt gira til å være helt så utmattet. Tårer og latter om hverandre. Det var helt ubeskrivelig vondt, men fantastisk godt å gjennomføre dette løpet. 

– Hvordan har du det nå, tre dager etterpå? 

– Nå går jeg litt som en pingvin, men det er ikke vondt noe sted, det er bare støl og stiv. I fjor brukte to uker på å restituere meg, så det har vært et bra treningsprogram. Dagen etter var jeg helt ubrukelig. Det føltes som om jeg hadde feber. Jeg klarte ikke å gå. Jeg var slapp og helt utmattet. Løpet virket fjernt, som en drøm. Så løsna det litt. Men jeg er så svak og lettrørt. Bare jeg snakker om løpet, renner tårene.

Du kaller deg løpeoldemor, hva er historien bak det?   

– Løpeoldemor er personifiseringen av mitt langsiktige mål, å fortsette å elske løping til jeg blir oldemor, fortsette å glede meg over å være ute i naturen til jeg blir like gammel som de fleste oldemødrene. Den gleden jeg har ved å løpe, den gode følelsen løpingen gir meg skal vare livet ut, sier Anna. 

 LES OGSÅ: Når fire timer blir en sprint 

Løypefakta

Leaflet.HikeBikeMap.org

Ecotrail Oslo består av fem løp (10 km, 21 km, 50 km, 80 km og en gåklasse 21 km). 80-kilometeren har blanding av skogsbilveier, teknisk sti og lett teknisk sti. Første mil går opp langs Akerselva, som er en attraksjon og et felles bruksområde året rundt for byens innbyggere. Elva har også opp gjennom historien dannet det naturlige skillet mellom øst og vest i Oslo. Akerselva har sin opprinnelse i Maridalsvannet som 80 kilometer-løypa runder. Maridalsvannet er Oslos drikkevannskilde og markerer her inngangsporten til Oslos unike friluftsområde – Nordmarka. Der er det et tettmasket nett av løyper for både sommer og vinter. Turstiene vedlikeholdes av både Skiforeningen og Oslo kommune. Løypa videre fra Maridalsvannet går opp og ned, passerer flere større og mindre vann og inkludere traseen til et lokalt motbakkeløp – Fagervann Opp og Oslo eldste skogsløp, Nordmarkstravern. Løperne vil nok i deler av traseen føle at de er langt borte fra folk, men byen er aldri langt unna. Av de stedene i marka hvor løypa tangerer urbant bymiljø er Sognsvann, som er byens mest brukte område for løpere, syklister og de som ønsker seg et bad. T-banestasjonen rett ved gjør det mulig for familie og venner å komme og heie!  Vettakollen og Frognerseteren er de neste høydepunktene i løypa, fra disse er det panoramautsikt over byen og fjorden. Fra Holmenkollen og passering under selve hoppet er det litt stigning igjen, før løypa tar av ved Voksenkollen stasjon i retning ned mot Sørkedalens flere gårdsbruk. Derfra blir det mer stigning over til Fossum og stemningsfulle Bogstadvannet. Akkurat som løpet startet oppover en elv – Akerselva, skal det (nesten) avsluttes nedover en annen elv – Lysakerelva. Et bevaringsverdig område rikt på fugleliv og plantearter. Løypa her er stedvis teknisk og kupert! Fra Lysaker stasjon passeres Vækerø-parken, Bestumkilen, landlige Bygdøy Sjøbad, Frognerkilen og forbi Aker Brygge, over Rådhusplassen og via Vippetangen med målgang på Salt på Langkaia.

Kilde: Ecotrail