Skitur på Krokskogen

Henrik Alpers er landeveissyklist og han har syklet Amerika på tvers. I tillegg liker han å gå lange skiturer. Ikke bare det. Han erobrer milene.

I flere år har vi snakket om å få til en skitur til Krokskogen, men det har aldri klaffet. Med andre ord er det nå eller aldri. Det er de turene som er best. Det er de turene det faktisk blir noe av. 

– Visste du at Krokskogen er det minst tørre området i hele Nordmarka? Det er her snøen faller først. Det som faller i Østmarka er ofte rester herfra. Dessuten er vi ikke lengre i Oslo, forteller Alpers før start.

Ved Damtjern klikker oss inn i hver våre Rottefella NNN´s og legger i vei.

Vi starter i hvert vårt spor og det er helt uproblematisk. Vi kan verken se eller høre noen.

Det viser seg snart at den kjappeste løypa til Gyrihaugen ikke er kjørt, til tross for rekordmye snø. Løypa kjøres kun unntaksvis fordi den ofte blir for krevende for smale ski, visstnok. Vi må improvisere litt, og kan dra nytte av at Alpers har vært her mang en gang før. Vi ender opp i løypa som går under kraftgata og gjennom et hyttefelt. Så kommer vi inn i et spor.

Oppover skogslia mot Gyrihaugen kjennes som å gå feil vei i en bobbane. Tydelige spor av kraftig ploging fra skiløpere på vei ned. De smale langrennsskiene våre er ikke optimale, men vi klarer ikke å irritere oss over det likevel. Det finnes en teknikk for alt.

Vi vinner høyde for hvert tak, og snart åpner terrenget seg for oss. Svart er svart. Hvitt er hvitt. Det er som å bevege seg inni en illustrasjon av Danny Larsen.  

– Tenk å gå her som postbud, fabler Alpers.

Det slår oss at Postvesenet har endret seg en hel del siden 1600-tallet.

I våre dager bugner Oslomarka av skispor vinterstid. Før i tiden var de fleste som dro gjennom Krokskogen var vanlige arbeidsfolk, ofte bønder som skulle til byen med smør, ost og kjøtt.

Embetsmenn kom ridende. Tjuver og forbrytere gjemte seg i steinhuler. En større finnebosetning slo seg ned her og levde av rugdyrking, jakt og fiske.

Rundt 1830 ble Krokskogen ytterligere satt på kartet, da diktere og kunstmalere bet seg merke i naturen. Kjente skikkelser som Asbjørnsen og Moe, Bjørnstjerne Bjørnson, H.C Andersen, Welhaven og Wergeland – det er mange å tenke på oppover bakkene mot sagnomsuste Gyrihaugen. 

Vel oppe på Gyrihaugen (682 moh.) ville en formidabel utsikt over Ringerike ventet oss – om det ikke hadde vært for at tåka ligger som et lokk over Steinsfjorden og Tyrifjordens bredder.

«Oppover skogslia mot Gyrihaugen kjennes som å gå feil vei i en bobbane.»

– Man skal kunne se Gaustatoppen herfra, forteller Alpers.

Vi ser ikke Gaustatoppen.

Ikke ser vi Blefjell og Norefjell, heller. 

Men der nede ser vi Migartjern.

– På en skala fra en til ti, hvor lyst har du til å kjøre rett ned her, spør Henrik. 

Jeg kikker ned på de spinkle skiene. Eventyrlysten er minimal. 

– Seks, svarer jeg. Eller er den egentlig nærmere.. Fire?

Det er nemlig noe annet som er enda mer attraktivt i dag: Den veien vi kom fra. Skikkelige langrennsutforkjøringer er ikke hverdagskost for oss og Alpers er ikke vond å vende. Vi setter utfor bakkene vi kom fra og vi møter ikke en eneste sjel. Vel nede på myra igjen tar vi denne gang mot høyre – med kurs mot Mørkgonga. Nå snakker vi eventyr.  

Langrennslosen peker staven inn mot den snørike skogen.

– Veien til Mørkgonga skal være akkurat her, sier han, og vi finner et tegn: Blåmerket sti.

Vi må tråkke spor for egen maskin ned til det sagnomsuste gjelet. Det er bra med snø. Her har ingen vært før oss, iallfall ikke på en stund. 

Utsikten skal være imponerende. Vi er avspist med lavt skydekke i dag, men dramatikken får vi. Vi trasker opp igjen samme vei som vi kom, og plutselig knaker det i et tre.

Ei diger gran faller med et brak! Duften av granbar slår i mot oss. Alpers stivner i blikket av den moderne hogstmaskinen.

– Se hvordan den røsker og river av grenene, sier han forferdet.

For 400 år siden brukte ikke tømmerhoggerne bare hest og kjerre for å frakte tømmeret ned til Krokkleiva. Etterhvert tok de i bruk bukk og geit også, som var stødigere og lettere å styre i vinterskogen. Omtrent 200 år senere var stort behov for tømmer under Napoleons herjinger.

Nordmarka var regelrett tom for trær på grunn av jernverksdrift.

Det ble kjøpt opp tømmer i Valdres, som ble fløtet ned til Tyrifjorden og Steinsfjorden. Et avansert trekkverk basert på fossekraft dro tømmeret opp til Damtjern. «Kjerraten» kostet mer penger enn et statsbudsjett på den tiden og var i drift fram til 1850. Derfra ble det fløtet gjennom Marka og til Lysaker. Kun trærne i de mest utilgjengelige gjel og skrenter har fått stå uberørt på i denne skogen. Trær som antakelig kommer til å overleve også oss.

Tilfeldighetene skal ha det til at det er OL i Pyongchang mens vi er ute og går. Det er lagkonkurranse i hopp i Sør-Korea. Vi befinner oss midt på en snødekt myr når vi får høre via NRK-appen at de norske hopperne tar sølv. Det er en egen opplevelse å stå uti skogen og høre kommentatorene snakke om koreanerne og russerne. 

– De har vært gode i år, koreanerne, hermer Alpers.

Vi får med oss at skøyteløperen Håvard Holmefjord Lorentzen tar gull på 500 meter skøyter, det første gullet på distansen på 50 år! Vi blir oppstemte og deler nyheten med noen motgående turgåere.

De bryr seg ikke stort. 

Vi har nærmest bare nedover igjen tilbake til Løvlia. Det er alltid stas å komme hit, uansett hvilken retning man kommer fra. Videre tilbake til Damtjern bærer det over de samme myrene som i stad.

– For en reise, sier Alpers.

Vi girer opp takten, prøver å brenne ut de siste kreftene, men sitter likevel igjen med overskudd. 

– Jeg er våt fra livet og ned, sier Alpers frustrert, idet vi er tilbake ved bilen. Løssnøen ved Mørkgonga rakk til over knehasene på nikkersen. 

– Avskriver vi nikkersen som det ultimate plagget, spør jeg.

– Nei, kommer det tvert, snart er det jo vår!

GUIDEN TIL KROKSKOGEN

HVOR: Krokskogen grenser mot Nordmarka syd og Bærumsmarka i øst og syd. Den vestre grensen går langs E16 fra Sandvika over Sollihøgda og til Sundvollen, og derfra videre langs Steinsfjordens østre kant, ved den bratte åsskrenten ned mot Tyrifjorden og Steinsfjorden. Ringkollen regnes også inn under Krokskogen.

SKIVENNLIG: Terrenget er godt egnet for skigåing, med mange åpne partier og myrstrekninger.

Løypenettverket er stort og området er snøsikkert.

RUTA VÅR:  Damtjern – Løvlia – Gyrihaugen – Mørkgonga – Løvlia – Damtjern (30 km)

FOR LANGRENN: Gode utgangspunkt for turer er for eksempel Skansebakken, By i Lommedalen, Sollihøgda, Sundvollen, Norderhov kirke, Mo gård, Kalkverket, Steinssletta, Vik, Helgelandsmoen, Damtjern og Ringkollen. Når forholdene tillater det, så pleier Skiforeningen å sette opp skibuss til Ringkollen med avreise fra Sognsvann, slik at du kan gå fra A til B.

OVERNATTINGSMULIGHETER: Løvlia Skistue og Kleivstua hotell