Bare for å ha sagt det med en gang: De aller fleste markabrukerne er hensynsfulle og hyggelige. Skitur og bruk av marka er en av våre mest betydningsfulle aktivitetskulturer, og på gode dager koker det av skientusiaster på alle nivåer i markas løypenett. Men med en hel by på skitur og et terreng der det enten går bratt oppover eller tilsvarende bratt nedover, kan det også bli noe irritasjon og noen uhell.
Etter å ha brukt marka nesten daglig helt siden skiene het Landsem og var laget av tre, har det blitt både lystige og dramatiske historier i skidagboka. Uten å ta stilling til om foranledningen til historiene er uhell, hensynsløshet eller selvforskyldt dumskap – her er noen godbiter:
«Du går i sporet!», skrek hun stakkato og oppstykket mellom hivene etter luft.
Den gamle mannen hoppet forskrekket til siden for å slippe frem den pesende kvinnen. Hadde den gamle mannen gått til fots og sånn sett ødelagt sporet, kunne jeg ha forstått det stakkato og slimblandede utbruddet. Men det spesielle i dette tilfellet, var at den gamle mannen også gikk på ski. Snakk om å ta seg til rette, tenkte nok kvinnen.
«Du må følge med!», skrek hundeeieren til den plogende damen.
Han kom i full fart nedover bakken og likte dårlig at damen ploget i midten av den brede traseen. Han hadde hunden sin i bånd, og hunden på sin side hadde tunga langt nede mellom forlabbene. Den hadde sin fulle hyre med å holde følge med sin råkjørende eier. Problemet var bare det at hunden løp på motsatt side av traseen, og hundebåndet var nå i ferd med å fange den plogende damen bakfra. Det må være den plogende damens plikt å følge med bakover, tenkte nok hundeeieren.
«Unna, du går i veien!», skrek skiskøyteren til damen på tur.
Damen gikk til fots og den skiskøytende karen likte dette dårlig. Men damen gikk slett ikke i veien for skiskøyteren. Traseen var fem meter bred og damen holdt seg godt til høyre. Den skiskøytende karen hadde derfor flere meters bredde å passere på. Utbruddet var nok derfor mer et dårlig kamuflert «dislike». I mangel på facebook-pålogging, må man finne alternative måter å «dislike» på, tenkte nok skiskøyteren.
«Uvææææ!», skrek den lille gutten.
Han var på vei ned bakken da han plutselig oppdaget at et hundebånd var spent som en snublesnor tvers over hele skiløypas bredde. Men guttungen var klar i toppen og rask i avtrekkeren. Han kastet seg ned, skled under hundebåndet og fortsatt med det som min mor i gamle dager kalte «å gå kast i kast nedover lia». Det gikk heldigvis bra med gutten, og vi var flere som hjalp til med å plukke opp ski, staver, lue og guttunge. Sette dette sammen og stable farkosten på beina igjen. Hundeeieren hverken stoppet eller sa noe.
«Hold båndet nede, jeg hopper over det!», skrek mannen.
Han var på vei nedover i full fart, da han plutselig oppdaget en hundeeier som hadde tatt plass på den ene siden av traseen og hunden som sto på den andre. Hundeeieren skjønte tegninga og slakket båndet så godt han kunne. Problemet var bare at hunden ikke forsto det som ble sagt. Den spratt til siden og strammet båndet rett foran skituppen til skiløperen som var i ferd med å ta sats. Det endte med «uvæææ… craschbang… og etter noen sekunder… åååååå!» Heldigvis gikk det bra. Hundeeieren ba om unnskyldning og hjalp den forulykkede skiløperen på beina igjen.
«Auuuu!», skrek jenta i tenårene, da hun plutselig fikk en stav midt i fleisen.
En familie hadde «slått leir» midt i løypa da far fant ut at han skulle peke ut noe som jeg antar må ha vært retning nord. Uten å bry seg nevneverdig om at en ung skiløper var i ferd med å passere, slang han ut staven for å peke ut den nordlige retningen. Med det som resultat at han slo den unge tenåringsjenta i ansiktet. Hva han sa eller tenkte etterpå, fikk jeg ikke med meg.
«Uvææææ!», skrek jeg da jeg kom kjørende eh… kontrollert nedover bakken.
Jeg var på vei innover i marka da en hund plutselig skiftet side, strammet hundebåndet og felte meg. Jeg gikk på hue over båndet, og igjen ville min mor ha kalt det å gå kast i kast nedover lia. Hundeeieren løp mot meg, bøyde seg ned, ba om unnskyldning, trøstet, pleide og hjalp meg på beina igjen. All potensiell eksplosjonsenergi forsvant på grunn av hundeeierens ydmyke og sympatiske reaksjon. Vi tillot oss heller å le av hele opptrinnet og ønsket hverandre en fortsatt fin skidag.
«Uvææææ!», skrek jeg da jeg kom kjørende nedover bakken. Eh… som vanlig med full kontroll.
Jeg sto i skisporet på høyre side, da jeg plutselig oppdaget en løs hund komme spankulerende mot meg i det samme sporet. Den hadde nok fått mangelfull veiledning, og var sånn sett en uforskyldt høyreregelbryter. Siden det var flere folk i løypa, måtte jeg i løpet av et brøkdels sekund ta et standpunkt. Bikkja-skauen-bikkja-skauen-bikkja-skauen…?
Jeg valgte skauen, og jeg skal ikke gjenta hva min mor ville kalt seilasen jeg hadde mellom trærne. Uansett sneiet jeg noen trestammer – men traff heldigvis bare myk snø.
Tre unge skiløpere kom styrtende til for å høre hvordan det gikk. De hjalp meg på beina igjen og spurte for andre gang… «Sikker på at det gikk bra?» Hundeeieren så jeg ikke noe mer til.
Jeg skal ikke avslutte med noen moralsk pekefinger. Marka er for alle og hensyn er gjensidig. Jeg tillater meg likevel å henvise til Skiforeningens oppfordringer til god markakultur. Følger man disse, er det gode
muligheter for at alle får en like fin skiopplevelse:
Høyreregelen gjelder på samme måte som i trafikken. Store, sterke og raske markabrukere er pliktig til å ta hensyn til de myke, små og sakte.
De som kommer bakfra, må alltid ta hensyn til de som er foran. Sett ikke lysstrålen fra hodelykta i ansiktet til folk, og gå ut av løypa ved uhell, samtaler eller stans av andre grunner.
Det er ikke tillatt å ødelegge for tilrettelagt aktivitet eller ødelegge områder som er tilrettelagt for en bestemt aktivitet – slik som skiløyper.
Det er hundeeierens ansvar dersom det oppstår uhell eller sammenstøt der hunden er involvert. Og til slutt: Fjern hundemøkka. Da gjenstår bare å ønske alle en fortsatt fin skivinter i Oslomarka:)
TURTIPS: Finn roen i sporet – fem markafavoritter
Etter å ha blitt målt i 227 km/t på ski nedover en fransk fjellside, flatet friluftslivet noe ut, men Per-Arne benekter at slikt henger sammen med alderen. Per-Arne livnærer seg som ingeniør, og er en altmuligentusiast som fyller året med friluftsaktiviteter som ski, stisykling, utforsykling, padling, fjellturer og klatring. Han er en solid Jotunheimen-kjenner og har skrevet boka «På tur – Leirvassbu» (2012). Per-Arne blogger om turer og friluftsliv, og tar høyde for at det også kan bli andre uviktige ting som opptar ham i friluftshverdagen.
