Med unntak av et eldre ektepar, treningstyper og en fatbikesyklist, er det ikke mange andre enn oss i løypene ved Frognerseteren nettopp nå.
Nils Ingar Aadne stiller med blanke ski. Han skal stake. Selv har jeg feste, og et håp om at vi vil klare å holde pratefart.
Nilsi sitt «Prosjekt toppidrett» hvor han skulle leve og trene som en toppidrettsutøver skulle egentlig bare vare en sesong, men det livet var jo så ålreit. Dessuten lot det seg kombinere med litt standup.
Han var i full gang med oppkjøringen til sin tredje sesong da han fikk sjokkbeskjeden: Samboeren Ida hadde fått hjertestans i et mosjonsløp. Hun overlevde ikke hendelsen.
Rett før jula 2019 kjente Nils-Ingar seg klar for å snakke om det hele. Ida var søster til landslagsløper Mari Eide og bestevenninne med Therese Johaug. Idas bortgang preget hele langrennsmiljøet. Nilsi møtte Ida rett før han bestemte seg for å satse for å bli en best mulig langrennsløper.
– Ida var hun som var minst begeistret over toppidrettssatsingen min.
– Fordi hun visste litt om hva det innebar?
– Ja, det var det hun gjorde. Mer enn meg før jeg starta, forteller han.
«Jeg har alltid likt å være ute sånn som nå. Jeg elsker jo toppturer om våren når langrennssesongen er over, og å være på fjellet.»
Sammen med familien vurderer de om de skal gå ut med mer detaljer om dødsfallet, i så fall vil det skje i samråd med lege. Inntil videre vil han avvente med å utdype det noe mer.
Sammen har familien opprettet «Ida Eides minnefond», som skal jobbe for å forhindre hjertestans i idretten og generelt, med kurs og hjertestartere til idrettsklubber og -arenaer.
– Det er en ganske stor jobb som bør gjøres, viser kartleggingen vi har gjort til nå. Målet er å hindre at andre familier skal slippe å oppleve det samme som vi gjorde, sier han.
Da livet ikke sto til å redde, valgte familien å si ja til organdonasjon. I ettertid har de fått vite at seks personer hadde nytte av valget som de tok.
Skiløpingen ble ikke noe meningsløst etter hendelsen.
– Ski ble enda viktigere for meg. Det ble en måte å komme videre på, å klare å se framover igjen. Vi hadde jo planlagt framtida sammen, sier han.
– Gjorde hendelsen noe med deg som supermosjonist? Det å trene knallhardt er ikke nødvendigvis det sunneste for kroppen?
– Ja, det er klart det som skjedde også gjør noe med meg som mosjonist, for slike ting skjer jo i blant. Det blir veldig spesielt når det skjer så nært. Men jeg føler meg trygg på at det jeg holder på med er greit. Jeg gikk ikke fra 100 til 700 treningstimer. Det ville vært galskap. Jeg hadde et grunnlag, sier han.
«Ida var hun som var minst begeistret over toppidrettssatsingen min»
Nils–Ingar Aadne, komiker og supermosjonist
Det var en vanskelig høst, det skjer mye i løpet av et liv som man ikke rår over.
Det gode har kanskje vært å oppdage hva kroppen klarer å stå i.
Utholdenheten har alltid vært hans styrke. Det gjennomsnittlige oksygenopptaket for hans aldersklasse er 49.
For to år siden noterte han 68 – under staking. Det er vanskelig å nå makspuls ved staking, de færreste klarer å få til det.
– Den store øvelsen for min del er å få tatt ut kondisen maksimalt i kombinasjon med styrke. Det jeg har lært mest av er det å klare å holde igjen på tempoet, og ikke bli for ivrig med hardøktene. Folk skulle visst hvordan toppidrettsutøvere holder på. Det å trene i soner som mange mosjonister er opptatt av, trenger de fleste ikke å forholde seg til, mener jeg. Jeg tror at det er viktigere å komme seg ut sånn som vi gjør nå.
– Hvor er du nå da?
– Jeg er ikke over toppen ennå, sier Nilsi.
«Når du er en del av et lag er det jo ikke ensomt, og i hvert fall ikke under renn. Det er nok litt av grunnen til at jeg fortsetter, for vi blir jo venner.»
Han snakker om enkelheten. At han ikke liker det når det blir mye styr.
Det å gå på ski med pulk for eksempel, blir for styrete. Men å gå på rulleski i baris sommerstid, det koser han seg med. Å gå det kroppen er god for.
– For meg handler det aller mest om gleden av å prestere. Det er jo det alle som går på ski jobber for, uansett hvilket nivå vi befinner oss på. Å jobbe mot den dagen, sier han.
– Og så får man jo dette da, sier han blidt, og nikker først mot løypa, etterfulgt av et sideveis nikk mot den vinterhvite Oslo-skogen.
Det er nysnø på trærne. Det eneste vi hører bortsett fra oss selv, er duren av tråkkemaskina i Tryvann.
De fleste treningsturene skjer solo. Slik må det bli. Det er tross alt snakk om 700 treningstimer i året.
– Det trives jeg godt med. Når du er en del av et lag er det jo ikke ensomt, og i hvert fall ikke under renn. Det er nok litt av grunnen til at jeg fortsetter, for vi blir jo venner. Det man oppdager når man kommer litt på innsiden av toppidrettsmiljøet er hva det fører med seg av forsakelser. Det snakkes ikke så mye om det utad, forståelig nok, for på dette nivået handler det først og fremst om prestasjoner. Det andre i livet blir ikke så interessant, og slik skal det jo være. Men man er helt nødt til å trives og ha det bra for å kunne lykkes. Det har blitt tydeligere for meg.
– Hva har du gitt avkall på med satsinga di, synes du?
– Ikke så mye. Jeg har alltid likt å være ute sånn som nå. Jeg elsker jo toppturer om våren når langrennssesongen er over, og å være på fjellet. Det fine nå er at jeg kan bruke av arbeidstiden til å gå på ski, ikke av fritiden. Kjenn da! Dette synes det er kingkong. Og så er det jo så godt å komme inn igjen etterpå, sier han.
Som en del av Team BN Bank er han lagkamerat med blant annet Øystein «Pølsa» Pettersen, Morten Eide og Simen Østensen.
I tillegg til å yte maksimalt i renn og på trening er en av lagverdiene å etterlate dem de møter i bedre humør enn før de møttes.
Det være seg mannen i skranken på flyplassen.
– Mange tror jo at det er veldig lukrativt med privatlag og er opptatt av om vi har med egen kokk. Men vi bor på hytter og lager middagen vår sjøl, sier han.
Ernæringsmessig har han trappet opp med fisk, den eneste kostholdsendringen som han synes at han får noe igjen for.
Han har et avslappet forhold til mat, kan ikke fordra mat- og sunnhetstrender.
Nils-Ingar er en av dem som faktisk har glutenallergi – på ordentlig.
– Det er skikkelig god stemning når vi tar oss en burger.
– Hvem er du på laget, egentlig?
– Der er jeg han useriøse, hakkekyllingen, han som kom sist inn, sier han, og flirer.
Fortsatt forteller han vitser i mikrofonen og får folk til å le. Nå som han er ferdig med alle julebord-oppdrag gleder han seg til å være toppidrettsutøver for fullt. Spise, trene, hvile, ånde.
Snakker om hvor seriøs han egentlig er. Hvor seriøs han alltid har vært.
Den mest seriøse komikeren av alle, ifølge seg selv, der han staker uanstrengt med korte tak i hver eneste motbakke – samtidig som han snakker.
«For meg handler det aller mest om gleden av å prestere. Det er jo det alle som går på ski jobber for, uansett hvilket nivå vi befinner oss på, å jobbe mot den dagen.»
Rett før nyttår flyttet han fra Fornebu til Kjelsås og fikk langrennsløyper i umiddelbar nærhet med på kjøpet.
Snart setter han kursen mot Italia for å måle krefter i Marcialonga, det første av de tre store rennene i langløpscupen Visma Classics.
I fjor ble han nummer 119. I år er målet å bli blant topp 100.
Da er to timers løpetur en jobb, sår hals er krise, ja, det er rett og slett mye som skal klaffe.
Nilsi synes ikke det er vesentlig forskjell å gå renn i Norge og utlandet.
– Det er litt høyere nivå i Norge, kanskje.
Vi kommer inn til Nordmarkskapellet, der er det slutt på sporet og vi velger å snu.
Nilsi vurderer å bli ute i løypene en stund til.
– Jeg er jo blitt en skyteskive nå, vet du.
– Jaha?
Han ler litt. Erkjenner at han er blitt et bindeledd mellom toppidretten og det vanlige folk driver med. Den beste av de dårlige. Eventuelt den dårligste av de gode.
– Nå kommer det folk jeg ikke kjenner bort til meg og sier at det er meg de gjerne vil prøve å slå. Jeg er blitt han som de vil måle seg mot. Så nå tenker jeg at jobben min er å prøve å gi dem litt motstand, sier han.
UTE-PORTRETTET
Alder: 36
Bor: Oslo. Oppvokst i Andebu i Vestfold.
Aktuell: Har siden 2006 jobbet som standup-komiker, og er blitt en av våre mest profilerte komikere, både på scenen og i TV-ruten. Han har turnert med sitt eget soloshow Ego og fått Komiprisen for «Årets gjennombrudd». Han har medvirket i TV-programmer som Komiker i Arbeid og Senkveld på TV 2. I boka Prosjekt toppidrett – hvor god blir man på et år, beskriver han toppidrettsboblas store alvor med en komikers skråblikk (CappelenDamm).
