Mengdene økte uhemmet, og galskapen smittet flere på landslaget. Uker med 42–43 timer trening forekom. Seks timer om dagen fordelt på rulleski og løping, og litt styrke.
Ryktene om det reiste også ut av landet. Under en snøsamling på isbre i juli det året kom en svensk journalist for å høre om det stemte at «tokiga» nordmenn trente ufattelig mye. Det gjorde det og han fikk noe å skrive om.
Hokksund hadde bra langrennsmiljø i 1980-åra. Tor Håkon og Geir Holte fikk en lagkamerat i moldenseren Arild Monsen, en stilren løper som særlig gikk bra i klassisk. De to slang seg med på tor Håkons faste morgenøkt: Fire timer på rulleski i bra tempo, en tur han gjorde opptil seks ganger i uka. Altså 24 timer langtur på rulleski i uka. Sammen peset gutta hverandre og jekket opp tempoet, men uunngåelig begynte kroppen til Tor Håkon å protestere.
I august fikk han feber og senket dosene til 25 timer i uka. Selv med sjukdom i skrotten var det uaktuelt å ta treningsfri eller hvile.
Landslagstrener Odd Birger Skildheim likte den friske satsinga i begynnelsen, men så fort faresignaler. Tor Håkon syntes samlingene med eliten «ødela» opplegget, for da fikk han ikke drive på lenge nok. Vanligvis dro gutta dit for å øke mengden. Han vurderte å kutte dem ut for å trene mer.
De seige øktene fortsatte på snø. Da landslaget lå i Kiruna på senhøsten, stakk han ut i lysløypa om morgenen og begynte der, kom inn igjen, dusjet og spiste, og gikk opptil 9,5 timer på én dag. Da gikk også de siste kilometerne i lysløypa om kvelden. I rolig tempo, ja, for å gå seg inn. Også flere finner og svensker trente brutalt mye. Det lignet blant mengdeboomen blant mannlige, nordiske langrennsløpere høsten 1973.
Tor Håkon skrantet utover høsten 1985. Etter en sjukdomsperiode på forsesongen og mindre trening, vant han et testløp overlegent.
«Nå må du trene mer igjen, nå begynner du å komme i form,» var beskjeden.
Han gjorde det, og følte seg gåen. I den nærmeste tida fulgte flere irriterende sjukdomsperioder, vinteren 1985–1986 led Tor Håkon seg gjennom fire–fem pencillinkurer. Immunforsvaret streiket, gnisten forsvant og den muntre gutten med den lette stilen slet i skisporet. Også for bror Geir og Arild Monsen slo mengdegalskapen negativt ut. Hele kroppen ble nedkjørt, det påvirket også humøret. Geir elsket å gå langt. Han og broren hadde hver sin seier på femmila i Holmenkollen og tilhørte sportens seige typer, Tor Håkon var også rask. De burde tåle store doser, mente de.
Overtrening?
Tankene om overtrening streifet ikke i begynnelsen. Tor Håkon tenkte at sjukdommen slo tilfeldig, formen ville komme bare en kviknet til. En ung, vital mann tåler mye juling, særlig en langrennsløper med mye energi og et enormt talent, en sprettende, lett teknikk og spenst som gjorde skiløpinga til en nytelse å se på. Det virket så lett.
Tor Håkon hørte verken på eksperter eller sine nærmeste. For å slå Gunde Svan måtte en trene styggmye. Først i slutten av februar 1986 skjønte han alvoret. Han tenkte på sesongen før og leste egne treningsdagbøker, og skjønte signalene fra den utkjørte kroppen. Hvile og treningsfrie dager var eneste medisin. Det var ikke bare lett for en som gikk langrenn på heltid og ønsket å konkurrere, å være med i sirkuset sammen med kamerater.
Kroppen kviknet til utpå våren, men overtreninga hang i. Den gjør helst det etter slike mengder. Han kom i troppen i VM i 1987 og i OL året etter, men nådde ikke samme nivå igjen. I 1988 fylte Tor Håkon 30 år og burde være på topp som langrennsløper. Men han følte seg sliten og manglet psykisk gnist til å fortsette på topplan.
Han fortsatte i noen sesonger og gikk også NM-femmila på Gjøvik i 1990, da væromslag underveis førte til ising og kladding hos mange av gutta. Selv løpere som lå helt i teten brøt med håpløse ski, som like før hadde vært bra. Tor Håkon betraktet seg som hobbyløper, men gikk likevel bra, mens skiene begynte å ise.
Langs løypa spurte noen åssen det gikk, og svaret kom kjapt:
«Jeg går så lenge stava rekker neri.»
Skihistoriker og folklorist Thor Gotaas er fast skribent på utemagasinet.no.
