PER-ARNE ANDERSEN
Etter å ha blitt målt i 227 km/t på ski nedover en fransk fjellside, flatet friluftslivet noe ut, men Per-Arne benekter at slikt henger sammen med alderen. Per-Arne livnærer seg som ingeniør, og er en altmuligentusiast som fyller året med friluftsaktiviteter som ski, stisykling, utforsykling, padling, fjellturer og klatring. Han er en solid Jotunheimen-kjenner og har skrevet boka «På tur – Leirvassbu» (2012). Per-Arne blogger om turer og friluftsliv, og tar høyde for at det også kan bli andre uviktige ting som opptar ham i friluftshverdagen.
Petter Northug er blitt genierklært og han er skisportens ubestridte mirakelmann. Jo da, jeg jubler med. Allikevel sitter jeg her og drømmer meg tilbake til 70- og 80-tallet, for fortsatt jubler jeg mest for datidens genistreker.
Å skøyte på ski med god glid og godt driv, gjør nemlig noe med en gutt som vokste opp i trange og støvete bygater på 70-tallet. Riktignok hadde jeg foreldre som tok meg og mine søsken med på skitur i marka, men på denne tiden var det ett stort minus. Vi hadde treski. Tørre og tunge treski, overmettet med tjære og med festevoks fra topp til tå. Det hendte vi måtte stabbe og gå bakkene ned til Sognsvann, og jeg kan huske jeg som guttunge sto fast på hoppkanten under et påskehopprenn på Dagalifjell. Det klabbet for skiinteressen.
På begynnelsen av 70-tallet skjedde det et mirakel, og sett i ettertid må 1974 ha vært ett av de viktigste årene i skisportens historie. Nostalgiske nordmenn husker det kanskje som det siste året en verdensmester ble kåret på treski, men for oss andre var det året da glassfiberskirevolusjonen blåste inn over det snødekte landskapet og skapte ny optimisme. Ryktene om glassfiberskienes fortreffelighet spredte seg fra fabrikk til butikk og etter hvert inn i markas skiløyper. Endelig skulle det bli slutt på klabbeføret.
Men konservative foreldre ville det annerledes. En klisterformula med navn Mixolin sørget for glidmessig status quo og tok på ny livet av skigleden i et barnesinn. Stoffet var så effektivt at det ikke bare klebet skiene til underlaget, men også limte ullvottene fast til lua. Og etter at lua og ullvottene var kastet ut i en skogsskrent av den illsinte guttungen, limte den hånda fast til panneluggen. Noe som førte meg ut i et nytt og enda verre dilemma – klippe panneluggen eller kappe armen. Jeg tror at jeg allerede da tok en beslutning om at dette med klabbeføre og Mixolin ikke er min greie. Jeg tok en beslutning om at når jeg blir stor og kan bestemme selv, skal jeg suse av gårde på glatte ski.
Mange vil sikkert minnes at man på skarpt påskeføre også skøytet på treski, men skiskøyting ble ikke en trend før glassfiberskiene hadde tilført oss mer stabilt god glid. Og til tross for at det har vært skøytet på ski i uminnelige tider, måtte det noen idrettspionerer på 80-tallet til for å gjøre stilarten til noe mer enn bare noen tilfeldige sidesprang på en åpen vidde. Og skiskøytingen må ha truffet folks hjerter med kraften fra piler best kjent innen kjærlighetslivet. For med poetisk treffsikkerhet fikk teknikkformen navn som padling, dobbeldans og enkeldans.
«Er du alene så tar du en enkeldans. Er du sammen med noen så tar du en dobbeldans.»
TV2`s superkommentator, Christian Paasche
Offisielt er det amerikaneren Bill Koch som er skiskøytingens far. Han var langrennsløper på elitenivå, og fant det rasjonelt og effektivt å stikke ut det ene beinet i et slags skøyteskjær. På den måten var han den første som gjorde skiskøyting synlig for en hel verden. Allikevel er det Ove Aunli, Anette Bøe og Grete Ingeborg Nykkelmo som ble mine ungdoms helter, da de under VM i Seefeld i 1985 parkerte konkurrentene med den nye og revolusjonerende skiteknikken. Anette Bøe med hoppende padling, Ove Aunli med ett-beins skøyting mens Grete Ingeborg Nykkelmo gikk fra konkurrentene i motbakkene med glidende fiskebein – i dag kalt kjerringdans og kun brukt oppover en beryktet monsterbakke i Val di Fiemme. Nakkehårene reiser seg fortsatt når jeg tenker tilbake på Seefeld-VM i 1985 og de norske skiskøytedronningene som tapetserte seierspallen på 20-kilometeren. Jeg kan fortsatt høre lyden av Queens, We are the champions, som dundret ut av den brunbeisede kasse-TV’n og fylte stua i den lille leiligheten på Kampen med gåsehud. Ventetiden var over, og det var bevist en gang for alle: Det går fortere på glatte ski.
LES OGSÅ: Når barna vil skøyte
Men det var ikke bare folk flest som ble skremt av skisportens glidende overgang til fremtiden. Også de høye herrer fikk hakeslepp og det fantes bare én vei ut av uføret: Forbud. Med et mantra á la «én gang kongsbergknekk alltid kongsbergknekk», ble det innført restriksjoner i form av forbudssoner mot skiskøyting. Men forbudshissige pamper glemte å tenke på at skiløpere på jakt etter heder og ære, også er i stand til å tenke selv. Derfor ble det et symbolsk vendepunkt da Thomas Wassberg under Holmenkollens 15 km i 1985, tok festesmurning på en tape-bit som han plasserte under midten av skiene. TV-seerne gned seg i øyne idet han stoppet opp på streken som markerte slutten på forbudssonen, rev av fortiden og skøytet seg inn i fremtiden på glatte ski. Han vant rennet, og slo samtidig knockout på alle teorier om at alt var så meget bedre før. For min del var dette med Bill Koch, Grete Ingeborg Nykkelmo og Thomas Wassberg et vendepunkt. Den vinteren ble starten på mitt liv som skiskøyter.
LES OGSÅ: 10 fine steder for langrenn
