De kommer når du faller.
De kommer når du brekker.
De kommer når du tryner.
De kommer når du går deg bort,
går deg vill, ikke finner fram.
De kommer når du ligger nede.
De kommer når du har kjørt fort på ski, og du krasjer, og du ruller rundt, og den ene bindingen løser ut, og den andre bindingen løser seg ikke ut, og du stopper opp og vrir kneet og skriker av smerte.
De kommer når du havner i et uvær, tidenes uvær, og må grave deg ned, og legge deg i soveposen, inne i vindsekken, og vente, bare vente.
De kommer når du løper på en smal sti og snubler i en stein og flyr gjennom lufta og egentlig ikke husker noe mer.
De kommer når du sitter fast.
De kommer når du gråter.
De kommer gående, løpende, på ski, på scooter, i helikopter.
De kommer med alt de kan, alt de har lært,
alt de har erfart.
De kommer med et smil.
De kommer med varme.
Noen har det som en jobb, og har uniform, og er på vakt.
Andre gjør en frivillig innsats – og har alltid telefonen på seg.
De kommer når de blir oppringt, når de blir bedt om å hjelpe, når de blir bedt om å stille.
De er med i hjelpekorps.
I Luftambulansen.
I Norske Redningshunder.
I Politiet.
I alpine redningsgrupper.
I 330-skvadronen.
Jeg har selv vært langt til fjells og ringt etter hjelp.
Fordi noen brakk en ankel på vei ned fra en 2000-meter.
Fordi noen fikk et åpent armbrudd i en bratt fjellside på Vestlandet.
Fordi noen knuste lårbeinet ved et skianlegg i Distrikts-Norge.
Tre ganger har jeg bedt om redningshelikopter.
Tre ganger har pilotene i redningshelikopteret ringt meg opp – like etterpå – og sagt «vi er på vei».
Disse fire ordene er på mange måter essensen i det norske redningsapparatet.
Disse fire ordene forteller alt om det finmaskete systemet – hvor de profesjonelle mannskapene jobber sammen med de frivillige.
Disse fire ordene er fjellredningens egen poesi.
«De kommer gående, løpende, på ski, på scooter, i helikopter.»
Eivind Eidslott er fast spaltist i UTE. Han er født og oppvokst på Sunnmøre, firebarnsfar, Fjellbarna-forfatter og programleder i podkasten Utestemmer.