Mye er lov i norske verneområder. Men ikke alt. Menneskelig aktivitet i områdene må reguleres for å unngå for stort press på naturen. Det kan være riktig å si nei til ny aktivitet når vi vet for lite om hva konsekvensene vil bli.
Norge har en nasjonal målsetting om og en internasjonal forpliktelse til å sikre variasjonsrikdommen og representativiteten i norsk natur for framtida. Gjennom opprettelse av verneområder forsøker vi derfor å ta vare på et representativt utvalg av naturen vår. Samtidig bidrar vern til å beskytte truede arter og sårbare naturtyper.I tillegg til å sikre arvesølvet av norsk natur for ettertida, skal verneområdene også gi viktige rom for friluftsliv, rekreasjon og naturopplevelse. Tusenvis av mennesker benytter disse flotte områdene til friluftsliv både sommer og vinter.
I Norge er det verneverdige naturområder eller kulturlandskap som vernes. Områdene inkluderer ikke større tekniske inngrep eller fast bosetting hvis ikke helt spesielle forhold tilsier det. I mange andre land i Europa opereres det med flere kategorier vern, fra svært strengt forvaltede kjerneområder til mer ”liberalt” vernede områder hvor jordbruksland og landsbyer kan inngå i verneområdet. Kjerneområdene i de utenlandske verneområdene kan sammenlignes med norske verneområder. Som regel blir disse områdene i europeisk natur mye strengere forvaltet enn tilsvarende områder i Norge. I mange verneområder i for eksempel England og i Alpene er det ikke lov å gå utenfor tilrettelagte stier. I Alpene er det i tillegg flere steder totalt ferdselsforbud i vintersesongen av hensyn til viltet. Norges mer liberale forvaltning skyldes særlig den norske allemannsretten og tradisjoner knyttet til jakt, fiske og husdyrbeite i fjellet. Muligheten til fri ferdsel i norske verneområder er derfor enestående sett i forhold til de fleste andre land.
Stortinget har understreket at det å sikre mulighetene for naturopplevelse gjennom et enkelt friluftsliv er et viktig motiv ved etablering av nasjonalparker. Nasjonalparker skal blant annet bidra positivt til livskvalitet, helse og trivsel for svært mange mennesker. I mange store verneområder er det ønskelig med turisthytter og et nett av stier. I andre områder er det ønskelig og nødvendig med mindre fysisk tilrettelegging. For å hindre at friluftslivet ødelegger verdiene vi ønsker å ta vare på i naturen er ”sporløs ferdsel” et mål i nasjonalparkene våre. Flere av de store verneområdene har egne forvaltningsplaner som gir mer utfyllende informasjon om regler, forvaltningspraksis og tiltak for friluftsliv i det aktuelle området.
Fortsatt er jakt, fiske og turvandring de dominerende aktivitetene i norske fjellområder, men friluftslivet er i endring. Utøvere av nye aktiviteter som basehopping, fjellklatring, skiseiling, elevpadling, rafting, hundekjøring og terrengsykling ønsker stadig større plass for sine aktiviteter - på lik linje med turgåere og jegere. Dette er en utvikling som byr på nye utfordringer. Nye aktiviteter kan øke slitasjen på vegetasjonen eller forstyrre dyrelivet. I verneområder skal verneverdiene ha forkjørsrett. Dette er selve grunnprinsippet ved all forvaltning av verneområder. Jeg vil likevel slå fast at dette ikke betyr at all ny aktivitet i vernet natur bør unngås. Et større mangfold av aktiviteter vil trolig bidra til at flere mennesker bruker naturen. Det er positivt! Det må være virkningen av en aktivitet og konsekvensene for naturmiljøet som avgjør om det er rom for aktiviteten i et verneområde. La meg knytte noen kommentarer til flere av de nye aktivitetene som er på vei inn i norsk friluftsliv:
Frivillige organisasjoner og andre aktører utvikler i stadig større omfang organiserte tilbud der naturopplevelse og friluftsliv er sentralt, for eksempel organiserte fotturer, tematurer, organiserte rideturer og klatring. Organisert ferdsel til fots vil i de fleste tilfellene være uproblematisk i forhold til naturmiljøet, og er derfor vanligvis tillatt. Organisert ferdsel som kan skade naturmiljøet krever tillatelse fra forvaltningsmyndigheten. Hensikten med denne reguleringen er ikke å forby spesielle aktiviteter, men å sikre at aktivitetene ikke kommer i konflikt med verneformålet. Målet vårt er ikke større restriksjoner på organisert ferdsel enn det som er påkrevd av hensyn til verneformålet.
Omfanget av terrengsykling i utmark øker. Slik aktivitet kan føre til store skader i terrenget. I de fleste nasjonalparker og landskapsvernområder er sykling tillatt på veier, i traseer eller områder som er godkjent for slik bruk i en forvaltningsplan. I Hardangervidda nasjonalpark kan du for eksempel sykle på et 120 kilometer langt slepenett. Men verneformålet og naturgitte forhold er forskjellige fra område til område. Det samme er graden av opparbeidete veier, stier og kjørespor som egner seg for sykling. Forvaltningsplaner er derfor et viktig arbeidsredskap for å gjøre nødvendige lokale tilpasninger innenfor de rammene som forskriftene trekker opp. Ofte er det liten grunn til å regulere sykling på veger eller i kjørespor, med mindre traseen for eksempel går gjennom områder hvor dyrelivet er særlig sårbart for forstyrrelse. I villreinområder kan økt aktivitet bidra til at villreinen skyr området og i praksis får redusert leveområdene sine. Det er en utvikling villreinen ikke tåler. Sykling utenfor sti eller veg har foreløpig ikke vært en aktuell problemstilling i verneområder.
Skiseiling, kiting og hundekjøring er eksempler på former for friluftsliv som kan være meget arealkrevende (her tenker vi ikke på organisert kiting på islagte vann nær turiststeder). Rekkevidden er stor og kan trekke folk inn i områder som tidligere var lite brukt av mennesker. Villreinen vil for eksempel ofte samle seg i slike områder i perioder hvor det er mye ferdsel ellers i fjellet. Det er viktig at vi i forvaltningen kommuniserer godt med brukerne så vi sammen kan finne områder/traseer hvor slike aktiviteter kan foregå.
Brettseiling og bølgesurfing kan være problematisk, for eksempel om det skjer i viktige områder for sjøfugl. Både under hekking, myting og overvintring kan fugl bli forstyrret. Ved opprettelse av verneområder blir det gjort en skjønnsmessig vurdering av hvilke aktiviteter som kan virke forstyrrende på fuglelivet. I nyere verneforskrifter er som regel vannsportaktiviteter regulert spesielt. I ”eldre” områder er ikke dette tilfellet. Det betyr likevel ikke at ny aktivitet dermed automatisk er tillatt. I mange naturreservat eller fuglefredningsområde er det et forbud mot unødig forstyrrelse av fuglelivet. Dette innebærer ikke et generelt ferdselsforbud, men gir et klart signal om at ferdselen ikke skal medføre forstyrrelse av fuglelivet. Terskelen for hva som anses for unødig forstyrrelse er lav. I viktige hekkeområder kan det være fastsatt ferdselsforbud i hekkesesongen. Også i forhold til vannsport må det gjøres en avveining av interesser. Omfanget av aktiviteten må vurderes opp mot verneformålet.
Jeg hører fra tid til annen beskyldninger om at vi i Direktoratet for naturforvaltning (DN) kun bryr oss om ”det tradisjonelle friluftslivet”. Dette er ikke riktig. Vår oppgave er ikke å beskytte tradisjoner for tradisjonens skyld, men å sikre at det er ”naturvennlig friluftsliv” som drives i verneområdene våre. Friluftslivet, som annen menneskelig aktivitet, må kunne reguleres slik at aktiviteten ikke går på bekostning av naturmiljøet. Samtidig er det viktig å legge forholdene til rette for at vi skal kunne ha et friluftsliv som også åpner for nye aktiviteter. Skal vi lykkes i dette arbeidet trenger vi bedre dialog mellom forvaltning og brukere. Fra Direktoratet for naturforvaltnings side er ønsket klart: Vi vil bedre samarbeidet med de gruppene som driver med nye former for friluftsliv.
Kronikken er skrevet av Janne Sollie, direktør i Direktoratet for naturforvaltning
