I Bergens Tidende 19. april spør presidenten i Norske Tindevegledere (NORTIND), Leif Inge Magnussen, om fjellet plutselig har blitt farlig. Med bakgrunn i noen av vinterens skredulykker hevder Magnussen at: «Turister trenger bedre vern mot useriøse guider i fjellet, som uten sertifisering eller nok trening ukritisk tilbyr sine tjenester». Dette problemet koples til at NORTIND står parat til å bøte på problemet, men at forbundet mangler offentlig støtte til sin utdanning. Magnussen gjør problemet til en overordnet politisk sak ved å vise til at situasjonen truer allemannsretten og ved å henvende seg til næringsministeren.
Det er ikke første gangen NORTIND tar et slikt initiativ. Problemet med såkalt «piratføring» har opptatt forbundet og dets forløpere tilbake til slutten av 1960-tallet. Siden 1982 har NORTINDS medlemskap i det internasjonale guideforbundet IFMGA nærmest forpliktet NORTIND å jobbe for monopolstatus for sine guider, slik IFMGA har monopol på fjellføring i andre land. Med sertifisert guide mener Magnussen tilsynelatende en IFMGA-guide, som etter forbundets eget sigende har universell guide-status på tvers av landegrensene. Av det følger at eksempelvis en fransk IFMGA-guide i norske fjell ikke hører til blant de «useriøse guidene», i Magnussens øyne.
Når Magnussen, som president i et fagforbund og leder av Senter for Beredskap og Integrert Krisehåndtering ved Høgskolen i Sørøst-Norge, peker på et samfunnsproblem, bør man kunne forvente at problemet har en forankring i en tilnærmet objektiv virkelighetsbeskrivelse. I innlegget i Bergens Tidende nevnes tre skredhendelser som eksempler. De fleste som leser dette vil trolig anta at eksemplene har med saken å gjøre. Ved nærmere ettersyn ser skredhendelsen på Sandehornet/Ørsta (10.4.18) ut til å være fire tyske turister på kamerattur? Hendelsen på Sandvikhaugen/Sunndalsøra (9.4.18) ser ut til å være fem svenske turister på kamerattur? Og hendelsen på Nevernesfjellet/Kvænangen (4. april 2018) var et fransk (?) turfølge med guide fra den franskregistrerte båten MS Polaris. Diverse selskaper som reklamerer med «skitouring» i Norge, med MS Polaris, reklamerer med IFMGA-guider. Magnussens tre eksempler, knyttet til «vern mot useriøse guider i fjellet», ser med forbehold ut til å være to kameratgjenger på tur og et fransk følge med IFMGA-guide. Politiets rutiner etter slike hendelser medfører ikke automatisk at informasjon om guide/ikke guide og ansvar registreres på en systematisk måte. Det er derfor knyttet usikkerhet til eventuelle ansvarsforhold.
I lys av flere skredhendelser i Norge, som involverer IFMGA-guider, er det påfallende at Magnussen ønsker å gå så høyt ut på banen, påkalle ministerens oppmerksomhet og erklære allemannsretten for truet. På Vannaksla/Karlsøy (4.3.18) ble eksempelvis et helt følge på ni sveitsiske skiturister tatt av skred, hvorpå en ble skadet. Disse drev «skitouring» fra den franskregistrerte båten Fleur de Lampaal. Diverse selskap som tilbyr turer med denne båten reklamerer med IFMGA-guider. Videre var nordmannen som omkom i en skredulykke i Sverige i påsken, på heliskiing med en svensk IFMGA-guide. Ikke minst har mange skredulykken på fjellet Sorbmegaisa (2012) ennå friskt i minnet, hvor en fransk IFMGA-guide omkom sammen med fire av sine sveitsiske klienter
I hvilken grad disse ulykkene er et problem kan diskuteres. Jeg er ingen nullvisjonist som ønsker å bidra til «the blame game» og fordømme eller forby. IFMGA-guider utfører som regel krevende jobber på en utmerket måte, for klienter som har akseptert en viss risiko ved å melde seg på tur med guide. Om alle guider og turister fullt ut forstår guidenes feilbarlighet og den risikoen som fortsatt er tilstede er en annen diskusjon. IFMGA-guider har utvilsomt solid kompetanse, men det er naivt å tro at de er ufeilbarlige og at ytterligere regulering nødvendigvis vil «løse problemet». Når det er sagt er det kritikkverdig at Magnussen, på vegne av forbundet, går ut slik han gjør i Bergens Tidende og argumenterer for regulering og finansiering når «problemet» ser ut til å være oppkonstruert. Hvis man legger konkrete hendelser til grunn kunne det snarere være relevant å diskutere IFMGA-guidenes universelle status. Er det for for eksempel gitt at en fransk guide har den nødvendige lokalkunnskapen om nord-norske forhold? Ikke minst er det pussig at Magnussen trekker inn bekymringer for allemannsretten i denne saken. Økt fjellturisme og «kommersiell utnyttelse av allemannsretten» kan absolutt være en utfordring for forvaltningen av allemannsretten. Men hvordan eventuelt krav om IFMGA-sertifisering av guider skal kunne bøte på dette problemet er uvisst. Allemannsretten sikrer jo nettopp retten til fri ferdsel, mens økt regulering begrenser denne retten.
Videre har Magnussen trolig sosiologen Max Weber i tankene når han skriver om skiturer i «protestantismens ånd». Nettopp Weber kan hjelpe oss med å forstå hva som er Magnussens og NORTINDS agenda her. Webers teori om lukningsmekanismer går i korthet ut på at mobilitet mellom grupper påvirkes og begrenses av strategier for å opprettholde status. Høylytte krav om regulering av utdannelse og innføring av regelverk springer sjeldent ut av et plutselig dannelses- eller samfunnsengasjement, men av ønsker om å begrense og monopolisere til fordel for egen gruppering. Hvis en gruppering klarer å gi sine medlemmer spesielle muligheter er det sannsynlig at grupperingen kollektivt vil prøve å maksimere sine fordeler ved å unngå at andre får adgang. Dette kan gjøres f.eks. gjennom lovreguleringer som fastsetter formelle kriterier og dermed gir gruppen monopol på yrkesutøvelse.
Norge har allerede et lovverk som stiller krav om at tilbydere av «forbrukstjenester», også innenfor friluftslivet, skal benytte personell med nødvendig kompetanse og kvalifikasjoner. Ulykkesstatistikken tyder på at norske tilbydere håndterer dette på en tilfredsstillende måte. Det betyr ikke at ulykker aldri skjer, eller ikke kommer til å skje. Men absolutt sikkerhet og nullvisjoner kan fort komme til å legge begrensninger på friluftslivsaktiviteten, noe som neppe er ønskelig i et folkehelseperspektiv. Se også kronikken Er det så sikkert.
Yrkesutøvere med nødvendig kompetanse og kvalifikasjoner utdannes, «i allemannsrettens ånd», innenfor en rekke utdanningsinstitusjoner i Norge i dag. Dersom bransjen trenger ytterligere regulering bør det initieres på grunnlag av faktiske forhold og ikke på grunnlag av oppkonstruerte problemer og en grupperings forgodtbefinnende.
Hva er Nortind?
Norske Tindevegledere (NORTIND) er eneste representant for det internasjonale fjellførerforbundet IFMGA/IVBV (International Federation of Mountain Guides Associations) i Norge. NORTIND kvalifiserer tindevegledere/høgfjellsførere etter IFMGAs internasjonale standard, og har ansvar for organisering, videreutdanning og faglig oppdatering av tindevegledere i Norge.
Kronikk
Andre Horgen er høgskolelektor ved institutt for friluftsliv, idrett og kroppsøving på Universitetet i Sørøst-Norge, Bø
