Familier som driver såkalte homestays kikker forgjeves etter ryggsekkturistene. Fjorårets jordskjelv har redusert besøksantallet med over 50 prosent. Et paradoks fordi fleste trekking-veiene og overnattingsstedene i fjell og byer er oppe og går igjen som før.
Arild Molstad er forfatter, bereist fotojournalist og rådgiver innen turisme som bistandsverktøy. Han er engasjert i aksjonen Reis Nepal.
Det er en desperat situasjon, sukker Lucky Chetri, en av søstrene bak turoperatøren 3 Sisters.
Firmaet er en turoperatør med kvinnelige guider, og som driver en blanding av økoturisme, utdanning, filantropi og naturvern. For sitt arbeid har Lucky og søstrene Nicky og Vicki vunnet mange priser, blant annet fra National Geographic.
– Skriv at menn også er velkommen på våre turer, sier hun, mens vi vandrer i åskammene som omgir byen Pokhara, utgangspunktet for turer som den berømte Annapurna Circuit.
Som Norge en gang var, har Nepal vært et foregangsland for økoturisme. Også der har mange av fjellstiene blitt tråkket opp – ikke av kyr og sau – men av yak-okser, hester og muldyr: Beite til beite, hytte til hytte, landsby til landsby. Stiene, som har påført trekkingturister fra hele verden møre beinmuskler, er fremdeles Nepals pulsårer. Når flom, skred eller jordskjelv kutter dem, stopper alt opp. Viddene vi er vant til hjemme i Norge, finnes det færre av her.
Fjellfolket i Himalaya har lært å venne seg til vanskelige tider.
– Nå må det snart være slutt, sukket en lokal rådgiver for Unesco, som jeg møtte igjen på en sti nord for Pokhara, bare noen dager etter vi hadde ruslet blant Kathmandus palasser og templer, noen av dem skjult av stillaser og murhauger. Murere og snekkere jobbet intenst med å restaurere skjøre 1700-talls fasader og reisverk etter gjentatte trøkk fra jordskjelv som ble målt til 7,8 på Richter skala for halvannet år siden.
Nærmere 900.000 hus ble ødelagt i jordskjelvet, og millioner av mennesker ble stående husløse. Det internasjonale samfunnet lovet til sammen 4.1 milliarder dollar – 33 milliarder kroner – til gjenoppbyggingsarbeidet, men pengene er fortsatt i all hovedsak ubrukt. Nå, halvannet år etter jordskjelvet, står fremdeles det meste på sperret konto.
I RUINER: I byene og langs stier titter nepalesere etter turister, som nøler med å komme på besøk etter fjorårets naturkatastrofe. Foto: Lars Frøyd
DAGEN GRYR: Morgenstemning i det lille, vakre fjellandet. Foto: Lars Frøyd
REISETIPS
Norske Lars Frøyd har gått opp mange trekkingruter etter jordskjelvet. Her er hans anbefalinger:
Poon-hill trek (Annapurna-området)
4-10 dager eller mer
Lett terreng og er tilgjengelig for de fleste. Stiene er i god stand og overnattingsstedene stort sett hyggelige med bra standard. Tett mellom landsbyer og mange stier. Turen kan gås fra 4 dager eller lenger med ulike avstikkere, som for eksempel Annapurna basecamp (+5-6 dager) i relativt lett terreng opp til 4300 moh. og med en spektakulær utsikt mot 6-8000 meterstopper på alle kanter. Khayer Lake tar 4-5 dager for de litt mer eventyrlystne, med luftigere stier langs Annapurna South-massivet (høyeste overnatting 3660 meter). Disse turene passer best i den tørre sesongen oktober-april. Avstikkerne vil avhenge av snøforhold.
Gokyo - Renjo-La pass trek (Everest-området)
10-11 dager
Starter fra Lukla og går i samme løype som Everest basecamp, men etter Namche Bazaar settes kursen nordover mot Gokyo, vestover over Renjo-la pass og tilbake til Namche via Thame. Man får oppleve den travle trekking-maskinen som basecampturen har utviklet seg til. Deretter føles det godt å fortsette i mye roligere, men like fantastiske omgivelser. Turens høydepunkt er Renjo-La passet på 5460 m, med flott utsikt til Everest. Høyeste overnatting er Gokyo på 4700 m, som kan være en utfordring, og krever guide og tid til akklimatisering. De fleste bor to netter i Gokyo og får dermed tid til å gå på Gokyo Peak.
Gosaikund - Helambu - Sundarijal
(Kathmandu) (Langtang/Helambuområdet)
8-9 dager
Turen fra Dunche eller Thulo Syabru går via Thulo Bharku/Singh Gompa til Gosainkund, en rekke hellige innsjøer som er pilegrimsmål og er et populært trek blant nepalere. Istedenfor å gå ned samme vei kan man fortsette over Laurebina La-passet og ned gjennom Helambu tilbake til Kathmandu. Ved Gosainkund kan man ta en dagstur til Surya peak på 5145 meter. Trekkingen ender Subdarijal, hvor det går lokalbuss tilbake til Kathmandu. Attraktivt fordi det er kort reisevei og man kommer tett på lokalbefolkningens hverdag. Området er fattig og fortsatt under oppbygging etter jordskjelvet, men overnattingssteder er blitt gjenopprettet langs hele ruten.
Men det er ikke bare stedene som ble nødlidende etter naturkatastrofen som sliter. Vilkårene som mange av fjellbøndene nå må ta til takke med når trekkingturismen gikk ned for telling, er dårlige. Selv om mange ryggsekkturister er rause med tips til familiene som prøver å få endene til å møtes, finnes også de som utnytter situasjonen. Dessverre er det ikke uvanlig å høre at noen prøver å prute seg ned til å bo gratis på «tea houses» og B&B-er, med argumentet at «hvorfor skal vi betale for overnatting, når vi kjøper maten din?»
Det er ikke mangel på mat, vann eller strøm som er hovedproblemet i disse dager. Det er mangel på informasjon ute i verden om at de aller fleste stiene igjen er farbare.
– I mange dager gikk vi alene på stiene, forteller norske Lars Frøyd som jobber som geolog, og som benyttet sjansen til å se seg rundt i landet mens han samboer jobbet i Kathmandu ett års tid.
«ROCKSTAR»: Manu Gurung, 28, har jobbet i ti år som trekkingguide for turoperatøren «3 Sisters» Hun har fem søsken. Faren, bonde, døde da hun var fem. Hun ble giftet bort som tolvåring til en eldre mann. Manu er fjellfører opp til Annapurna og andre topper. Nå er hun skilt – og mer opptatt av hvordan hun kan hjelpe sine slektninger i den jordskjelvet-rammete Manaslu-regionen enn å finne seg en mann. Foto: Arild Molstad
Situasjonen er blitt forverret av at Nepals turistindustri de siste årene har neglisjert den siden av tilbudet som opprinnelig preget økoturismen i landet: Veldrevne lodger og leire med høy kvalitet, med velutdannete guider som var vandrende leksikon om plante- og dyreliv i områdene. Det var denne forbilledlige turismen som skapte Nepals økoturisme-industri på åttitallet.
Dessverre er det ikke uvanlig å høre at noen prøver å prute seg ned til å bo gratis på «tea houses» og B&B-er, med argumentet at «hvorfor skal vi betale for overnatting, når vi kjøper maten din?
På en tur i vår, på vei inn i Annapurna-massivet, var regningen jeg fikk presentert for kost og losji for meg selv og min guide på et homestay der vi vi kunne glede oss over god mat, rene og komfortable senger i hvert vårt værelse med fabelaktig utsikt stakkarslige 400 rupier. Det tilsvarer omtrent 30 norske kroner. Dette vil utvilsomt endre seg, men når?
I byene ser de heller ikke lyst på situasjonen. Jeg bodde noen dager i Bhaktapur, en halvtimes kjøring fra Kathmandu. Den var blant de første byene som fikk sin fortjente plass på Unescos Verdensarvliste. For tusen år siden var den landets hovedstad, et handel-, kultur- og religiøst sentrum.Å ta en vandring omkring i Bhaktapurs smug og bakgater ved daggry, når bare lyden fra kurrende duer og bønneklokker bryter morgenstillheten er uforglemmelig i denne byen som selv hauger av murpuss og skjøre bambus-stillaser ikke klarer å frata sin skjønnhet; de tunge tempelporter i teak og messing; ornamenterte mursteinfasader; påfugl-formete vinduer.
Her står fattigfolk uten tak over hodet overfor dilemmaet mellom å låne penger for å mure opp hus på egen hånd, eller vente på statlig boligstøtte, som få har sett noe til foreløpig. Og kanskje aldri vil se. Uansett er det ikke nok til å reise et hus i pakt med de nye anti-jordskjelv-reglene. Byråkratiet er som et etterskjelv vi må avfinne oss med, forteller min guide Hari, når vi tar avskjed. En blek sol sender lune stråler inn i Bhaktapurs smale, støvete smug der mennesker haster av gårde i grålysningen, til templer, brønner, dugnader, provisoriske skoler – og kanskje en jobb.
Nepal-ekspert Olav Myrholt er medforfatter av en rykende fersk guide til landet – Adventures in Nepal – finansiert av Utenriksdepartementet. Boken er proppfull av ideer og gode råd – blant annet beskrivelser av 126 forskjellige trekkingruter, innbefattet «off the beaten track»-ruter helt vest i landet, så fjernt fra Everest Basecamp-trengselen som mulig. Å dra til Nepal, er å hjelpe.
