Det er ikke så godt å si hva Faarlund egentlig kritiserer, men bakgrunnen for kritikken er trolig diskusjoner som oppstod under «Forum for friluftslivsfag i høyere utdanning» sitt årlige seminar, i januar 2020. Som en av nestorene i norsk friluftsliv var Faarlund spesielt invitert av forumet til seminaret i Bø, der temaet var en statusoppdatering i forbindelse med friluftslivsstudienes ca. 50 år lange historie i Norge.
LES OGSÅ: Karriere framfor naturvennlighet
I og med at Faarlunds kritikk er så lite konkret er det vanskelig å vite hvordan man skal svare. Er kritikken at vi, i akademia, har for mye definisjonsmakt? Hvis noen har hatt definisjonsmakt innenfor norsk friluftsliv er det Nils Faarlund. Forskermiljøene Faarlund kritiserer har blant annet vist at det å definere friluftsliv så smalt som Faarlund gjorde på 1970-tallet knapt gir mening, verken historisk eller praktisk, fordi hans definisjon ikke er dekkende for hva folk faktisk har gjort og tenkt på som friluftsliv. Romantikken, som av Faarlund hylles som veien tilbake naturen og naturvennlighet, har eksempelvis også sine baksider, avdekket gjennom forskningen som Faarlund kritiserer. Den viser at romantikken også bidro med ideer om viktigheten av å skaffe seg nye, positive opplevelser, med tanke på menneskelig utvikling. Dette er ideer som ligger til grunn for den romantiske konsumismen som er et bærende element i blant annet. friluftsliv og turisme. Ofte gis den romantiske fortellingen om «naturopplevelser» friluftslivet et skinn av legitimitet, og man overser at jakten på naturopplevelser ofte medfører store karbonavtrykk.
«Faarlund kritiserer har blant annet vist at det å definere friluftsliv så smalt som Faarlund gjorde på 1970-tallet knapt gir mening, verken historisk eller praktisk, fordi hans definisjon ikke er dekkende for hva folk faktisk har gjort og tenkt på som friluftsliv.»
I stedet for å definere friluftsliv så smalt at man slipper unna denne kritikken, har flere av dagens «friluftsakademikere» pekt på friluftsparadokset og tatt til orde for at vi må ta dette dilemmaet inn over oss. Faarlund hevder at dagens «friluftsakademikere» forholder seg «passive til den nyliberale samfunnsorden». Hva Faarlund legger i dette ofte brukte, men kompliserte begrepet, er ikke godt å vite. Men flere studiesteder tenker for eksempel nå enda mer på friluftsliv i nærmiljøet enn tidligere, anvender kollektiv transport i enda større grad enn før, oppfordrer til å holde igjen på utstyrskjøp, og formidler til studentene at vi ikke må gå rundt og tro at vi er miljøvennlige bare fordi vi ser på oss selv som «naturelskere» og friluftsfolk. Noen studenter kommer til studiene med den forestillingen at fordi de er friluftslivsfolk, og «har de rette holdningene», er de miljøvennlige. Dette er forestillinger de har fått med seg fra andre steder, forestillinger som kanskje kan spores tilbake til den dypøkologiske bevegelses tro og definisjonsmakt, som vi må bruke tid på å diskutere og problematisere i lys av hva forskningen sier.
At dagens «friluftsakademikere» fremstår som tafatte i Faarlunds øyne handler trolig om at de som forsker på friluftsliv forsker på fenomenet, som på et hvilket som helst annet kulturelt fenomen. Vi driver ikke lenger aksjonisme, slik det var tendenser til innenfor friluftsliv i akademia for noen tiår siden. Dette gjør dagens forskning mindre ideologisk, mindre normativ, mindre etnosentriske og mindre androsentriske enn det Faarlund selv beskriver som «fomlingen», «famlingen» og «iscenesettingen» på 1970-tallet. Tilsynelatende er Faarlund lite glad for denne utviklingen, men vi mener at friluftsliv i akademia har gått i riktig retning. Mange av oss ser nå på oss selv som friluftslivsforskere og veiledere, og ikke misjonærer som ukritisk sprer friluftslivets glade budskap.
«Er det nødvendigvis noe galt i å ha en karriere? Og er det en motsetning mellom å ha en karriere og å være naturvennlig?»
«Karriere fremfor naturvennlighet?» er overskriften i Faarlunds spalte. Hva han sikter til her kan vi bare spekulere i. Er det nødvendigvis noe galt i å ha en karriere? Og er det en motsetning mellom å ha en karriere og å være naturvennlig? Dersom Faarlund, som selv har hatt en livslang «friluftskarriere», er kritisk til dette finner vi det noe underlig. Som tindevegleder og kursholder har Faarlund så visst gjort karriere. Gjennom sin karriere har han dessuten selv vært en del av friluftsparadokset gjennom å få tusenvis av kursdeltakere til å reise, skaffe seg utstyr, få ferdigheter til å oppsøke nytt og krevende terreng, få ønske om å utvide sitt nedslagsfelt og finne nye spennende turmål. Ikke minst som tindevegleder tilsluttet UIAGM har han i en mannsalder bidratt til et nettverk av kommersielle guider som gjør det opportunt og mulig for folk å oppsøke terreng de egentlig ikke har kompetanse til å være i, over nær sagt hele kloden. Slik har Faarlund, tindeveglederen – med g, vært aktivt med på å skape det han kaller «en nyliberal samfunnsorden» der friluftslivstjenester kan kjøpes og selges, samtidig som han beskylder akademia for passivitet. At man innleder tindevegleder-kvalifiseringen med et tre dagers verdiseminar hjelper lite når virksomheten man inngår i gjør det attraktivt for italienere å reise til Lyngen, nordmenn til Canada og kanadiere til de italienske Alpene. Faarlund skal ikke klandres for sin karriere, men i møte med paradoksene nytter det ikke å late som om at bokstaven g i vegledning har betydning utover det symbolske.
André Horgen (førstelektor), Fredrik Christoffersen (universitetslærer), Cleng Andersen Eikje (universitetslektor), Tommy Langseth (førsteamanuensis), André Horgen (førstelektor), alle, friluftslivsstudiene ved USN, Bø i Telemark
