2019 startet på en nitrist måte med melding om at fire unge skikjørere er omkommet i snøskredet på Blåbærfjellet i Troms andre nyttårsdag. Krise for familie, kjærester og venner. Dødsulykkene går sterkt inn på oss som jobber daglig med å forebygge nye ulykker.
ALT OM SKREDULYKKEN I TAMOKDALEN
Etter en slik tragedie er det naturlig å spørre hva som kan gjøres for at noe slikt ikke skal skje igjen. Det er et viktig spørsmål. Før vi kommer så langt vil vi forklare hva som allerede gjøres.
Hva er nytt?
For ti år siden pekte ulykkestallene rett til himmels og Troms var episenteret. I femårsperioden 2009-2013 lå snittet på 8,2 døde per vinter. Dette er to og en halv gang så mange som den foregående tiårsperioden med 3,7 omkomne pr år.
Så snudde det.
De siste fem årene har i gjennomsnitt fem mennesker mistet livet hver vinter. Ulykkestallene har vært fallende frem til nå. Av de totalt 70 skredofrene siden vinteren 2009 (litt over ti vintre), så var 36 i Nord-Norge, 30 i Sør-Norge og fire på Svalbard.
Flere var utenlandske skiturister – noen med guide, andre på egenhånd.
Hva gjorde at ulykkestallene gikk mot himmels?
De siste ti årene har det skjedd en liten revolusjon på utstyrsfronten. Lettere og bedre skiutstyr gir flere en mulighet til å gå og kjøre i brattere og mer komplekst terreng enn før – og mange gjør akkurat det.
For nittitallets smale telemarkski og lærstøvler var mindre skredfarlig terreng på 25 graders helling mer enn bratt nok for de fleste. Med dagens brede alpinski, fast hel og stive skistøvler klarer flere å kjøre brattere terreng.
Topptur har blitt populært og sesongen har blitt lengre. Vi kjører fjellsider nå som tidligere kun ble kjørt i vårsesongen etter at snøen hadde stabilisert seg. Kraftige hodelykter har åpnet muligheten for toppturer i bekmørket, som utnyttes av mange spesielt i Nord-Norge og på Svalbard.
Også i utlandet har toppturer blitt trendy og Norge har opparbeidet seg et betydelig renommé. Det skulle jo bare mangle når vi kan tilby så store og lite brukte fjell med fantastisk snø og natur. Dette betyr både arbeidsplasser og verdiskaping, men det betyr også en kraftig økning i antall turer i skredterreng hver vinter.
Vi ser også en økning i bruk av snøscooter. Sammenligner vi oss med Canada, kan vi frykte en økning i skredulykker blant scooterkjørere.
Her i Norge kan det se ut til at high-marking opp store bratte fjellsider viker for teknisk kjøring i forhåpentligvis mindre komplekst terreng. Dette gir håp.
Samtidig vil vi understreke at scooterkjøring må være innenfor lovlige traseer og områder – hvis det følges vil flere skredulykker med scooter være unngått.
En av årsakene til at snøskred er så problematisk er mangel på tilbakemelding om skredfare når vi er på tur. Uansett hva vi skal lære trenger vi tilbakemelding på om det vi har gjort var riktig eller galt. Det får vi ofte ikke i skredterreng. Ingen kan med sikkerhet si hvor nært du var å utløse et snøskred før skredet går. Så den dagen skredet går er det kanskje for seint å lære.
Med så mange flere i fjellet kunne det gått mye verre
Vi vet ikke hvor mange som går i fjellet. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er med i et internasjonalt samarbeid for å finne måter å måle dette på, men det finnes foreløpig ikke noen gode referansetall. Vi tillater oss derfor en halvkvalifisert gjetting. Følgende er ikke en helt utenkelig tall for situasjonen i Norge: Antall personer som er på topptur har økt fra 3 000 til 30 000 det siste tiåret, samtidig som at antall toppturer per år i snitt har økt fra tre til seks turdager per vinter per person. I så fall er antall turdager i potensielt skredfarlig terreng økt fra 9000 til 180 000 per vinter – en faktor på 20. Skulle konsekvensen vært 20 ganger så mange døde? Vi så en tydelig knekk feil vei i ulykkesstatistikken i 2009, en knekk som kan skyldes økning i antall dager i skredterreng som følge av «toppturbølgen». En tjuedobling av dødstallene før 2009 ville gitt over 70 døde per vinter. Det har vi ikke sett.
Sett i forhold til hvor mange som er ute på fjellet har vi relativt få dødsulykker. Likevel, en er en så alt for mye. Så hvorfor er det ikke flere som omkommer?
En tjuedobling av dødstallene før 2009 ville gitt over 70 døde per vinter. Det har vi ikke sett.
Det har vært en intens innsats for å forebygge skredulykker de siste 10 årene. Innsatsen har virket.
Det enkle svaret er at vi har endret adferd. Skifolk har blitt mye mer kompetente, gjør vurderinger og er flinkere til å utføre kameratredning når ulykken først er ute. Folk har fått mer kunnskap og har tilgang på bedre informasjon. Vi tror mange har mer bevisste holdninger til valg av terreng – mange avstår oftere fra skredterreng når forholdene er farlige eller usikre.
Kunnskap:
Hver sesong avholdes det et utall kurs og workshoper gjennom frivillig organisasjoner, kommersielle aktører, folkehøgskoler og høyere utdanning der flere og flere lærer håndverket. Snøskredskolen på Varsom.no er også en mye brukt nettressurs. I tillegg avholdes det en rekke skredkvelder over hele landet.
Fri Flyt, DNT lokallag, studentforeninger, sportsbutikker, kommuner og skredobservatører har stått på. CARE og Varsom arrangerte rundt 30 skredkvelder i 2018 og hadde over 7000 besøkende. Flere og flere leier inn kvalifiserte guider. CARE jobber med å forstå hvordan vi kan tilrettelegge for at flere gjør bedre valg.
Kjetil Brattlien, Christer Lundberg Nes, Markus Landrø, Erlend Sande, Espen Nordahl og flere har skrevet gode bøker for å dele kunnskap og holdninger.
Informasjon: Snøskredvarslingen, som ble innført i 2013 sørger for at alle har tilgang på god informasjon på både norsk og engelsk. Den har mellom 20 000 og 40 000 brukere hver uke. Operatører i reiselivet tilbyr guider, promoterer skredvarslet, og gir kloke råd om turvalg og snøforhold. Avinor har store Varsomkuber (informasjonsbokser) på flere flyplasser og Visit Norway har laget informasjonsfilmer som promoteres i alle kanaler.
Redningsorganisasjoner med alle sine frivillige, slik som Røde kors, Norsk folkehjelp, Alpin fjellredningsgruppe og Norske redningshunder, har også betydd mye for å spre kunnskapen, informasjonen og bevisstheten rundt snøskred, sammen med politiet og de som har redning som yrke. Helsepersonell bidrar med historier og tanker fra redning, Mads Gilbert får mange til å stoppe opp og tenke seg om – fordi han vet at organisert redning ofte kommer for sent frem til skredet. Journalistene og media har bidratt med både faktabaserte vinklinger og følelsessterke artikler om mennesker som har vært involvert i snøskred – mange av dem har virkelig bidratt positivt her!
Vi har alle et ansvar – men vi utfordrer spesielt reiselivet til å ta i et ekstra tak sammen med oss fremover for å hjelpe alle besøkende å ha trygge opplevelser i vinterfjellet.
I tillegg har NVE informert guider fra mange land gjennom det internasjonale fjellførerforbundet, slik at de er kjent med Varsom og hvordan forholdene i Norge kan avvike fra det de er vant til fra for eksempel Alpene eller Nord-Amerika.
Men ulykken i Tamokdalen er en veldig trist påminnelse om at vi må gjøre mer.
Vi trenger flere kvalifiserte guider. NORTIND starter nå en egen skiguideutdanning. Og UiT/Norges arktiske universitet (UiT) jobber med utdanning av arktiske naturguider, som kan tilrettelegge for mer aktivitet i skredsikkert terreng. Vi trenger et reiseliv som tar ansvar og holder sikkerheten høyt – både kulturelt, faglig og holdningsmessig.
Alle overnattingsteder i fjellet bør promotere skredvarslet. Kanskje leder av NHO Reiseliv, Kristin Krohn Devold, kunne utstyrt alle medlemmene sine med en miniatyr Varsom-kube som kunne stått i resepsjonen når skigjestene kommer? Både guider og gjester bør les skredvarslet før tur, og dele sine observasjoner på Varsom regObs (en app for å dele informasjon fra fjellet). Og hva tenker DNT’s nye generalsekretær, Dag Terje Klarp Solvang, å vise vintergjestene når de kommer på hyttene? Varsomkuber og skredvarsler, kanskje kart over skredterreng? Hyttene i Jotunheimen slike kart allerede. Hva med steder som tar imot skituristene – turistkontorer, bilutleie og lignende – kan de gjøre kundene/gjestene bevisste på skredfaren og gi dem god informasjon?
Kunne skianleggene gitt gjestene mer bevissthet og kunnskap om skred?
Mange anlegg promoterer heisnær frikjøring til sine gjester, og det er en veldig fin arena for å lære om skred. For mange kan det vært deres første møte med skredterreng – i høy fart på vei ned fra toppheisen.
Kanskje kunne generalsekretær i Alpinanleggenes landsforening, Camilla Sylling, fått medlemmene til å promotere kunnskap om skred i større grad? Eller rett og slett fått skianleggene til å gjøre snø- og skredobservasjoner daglig og dele disse på Varsom sin regObs, slik at varslene kan bli bedre for de som nyter villsnøen rundt anleggene?
Alle skikjørere bør gi dem kred om de gjør dette, og ikke gi dem skylden om noen gjør en feil.
Flere må legge turen i mindre skredutsatt terreng. Rauma og Kåfjord kommune samarbeider med NVE om å bruke en ny metode for å klassifisere skredterreng for turbruk – vi kaller den KAST. Dette vil gjøre det lettere for tilreisende å velge vekk komplekst skredterreng til fordel for enkelt skredterreng dersom skredforholdene er for utfordrende eller turgruppa for stor. Initiativet er inspirert av nasjonalparkene i Canada, som innførte noe lignende etter en ulykke i 2003 der 17 skoleelever ble tatt i et snøskred på tur i Glacier National Park og syv døde.
Vi trenger flere alternativer for plan B på skred-dager. Om du er skiturist i Troms når det er skredfare i fjellet, trenger vi gode alternativer til skredterreng. Finnes det ingen alternativer er det for lett å tenke at det går nok bra. Husk, er du i skredterreng når det er skredfare går det ikke nødvendigvis bra.
Les også: Rebecca om å overleve et snøskred
Noe, men ikke alt, er tilfeldig!
Dessverre er det ofte tilfeldigheter som skiller en nestenulykke fra en fatal ulykke. De innrapporterte skredhendelsene viser at det er svært mange som er involvert i en nestenulykke.
Det er ofte flaks som avgjør om man slipper med skrekken. Med mange grupper på tur kan det være en del tilfeldighet i ulykkesstatistikken fra år til år, og vi bør se tallene over en del år for å trekke helt klare konklusjoner på trender og effekter.
En endring på noen få grader i bratthet når du velger skitur, kan være forskjellen på trygt og livsfarlig terreng.
Vi tror at mange har minst like fine turer i slakere terreng. Når det er fare for snøskred og du ikke kan håndtere skredproblemet, bør du velge trygt terreng. Bratt terreng bør spares til det er trygge forhold.
Til tross for alt det gode arbeidet som gjøres, er og vil det alltid være en usikkerhet knyttet til det å legge ut på skitur i skredterreng. Storsamfunnet kan ikke garantere at tragiske ulykker ikke kan skje igjen. Men å jobbe med sikkerhetskulturen, individuelle holdninger og respekt for risikoen og usikkerheten ved ferdsel i natur er en sentral oppgave – både fra det offentlige og næringslivet. Og for den enkelte.
Dessverre er det ofte tilfeldigheter som skiller en nestenulykke fra en fatal ulykke.
Jobben er ikke ferdig
Vi vil at mange får nyte og være aktive ute i den storslagne naturen som vi har her i nord, men vi vil også ha alle levende hjem. Mange har gjort mye for at folk skal ha god kompetanse, riktig informasjon og gode holdninger. Ulykken i Tamokdalen er en trist påminnelse om at jobben ikke er ferdig. Vi må gjøre mer av det som vi vet virker, vi må jobbe med holdninger, utvikle ny kunnskap og løfte frem nye ideer.
Vi har alle et ansvar – men vi utfordrer spesielt reiselivet til å ta i et ekstra tak sammen med oss fremover for å hjelpe alle besøkende å ha trygge opplevelser i vinterfjellet.
Vi ønsker alle en flott og trygg vinter.
Rune Engeset og Audun Hetland er begge tilknyttet Center for Avalanche Research and Education (CARE) ved UiT Norges arktiske universitet.
