Kronikken er skrevet av Andrè Horten, høgskolelektor i friluftsliv, Høgskolen i Telemark. Publisert første gang i UTE nr 1/2012:
Utviklingen innenfor området skred, sikkerhet og opplæring i Norge de siste årene kan tyde på at flere og flere miljøer i Skred-Norge har gitt opp «den norske metode», for i stedet å kunne ta med seg grupper på ski i terreng brattere enn 30 grader, på lagdelt vintersnø. «Den norske metode» går i korthet ut på å unngå lagdelt vintersnø i lesider med glideflate brattere enn 30 grader. I henhold til denne metoden «går man rundt» slikt terreng og venter med å kjøre bratt til etter førefallet. Dette med begrunnelse i at skred utgjør en livsfare, samt at skredfarevurderingen i slikt terreng er så kompleks at restrisikoen blir vanskelig å akseptere.
Gir vi opp – eller har vi allerede gitt opp – den norske metode i Norge, er det relevant å anta at ulykkestallene vil stige. Eller vil for eksempel bruk av ulike «reduksjonsmetoder» fungere etter hensikten og sørge for at ulykkestallene forblir lave? I løpet av de to siste vintrene har til sammen åtte personer omkommet i forbindelse med skred de selv har utløst, på ski i terreng brattere enn 30 grader. Gjennomsnittet har tidligere ligget på under én dødsulykke pr år. Om de to siste årenes hendelser er begynnelsen på en uheldig utvikling, eller et tilfeldig, statistisk avvik, er det for tidlig å si noe om.
Alle som har kjørt i løssnø, også i terreng brattere enn 30 grader, vil kunne forstå at dette kan være innbydende og attraktivt. Dersom enkeltpersoner velger å kjøre brattere enn 30 grader på lagdelt vintersnø, er det et personlig valg. Om det er etisk forsvarlig å utsette seg selv for slik risiko må være en personlig vurdering. Alle bør imidlertid tenke igjennom hvilket ansvar man har ovenfor sine nærmeste, ovenfor evt. redningsmannskaper og ovenfor samfunnet. Kameratturens etikk skal jeg imidlertid la ligge. Valgene man tar i slike sammenhenger er og blir et personlig verdispørsmål. Det er ikke min hensikt å rette en moralsk pekefinger mot den enkelte utøver her. Mitt anliggende er kurs- og turarrangørens etikk. I særdeleshet tenker jeg da på de kursarrangørene som også utdanner folk som selv skal holde skredkurs, og/eller ha ansvaret for grupper på tur i vinterfjellet.
Ulike arrangører har over noe tid tilbudt skredkurs som primært henvender seg til de som vil kjøre bratt. Tilbud om skredkurs, workshops, samlinger og turer som henvender seg til brattkjørere, ser ut til å bre om seg innenfor ulike organisasjoner, fjellsportsgrupper, folkehøyskoler og private bedrifter. Man kan selvsagt argumentere for at behovet for slike kurs er til stede. «De som vil kjøre bratt kjører bratt uansett, og da er det bedre at de har tatt et kurs hos oss, enn at de gjør det uten noen form for opplæring». En slik logikk er lett å følge og den er etter mitt skjønn langt på vei legitim. Men kursarrangører som tilbyr slike kurs må i så fall ta inn over seg sitt etiske ansvar. De lærer nemlig ikke kun bort ferdigheter. De vil, bevisst eller ubevisst, også formidle holdninger og verdier.
Mange av utøverne er unge. Har de forutsetning for å skjønne at dette handler om livsfare? Forstår de hva «restrisikoen» er og hvilke marginer man opererer med? Har de godt nok grunnlag for å si at de aksepterer denne risikoen? Og hva med foreldrene? Hvis tilbyderne består av tillitsvekkende lag, organisasjoner og folkehøyskoler, har da foreldrene forutsetning for å forstå hvilken restrisiko barna deres utsettes for – under en fritidsaktivitet? Personlig har jeg vært involvert i skredopplæring i vel 20 år. Jeg er selv forelder, og jeg har intet ønske om å sende mine barn på kurs, der fokuset er på kombinasjonen skred og bratt skikjøring på lagdelt vintersnø. Til det mener jeg at vurderingene altfor ofte er for komplekse, også for kursarrangørene.
De tradisjonelle skredkursene i Norge vektlegger og forfekter langt på vei den norske metode. I stedet for å gi etter for enkelte kursdeltakeres iver etter å kjøre bratt, har mang en kursholder i årenes løp forfektet at man kan få flott skikjøring i terreng under 30 grader om vinteren, og at en bør vente med brattkjøringen til våren. Disse kursene kan kalles trauste og konservative, men de forhindrer ulykker og dødsfall. De formidler kunnskap og erfaring, som neppe står tilbake for en moderne workshop. Samtidig formidler de en holdning som ikke uten videre legitimerer brattkjøring på lagdelt vintersnø.
Kursarrangører som derimot har valgt å gå bort fra, eller tone ned, «den norske metode» legitimerer brattkjøring. Med kursarrangørens velsignelse legger unge utøvere i vei, gjør vurderinger så godt de kan, og anvender innlærte reduksjonsmetoder underveis. Når de står på toppen av det 35 grader bratte, fristende pudderhenget står de til syvende og sist alene med avgjørelsen: Kjøre eller ikke kjøre? Hadde de kunnet rådføre seg med de ti fremste skredekspertene i verden, rundt spørsmålet om skredfaren der og da, ville de neppe fått et entydig svar – til det er kompleksiteten svært ofte for stor. Akseptabel risiko? God nok margin?
Noen vil hevde, og kanskje med rette, at man kan redusere restrisikoen til nivå for bilkjøring. Dette forutsetter vel og merke at man «gjør alt riktig». Men er det realistisk å forvente at ulike grupper på tur vil være godt nok i stand til det, selv etter å ha vært på kurs? Vil de være i stand til å handle ”riktig” på grunnlag av de vurderingene som er gjort? Vi vet ennå for lite om hva som skjer hos individer og grupper akkurat i overgangen mellom vurdering og handling. Mye tyder på at ulike psykologiske og gruppepsykologiske mekanismer slår inn. Eksempelvis; stå på målet-mentalitet, gruppepress/gruppetenking, det har gått bra før-tankegang, konkurranse om å være først, osv. Mange mennesker har en tendens til å ta mentale snarveier og vektlegge det positive i situasjoner som er vanskelig å overskue.
Det kan spørres om denne restrisikoen er akseptabel, for utøveren selv, for pårørende, for samfunnet. Og hva med det juridiske? Hvordan vil en norsk domstol forholde seg til et skreddødsfall i forbindelse med et kurs eller en tur hvor arrangøren bevisst og målrettet har lagt opp til skikjøring på lagdelt vintersnø i terreng brattere enn 30 grader? Erfaringsmessig vet vi at det kommer til å bli et spørsmål om aktsomhet eller uaktsomhet. Ble det gjort gode nok vurderinger? Har arrangøren fulgt ”bransjenormen”? Og – hva er bransjenormen? Er det «den norske metode», eller er den forkastet som avleggs? Den første ulykken av dette slaget vil sannsynligvis gi oss en pekepinn. Inntil da må alle kursarrangører ta inn over seg, at det å legge opp kurs som henvender seg til brattkjørere som målgruppe ikke kun er en personlig greie. Det er stor forskjell på hva man eventuelt gjør selv, på egen hånd, og hva man gjør med en gruppe man har ansvar for! Alle kursarrangører har et ansvar, for individet, ovenfor pårørende, for evt. redningsmannskaper, - et samfunnsansvar.
Et særskilt ansvar ligger det på de kursarrangørene som også utdanner folk som selv skal holde skredkurs, eller f. eks. ha ansvaret for andres barn og unge på tur i vinterfjellet. De holdningene og verdiene en da formidler til disse, vil forplante seg videre – og det vil få konsekvenser. Her har de store, tunge organisasjonene innenfor virksomhetsfeltet et ekstra ansvar. Det vil ha avgjørende betydning at for eksempel NRHK fortsetter og gå foran med det gode eksempel. Heldigvis er det ingenting som tyder på det motsatte. Lærer- og veilederutdanninger innenfor høgskole- og universitetssektoren må gjøre det samme. Forhåpentligvis har også ledelsen i DNT forsikret seg om at organisasjonens nyutviklete skredkursstige forfekter ”den norske metode”, med de holdningene og verdiene som ligger til grunn for denne. Og NGI bør kanskje spørre seg om det er deres oppgave å beskjeftige seg med «sluff management»? (ref. årets skredkonferanse i Tromsø). Etter min mening må de tunge aktørene i Skred-Norge ha ryggrad til å fremstå som litt trauste og konservative i en verden der det er fristende å framstå som kul og trendy. Det kan være tungt for en leder å stå imot presset nedenifra og utenifra, men dette er tross alt en del av lederansvaret.
De kursarrangørene som, med gode grunner, vil henvende seg til brattkjørerne, bør etter min mening tilby for eksempel et todelt kurs: Del én holdes på lagdelt vintersnø i terreng opp til 30 grader, mens del to legges på vårsnø i brattere terreng. En drøfting rundt etikk, holdninger, verdier og ansvar bør ha en minst like naturlig plass som snøprofiler, varseltegn og reduksjonsmetoder. På den måten imøtekommer kursarrangørene et åpenbart behov, uten at «den norske metode» trenger å forkastes. I tillegg bør alle kursarrangører sende et tydelig signal om at «slik gjør vi det når vi har ansvar for grupper”. Og på den andre siden; «slik kan vi eventuelt gjøre det når vi er ute på egen hånd og/eller i kameratgrupper med likesinnede». I en slik modell får de som ønsker å kjøre bratt muligheten til bygge opp relevant kompetanse, uten å bli møtt med en moralsk pekefinger. Samtidig ivaretar og viderebringer skred-Norge «den norske metode». som må sies å ha vært en suksess.
Les også:
Sikkerhet om skred på godt og vondt
