SIGURD RØNNINGEN
Sigurd Rønningen (39) flyttet med kone og tre barn fra Stavanger til fjellbygda Vågå for å dyrke familien, (frilufts)livet og noen hardføre grønnsaker. I UTE-bloggen bidrar han med dønn ærlige statusrapporter fra bygda. Sigurd har bakgrunn som journalist i Dagens Næringsliv og som kommunikasjonssjef i Stavanger Turistforening. Han er også UTEs bokanmelder. Les intervju med Sigurd.
Med to flyttebiler, tre unger og fire favner bjørkeved hadde kona og jeg nettopp landet i vår nye tilværelse 500 meter over havet.
Aldri har jeg vært mer svimmel.
Nå sitter jeg her i en lignende tilstand – ytterligere 1500 meter til værs i vårt nye nabolag Hurrungane, med sugende avgrunn under begge støvlesålene. Kalenderen viser kontortid, men kombinasjonen høytrykk og høydemetre har på morgenkvisten forvandlet hverdag til høytid – med ditto fallhøyde. En ypperlig anledning til å la året som har rast forbi passere i revy.
LES OGSÅ: Sentrale strøk
Taulaget består av tre karer bundet sammen av én fellesnevner: Vi har alle forlatt bylivet til fordel for fjellbygda. Nå tilbringer vi dagen på øverste hylle.
– Få med i bloggen at på bygda er det alltid noen som er klare for å stikke på tur, ivrer kjentmannen med lengst fartstid av oss.
Mens naboen i bortimot barnslig iver over tinderangling på en helt vanlig tirsdag setter kamkiler i sleip granitt, bruker jeg ventetida til å evaluere livsstilsvalget. Aldri har jeg vaklet mer mellom tvil og tro enn da vi sist sommer byttet kystbyen mot fjellbygda. Et motstrøms magadrag å bli svimmel av. Ei månelanding på personlig plan.
Og her sitter man oppunder Nørdre Soleibotntind (2030 moh.), en smule mørbanket både fysisk og mentalt, adskillige livserfaringer rikere. På høy tid å kikke seg tilbake over skuldra.
Her er min oppsummering av de tolv mest intense månedene i mitt liv sett fra oven. Trives du godt i sofaen kan du trygt scrolle videre – men pludrer du selv med eksistensielle spørsmålet by eller bygd er dette våre erfaringer etter et år i motsatt ende av sentraliseringsbølgen.
LES OGSÅ: Toppturer i Jotunheimen
FRITID:
Teori: Små avstander, færre tilbud og null kø frigjør masse (fri)tid på bygda.
Erfaring: Skivebom. På bygda er tumleplassene så mange, aktivitetsnivået skyhøyt og byens kredittkort langt på vei erstattet av dugnadsinnsats. Dessuten skal ungeflokken ha minst like mye mat, klær og omsorg som i byen. Veksler du i tillegg leiligheten inn i enebolig med hage kan du vinke langt etter det rolige livet på landet. Men kø slipper du – og et kompakt og et aktivt hverdagsliv i friluft er definitivt innen rekkevidde.
BARNDOM
Teori: Færre kjøpesentre og idrettshaller + mer natur og årstider = mer lek og eventyr.
Erfaring: Innertier. Bygda er en jubeljungel for små apekatter, fullt verdig DNT-tittelen #verdensstørstelekeland. At alle kjenner alle gjør det lett å slippe ungene fritt, og er tobeinte lekekamerater på ferie så holder de firbeinte fortsatt huskestue. Etter en vinter i Vågå er jeg hellig overbevist om at bygdeunger får minst et par år ekstra ubekymret barndom – og tilsvarende kortere ungdomstid med press, stress og konformitetskrav. iPad og inaktivitet finnes selvsagt her også – men vokser du opp som spillavhengig nord i Gudbrandsdalen må noen ha glemt å dra opp rullegardina.
VINTER
Teori: På full fart inn i klimakrisa byr fjellbygda fortsatt på fire årstider.
Erfaring: I Norge våkner byfolk flest i stadig våtere og villere kystklima – i innlandet regjerer fortsatt Kong Vinter. Første snødump tidlig i november, siste snøfnugg seint i apri: Selv om menneskeskapt tøvær innimellom gjør det nødvendig å ta skiene på nakken også oppunder Norges tak er hvitevarene sikret med skirenn 10-12 uker i strekk og fri flyt i og utenfor alpinbakken hver helg.
LOGISTIKK:
Teori: Kortere vei til fjells (eller fjord) gjør det veldig mye enklere å komme seg på tur.
Erfaring: På bygda kan du droppe slitsomme helgeturer til fordel for dagsekspedisjoner tatt på sparket: Dere bor jo midt i naturen dere pendlet til i byen. Til gjengjeld må du fort reise for å finne tilbud du tok som en selvfølge i byen: Kaffebaren, økobutikken, yoga-timen og sannsynligvis flyplassen.
TURVENNER
Teori: Få innbyggere betyr fort færre lekekamerater for både små og store.
Erfaring: Leser du UTEmagasinet er sjansen for å finne likesinnede lekekamerater fort større på landet enn innenfor Ring 3. Når folketallet er lavt og friluftslivet aktivt blir treffpunktene også flere – og sjansene for faktisk å komme i prat langt større. Til gjengjeld må du nok fort lete litt lenger etter felles referanser ut over hverdag og friluftsliv – men kan hende har du godt av å omgås mennesker som ikke er tro kopi av deg selv, din egen karriere, interiørstil, inntekt og ferieplaner?
KULTURSJOKK
Teori: Tapet av venner og kjente omgivelser i byen kan bli knalltøft for ungene.
Erfaring: Senk skuldrene, inntil en viss alder er unger flest utrolig tilpasningsdyktige og raskt varme i trøya – det er foreldrene som trenger tid på å omstille seg til nye mennesker og miljø. Sagt på en annen måte: Trives du selv på bygda så er sjansene gode for at ungene dine kommer til å gjøre det også. Skolekartet bør du derimot studere med lupe: Ungdomsskoler finnes ikke i hver bygd, og til videregående kan det fort bli langt.
ØKONOMI
Teori: Slett det urbane boliglånet – få romslig bygdevilla og økonomi på kjøpet.
Erfaring: Eneboligen på bygda koster mindre enn tomtekjøp i drabantbyen. Hytte trenger du heller ikke all den tid moroa lett nås på en dagstur. Mellomlegget kan du veksle inn i mer fritid, byhelger på hotell, jordomseilinga du drømmer om – eller kanskje firehjulstrekkeren som brått kjennes nødvendig.
STILLING LEDIG
Teori: Hva i all verden skal jeg jobbe med på bygda?
Praksis: Arbeidsledighet i distriktene er nær null – og utdanningsnivået langt lavere enn i byen. Flytter du til bygda med kunnskap og kompetanse er sjansene derfor svært gode for at du ender opp med spennende arbeidsoppgaver, større ansvar og mer påvirkning enn i byen. Et smart karrieretrekk, rett og slett. Om du tør.
Toppeggen på Nørdre Soleibotntind er ikke for den lettskremte. Det er heller ikke avgjørelsen om å flytte motstrøms sentralisering og samtidas preferanser til et friluftsliv på bygda. Men skitt, det er dau fisk som flyter med strømmen, man lever bare en gang, i Norge finnes sikkerhetsnett på alle kanter og du verden så mye moro som finnes der asfalten slutter.
Gjennom et tåkelagt Hurrungane klyver vi mot mot nok en ny 2000-meterstopp – min femtende på et halvår. På de 15 årene før besteg jeg én. Men livskvalitet kan også måles i antall kaffebarer, konserthusbesøk og glansgrad på kjøkkeninnredningen. Året på bygda har ikke gitt meg noen fasit på Det Gode Liv, bare en enda sterkere erkjennelse av at bygdelivet er et verdivalg – og at en hellig overbevist fjellfantatiker trengs: Både for å lede til topps på Nørdre Soleibotntind i tett skodde, og for å rykke en familie opp fra byen. Såpass skremmende er skrittene å ta.
Heldigvis finnes et langt mindre svimlende alternativ enn å droppe alle sikringer: Ta et års permisjon fra jobb og barnehage i byen, lei ut leiligheten og fortell ungene at dere skal på fjelleventyr. Så kan dere teste ut bygdelivet, og er dere ikke høye på landet når året er omme er ingen skade skjedd: Dere flytter hjem til akkurat det livet dere forlot i byen – endelig sikre på å ha tatt det riktige livsvalget.
Lykke til!
PS: Vågå har faktisk kaffebar. Idylliske Kalven Sæter er Jotunheimens svar på Starbucks, med espressomaskinen traktert av Norges eneste baristabudeie. Verdt et besøk – eller klippekort...
LES OGSÅ: Høy overnatting
