Fjell i blå kveld. Snart svart natt. Og jeg skal skrive, men holder det å fortelle om stjerner? Jeg vet jo at de kommer, og vil funkle, men likevel, det er vel noen som har skrevet dem før? Fins det noe som ikke er fortalt? Hva er det som ikke er vist fram?
Raske nettsøk og bladdykk en kveld gir meg pudder og hundekjøring og smilefjes og akebakker og padling og trugespor og blåtime og solnedgang og bratte fjell og slake åser og et par skikkelig blide snømenn. Og bildene er redigerte og vakrere enn vakrest i landet her og likes’ne drysser over og lander under nettstatusene som konfetti, som deilig, lett nysnø. Og årstidene og aktivitetene gjentar seg, og vi venter på snø og vi får snø og så smelter den til vår med lys og grønt – og så kommer sommer og hav og høye himler, og vi oppdaterer med nye knauser og bekrefter gamle fjell.
Og med denne åpningen sitter jeg i glasshus og kaster stein på meg sjøl så det singler – for jeg vil jo aller helst bare skrive disse stjernene over meg og gjerne få likes også. Og skrive videre, om natur og tur og kjærlighet, for visst faen er det kjærlighet, det er jo det det handler om. Det er jo nettopp derfor det aldri tar slutt, og vi bare prøver og øver oss på å fortelle alt dette troverdig videre til de som ikke er akkurat der vi er. Prøver og øver og pøser ut i stadig nye kanaler. Og så unnskylder vi oss med at vi skal inspirere og få folk ut, for det er så bra at folk er ute,
men hvorfor det egentlig?
HVORFOR er det så bra at folk er ute? Blir vi blidere da? Penere? Snillere? Mer i balanse? Friere? Friskere? Fredeligere? Ikke så irriterte og oppfarende? Slutter vi å slå mennene våre da? Blir vi mer trofaste da? Besøker den gamle tanten til mormoren vår mer? Involverer vi oss mer i frivillig arbeid? Skjønner vi mer? Av sammenhengen, sammenhenger? Vil vi ta mer vare på naturen og jordkloden da?
Ja, jeg tror jo det, at svaret er ja. At utsikt gir innsikt, at man blir bedre mennesker av bevegelse, luft – og i det jeg begynner på og fortsetter denne nokså naive setningen innser jeg at jeg, som fniser litt av misjonærer og fundamentalister som mener de har alle svarene, er en misjonær sjøl, selv om jeg ikke har et eneste vitenskaplig bevis,
vi er jo faen misjonærer hele gjengen,
bare logg deg på, så ser du det klart, hvordan vi preiker og predikerer; se mot nord, se på meg, på barna våre, der, her, er det ikke vidunderlig? Sjekk solnedgangen i Lofoten, ringene på et fiskevann i Østmarka, lyset i de blå isgrottene på Svalbard, er det ikke VAKKERT? Kom hit, dra dit, klatr der, vandr her, sjekk den nedkjøringen, test den kvistaløypa, vass i det pudderet, la det bli mørkt, kikk på stjernene,
for de, akkurat de stjernene,
disse stjernene her altså, som nå etter hvert har funnet veien hit hvor det selvfølgelig ikke finnes naturlige lyskilder, de er aller, aller mest funklende, her jeg står på fjellet, akkurat nå, det er jo helt opplagt.
«Bare logg deg på, så ser du det klart, hvordan vi preiker og predikerer; se mot nord, se på meg, på barna våre, der, her, er det ikke vidunderlig? Sjekk solnedgangen i Lofoten, ringene på et fiskevann i Østmarka, lyset i de blå isgrottene på Svalbard, er det ikke VAKKERT?»
Og kanskje blir vi nettopp derfor tilgitt for alt dette preiket. Fordi dette kanskje i bånn og bunn og grunn bare handler om to enkle ting:
1. Å være ute.
2. Og å ønske at du også var akkurat her.
Sånn at du kan kjenne det sjøl. At disse stjernene faktisk gjør noe fysisk med kroppen. Og innse at akkurat denne kvelden. Den kommer aldri tilbake.
LES OGSÅ: Små drømmer og applaus
Sigri Sandberg
Sigri Sandberg er fast turskribent i UTE, hvor hun skriver om små og store naturopplevelser slik bare Sigri kan. Hun er journalist og forfatter av flere bøker, blant annet «Polarheltinner» og «Klimaboka».
