De som lykkes i det naturbaserte reiselivet kan beskrives som «reiselivets toppidrettsutøvere»: De må ofre noe for å nå målene sine. De har en stor, indre motivasjon som drivkraft. Og de vet at de er avhengige av å gi alt om de skal lykkes. Men til forskjell fra tradisjonelle toppidrettsutøvere står de ofte alene og har sjelden noe sikkerhetsnett.
Se for deg at du er på ferie med familien din. Dere har reist til et nytt og for dere ukjent sted i Norge. Dere får oppleve en side av Norge dere aldri tidligere har sett, ikke visste at fantes, fått kjennskap til ressurser dere ikke visste om.
Du ser deg om i landskapet, ser ungene leke i naturen. Du ser den vakre og uberørte naturen som finnes her. Du har aldri sett vakrere fiskevann, fjellområder og så mange ulike muligheter for et aktivt friluftsliv.
Du tenker at med din interesse og kompetanse for å skape gode naturopplevelser for andre, vil du ha gode muligheter til å kunne utvikle din egen naturbaserte reiselivsvirksomhet her.
Hvorfor har ingen andre har sett dette potensialet? Det må jo være et marked for dette?
Du tar etter hvert kontakt med noen i lokalbefolkningen. Men de har ikke sett verdien av sitt eget hjemlige miljø. De kan ikke forstå hvorfor området kan være så interessant, eller hva som er så spesielt og unikt. Du vet likevel at du har rett.
Du er i full jobb fra før, og bor i en annen del av landet. Mannen din jobber utenbys i store perioder, og i tillegg har du barn å forsørge. Men drømmen er der. Du ønsker at andre skal få ta del i disse opplevelsene, se idyllen, føle på lykken ved å være ute i naturen og erfare og bruke sansene på nye måter.
Så hva gjør du? Du har to valg: Enten så lar du det være med drømmen. Eller så satser du det remmer og tøy - eller rettere sagt bankkonto og kjærlighet - kan holde.
Omtrent slik starter historien for flere av de naturbaserte reiselivsaktørene som ble intervjuet i forskningsprosjektet BIOTOUR.
LES OGSÅ: Megatrender som vil forme reiselivet
«Risikovillige livsstilsentreprenører er et begrep som passer disse aktørene. Flere velger uforutsigbarhet fremfor trygghet.»
Hva sier forskningen om disse toppidrettsutøverne?
Som forsker på prosjektet har jeg blant annet undersøkt hvilke motiver som styrer aktørene som driver en virksomhet innenfor naturbasert turisme. Jeg har også sett på hvilke perspektiver aktørene har på innovasjon og utvikling.
Dette ble gjort gjennom å analysere intervjuer med 24 naturbaserte reiselivsaktører i Varanger, Trysil og Hardanger.
Flere av aktørene vi intervjuet var tilflyttere til området de nå driver sin egen naturbaserte reiselivsvirksomhet i. Mange må ofte kombinere virksomheten med annet inntektsgivende arbeid for at det skal gå rundt. De fleste er småskala aktører. Over halvpartene av de intervjuede bedriftene drives av kun ett årsverk.
Aktørene har alle et ønske om at virksomheten til slutt skal bli bærekraftig og at økonomien skal bli god nok til at de kan leve av bedriften alene. Økonomiske insentiver er med få unntak likevel på langt nær den viktigste motivasjonsfaktoren.
I tidligere forskning har disse aktørene ofte blitt omtalt som livsstilsentreprenører. Risikovillige livsstilsentreprenører er et begrep som passer disse aktørene. Flere velger uforutsigbarhet fremfor trygghet.
Noen går ned i stilling i sin gamle jobb for å kunne ha tid og ressurser til å satse. Kanskje må andre i familien trå til ekstra for å hjelpe dem økonomisk eller som ekstra arbeidskraft.
Drømmen om å starte noe eget og lage et levebrød ut av livsstilen er i stor grad pådriver for å ta den nødvendige risikoen.
LES OGSÅ: Guiden til guidene
«I næringslivet er det vanligvis de største aktørene som er villige til å ta høyest risiko. I det naturbaserte reiselivet er det motsatt.»
Hva kjennetegner dem som lykkes?
Å være en liten aktør i den norske naturbaserte turismen betyr at du må være synlig, finne din egen nisje, spesialisere deg i et marked av mange lignende aktører som ønsker å oppnå akkurat det samme som deg.
Alle ønsker det samme: Å gjøre drømmen og lidenskapen til levebrød. Her nytter det ikke å gå halvhjertet inn. Du må risikere både familieøkonomien, tryggheten og nattesøvnen.
Som «toppidrettsutøver» i det naturbaserte reiselivet må du ut av komfortsonen dersom du vil at utvikling skal skje. Du må være dynamisk, fremoverlent og nysgjerrig. I tillegg må du være selvransakende. Du må hele tiden bli bedre.
Konkurransen er hard, og det kommer stadig nye aktører på markedet med ideer du helst skulle sett var dine egne. Valget du har tatt betyr i oppstartsfasen at du må jobbe døgnet rundt, og gi avkall på all fritid. Eller å jobbe med fritiden, om du vil.
En toppidrettsutøver som ikke er sulten og samtidig kritisk reflekterende over eget potensial og ferdigheter, vil ikke nå toppen. Det holder ikke å snu bunken etter sesongen og kjøre samme opplegg på nytt. Det krever et visst mot å nå toppen.
Du må finne ut hvor dine svake sider er og forbedre dem, samtidig som du forsterker dine styrker. Du må være synlig i mengden av andre topp-aktører, finne din nisje og spesialitet. Du må vite hva som gjør at nettopp du lykkes når sesongen for alvor settes i gang og ferdighetene settes på prøve.
De minste bedriftene er mest innovative
I næringslivet er det vanligvis de største aktørene som er villige til å ta høyest risiko. I det naturbaserte reiselivet er det motsatt.
Forskningen min viser at de minste aktørene innenfor naturbasert reiseliv er mer villige til å tenke nytt, er mer motiverte og mer villige til å ta risiko enn større aktører. Dette kan du lese mer om i denne artikkelen, og i den nylig publiserte rapporten «Aktører i den naturbaserte turismen – motiver, nettverk og innovasjon».
Kronikk
Rita Moseng Sivertsvik er statsviter og forsker ved Ruralis, med særlig fokus på temaer som kommunereform og interkommunalt samarbeid, turisme, forvaltning og politikk og bioøkonomi.
