Profesjonskamp til fjells - sikringstiltak på ville veier
I Aftenposten mandag 18. august kan vi lese at miljøvernsjefen hos Fylkesmannen i Oppland har bedt Statens naturoppsyn gå igjennom merkede og umerkede stier i Jotunheimen og vurdere dem sikkerhetsmessig, for så å foreslå eventuelle tiltak for å øke sikkerheten. Bakgrunnen er en ulykke sommeren 2008 der en ung kvinne falt utfor et stup på Knutshø ved Gjendesheim.
Historisk har krav som dette dukket opp med jevne mellomrom, gjerne i kjølvannet av enkelthendelser hvor folk har kommet til skade, eller forulykket. Kravene har resultert i ulike sikringstiltak som bl.a. oppretting av førervesen, T-merking av stier, kvisting av skiløyper, lanterner og tåkelurer på turisthytter etc. Sammenliknet med en del andre land har vi i Norge likevel en tradisjon for å begrense disse fysiske tiltakene til et rimelig nivå. Vi trenger for eksempel ikke å reise lengre enn til Sverige for å oppdage at omfanget av fysiske sikringstiltak er langt større.
Selv etter den store ulykkespåsken i 1967, hvor flere av de store friluftslivsorganisasjonene kom sammen for å diskutere hva man kunne gjøre for å bedre sikkerhetene til fjellvandrerne, konkluderte man med at det ”å sikre fjellet” fysisk var en umulighet og et blindspor. I stedet valgte man å si ”velkommen til fjells, men ta ansvaret selv”. Tur etter evne ble gjort til kjøl og ror for sikkerhetsarbeidet rettet mot norske fjellvandrere. I kjølvannet av dette ble friluftsliv en del av kroppsøvingsfaget i grunnskolen og det ble opprettet friluftslivsstudier ved flere av våre statlige høgskoler som skulle utdanne kyndige friluftslivsveiledere. Man satset på kunnskap, ferdigheter og holdninger fremfor fysisk sikring.
Ingen har kunnet påvise at denne strategien ikke har fungert, tvert imot. Å arbeide forebyggende har gitt gode resultater og Norge kommer godt ut av det på ulykkesstatistikker sammenliknet med andre land. Ingenting tilsier at den strategien man har fulgt i vel 40 år bør revurderes. Snarere tvert imot. Det vil uansett være nærmest umulig å fjerne rest-riskoen ved det å ferdes i fri natur. Uhell og ulykker vil inntreffe uansett.
Å gi seg i kast med å sikre fjellet er et umulig prosjekt. Det er så ufattelig mange plasser hvor folk ferdes og dermed utsetter seg for potensiell fallhøyde. Hvordan skal noe slikt kunne forsvares samfunnsøkonomisk når vi ikke en gang er i nærheten av å klare å sikre veinettet vårt tilfredsstillende? Hvor skal man starte og hvor skal det ende? Er det kun statlig grunn som skal sikres? Hva så med privat grunn? Og hva når det skjer ulykker der det ikke er sikret – for det kommer til å skje. Skal de som eier grunnen stå til ansvar for manglende sikringstiltak? Konsekvensen av dette kan fort komme til å bli søksmål mot grunneiere, og så i neste omgang stengsler og begrensninger for den fri ferdselen fordi de som eier grunnen ikke kan eller vil ta på seg ansvaret for andres gjøren og laden. Det å begrense folks muligheter til å ferdes i fri natur er vel det siste samfunnet ønsker, ikke minst med tanke på helsegevinsten vi gjerne forbinder med fysisk aktivitet ute i naturen.
Et annet aspekt er hva eventuelle fysiske sikringstiltak kommer til å gjøre med naturopplevelsen. Trolig vil den bli forringet. Pr. i dag har de aller fleste friluftsinteresserte gode muligheter til å finne turer i fjellet tipasset den enkeltes nivå. Det finnes hundrevis av kilometer med T-merkete og kvistete ruter. La for all del noen områder være i fred for tilrettelegging og sikring slik at vil være mulig for kommende generasjoner å oppleve gleden ved det å selvstendig ta seg frem i fri natur. Flytter man ansvaret for folks sikkerhet i naturen over på det offentlige, eller over på ulike organisasjoner, gjør man folk flest en bjørnetjeneste. Folk vil trolig bli enda mer skjødesløse, enda dårligere forberedt, og mindre vant med å ta ansvar for seg og sine ute i naturen. I neste omgang vil det inntreffe flere ulykker, ikke færre.
Snarere bør veien gå gjennom å styrke det holdningsskapende arbeidet, samt opplæring på alle alderstrinn. Det gode arbeidet som drives i dag, i naturbarnehager, skoler, leirskoler, frivillige organisasjoner, folkehøgskoler og høgskoler etc. bør oppmuntres og understøttes. Vi må fortsette å utdanne utepedagoger av ulikt slag som kan videreformidle holdninger, kunnskaper og ferdigheter knyttet til det å ferdes sikkert i fri natur. Videreformidlingen av disse verdiene ser ikke ut til å ivaretaes i norske familier like godt som før.
Disse utepedagogene må læres opp til å tenke sikkerhet i alle ledd. Samtidig må vi vokte oss vel mot at helse, miljø og sikkerhetsplaner (HMS) fra industrien og Taylor-basert ”risk-mangement” tres ned over virksomheter som foregår i fri natur, av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Naturen er rett og slett for kompleks, det er for mange uforutsette variabler å ta hensyn til hvis man skal lage en fullgod HMS-plan for det å ferdes i naturen. Produktkontroll-myndighetenes veiledning for sikkerhet innenfor ”risikofylte forbrukstjenester” kan på ingen måte erstatte tur etter evne-mønsteret som er dypt forankret i norsk friluftslivstradisjon og innenfor norske utdanningsinstitusjoner som beskjeftiger seg med friluftsliv.
Det betyr ikke at vi ikke skal planlegge med tanke på sikkerhet. Alle som tar på seg ansvar for grupper på tur i fri natur må inneha den kompetansen som det naturmiljøet og den aktiviteten man driver krever. Det innebærer at ansvarshavende må være i stand til å legge opp til en tur etter evne for den aktuelle gruppen. Vedkommende må inneha de rette holdninger, kunnskaper og ferdigheter som gjør ham eller henne i stand til å ivareta gruppens sikkerhet underveis. Enda mer konkret innebærer det at vedkommende må ha inngående kjennskap til alle gode mønstre og rutiner som gjør ferdselen i den gitte naturtypen sikker. Når det er sagt må ulike samfunnsaktører bidra med sitt til at vi unngår å havne i en situasjon hvor vi nærmest har nulltoleranse ovenfor uhell og ulykker innenfor organiserte aktiviteter i naturen. Det må ikke bli slik at utepedagoger får offentlige og/eller sivile søksmål mot seg i tide og utide. Myndigheter og rettsapparat har et stort ansvar i å utvise godt skjønn i slike saker, i tråd med den rettspraksis som har vært gjeldende her til lands pr. dags dato. Har man handlet uaktsomt må dette påtales. Har man handlet aktsomt, men hatt ”et hendelig uhell”, stiller saken seg ganske annerledes.
Så til spørsmålet om hvem som skal utdanne disse ”utepedagogene”. Denne oppgaven er godt ivaretatt av ulike aktører pr. i dag. Først og fremst utdanner statlige universiteter og høgskoler til sammen ca. 400 friluftslivsveiledere (e.l.) innenfor 1-årige, 2-årige og sågar 3-årige bachelorutdanninger. I tillegg utdanner de statlige lærerhøgskolene et ukjent antall pedagoger med emner som ”friluftsliv”, ”uteskole” eller tilsvarende i fag kretsen sin. Til sammen favner disse utdanningene bredt, både hva angår naturtyper, aktiviteter og nivåer. Noen kvalifiserer seg til bredt anlagt arbeid med barn og unge i nærmiljøaktiviteter. Andre fordyper seg i særskilte aktiviteter og naturtyper som kvalifiserer dem til å gjennomføre relativt krevende turer i mer utfordrende terreng. Fellesnevneren er at de er i stand til å vurdere sin egen kompetanse og velge tur etter evne for seg og sine grupper.
For det andre utdanner ulike frivillige organisasjoner sine egne veiledere, turledere, instruktører og guider. Tunge aktører på dette området, for å holde oss til fjell og bre, er Den Norske Turistforening, Norges Klatreforbund og Norske Tindevegledere (NORTIND). Innenfor andre natur- og aktivitetstyper bør også Norges Padleforbund, Norges Speiderforbund, Norges Røde Kors Hjelpekorps og Norges Jeger & Fisker Forbund nevnes.
Flere av disse frivillige organisasjonene, samt enkelte av de statlige høgskolene, er tilsluttet paraplyorganisasjonen Norsk Fjellsportsforum som fyller 20 år i disse dager. Innenfor Norsk Fjellsportsforum har man kommet til enighet om en nasjonal standard for fjell, bre- og skred-opplæring. Likevel opplever man rett som det er utslag av en pågående profesjonskamp mellom aktører i forumet, senest under markeringen av 30 års jubileet til NORTIND som nylig fant sted. Utspill fra NORTIND representanter gikk langt i retning av å antyde at deres organisasjon representerer de eneste profesjonelle i denne sammenhengen. Underforstått er deres medlemmer de eneste som egentlig er skikket til å drive fjell- og bre-føring i Norge. Dette er for øvrig helt i tråd med gjeldende praksis i andre land der Det internasjonale Forbundet for profesjonelle Tindevegledere (IVBV/IFMGA), som NORTIND er tilsluttet, står sterkt.
Vi trenger ikke å se lenger enn til Sverige for å skjønne hva NORTINDs ambisjoner er, nemlig monopol på å tilby ”risikofylte forbrukstjenester” på fjell og bre. Jeg vil i den sammenheng advare mot å gi en relativt liten organisasjon som NORTIND all makt i fjell- og bre-landskapet. Ved å gjøre noe slikt vil man sparke ben under svært mye av den allerede trygge og gode virksomheten som foregår rundt omkring i fjellheimen og på breene. Leirskolelæreren som tar med seg skoleklassen sin på bretur på en utmerket, trygg og god måte, må plutselig hyre inn en internasjonalt godkjent tindevegleder til å gjøre jobben, til tross for at han selv er breinstruktør etter Norsk Fjellsportsforums nasjonal standard. Det faller på sin egen urimelighet.
Å kreve at alle som skal ha med seg en gruppe på en enkel bretur, eller inn i en nasjonalpark, må være internasjonalt godkjent tindevegleder kan sammenliknes med å skyte spurv med kanoner. Slike fullstendig urimelige krav vil bli en betydelig barriere for skoler, lag og organisasjoner som ønsker seg til fjells. De eneste en slik ordning vil gagne er NORTINDs medlemmer som pr. i dag i stor grad livnærer seg som tilkomstteknikere i oljebransjen. De er så få, og det utdannes så få hvert år, at deres private AS`er ville havne i en monopolsituasjon uten sidestykke ellers i samfunnet. Og det uten at samfunnet vil få noe av betydning igjen. Det ligger f. eks. ingen automatikk i at sikkerheten vill bedres, eller at kvaliteten på aktivitetene som tilbyes vil høynes. Det bør i så måte være et tankekors for NORTINDs medlemmer at det å bli internasjonalt godkjent tindevegleder er så teknisk ferdighetskrevende at det ikke nødvendigvis er en aktuell vei å gå for de som egner seg best til å formidle gode naturopplevelser til mennesker i møte med fri natur.
De statlige høgskolene, og en rekke frivillige organisasjoner, har så langt vist at de er utmerket i stand til å ivareta den delen av sitt samfunnsansvar som går ut på å utdanne et mangfold av kyndige friluftslivsveiledere i ulike naturtyper. La dem fortsette med det!
Andre Horgen (bildet) er høgskolelektor i friluftsliv ved Høgskulen i Telemark (HiT). Kronikken står også på trykk i UTEs februar/mars-utgave 2009.
