Det er interessant å lese Nils Faarlunds faste spalte «Mestre fjellet» i magasinet UTE. Ikke minst gjelder det i forrige nummer (september 2018) der han kommer med en kraftsalve mot WWF Verdens naturfond og Norsk Friluftsliv, og vår kampanje #verdtåbevare, en rødliste over truede naturopplevelser. Han mener kampanjen vil gjøre vondt verre, altså at den vil undergrave eller vanskeliggjøre arbeidet med å ta vare på norsk natur.
LES OGSÅ: Faarlund: – gjør vondt verre
Kampanjen #verdtåbevare går i korthet ut på at folk over hele landet er invitert til å sende inn forslag til naturopplevelser de mener er verdt å ta vare på, og som de av en eller annen grunn oppfatter som truet. Forslagene vil bli vurdert av en uavhengig jury. Utpå høsten kommer så den første rødlista for naturopplevelser. Den skal bestå av ti truede opplevelser som betyr mye for mange. Det blir altså ingen vitenskapelig liste, slik tilfellet er med de etablerte rødlistene for truede arter eller naturtyper. Til gjengjeld er det uttalte målet å ta folks følelser for naturen på alvor.
Denne kampanjen er altså, ifølge Nils Faarlund, en «skjønnhetskonkurranse» som «undergraver forståelsen for den frie naturens egenverd». Metoden «tilhører markedsføringens utspekulerte verktøykasse» og «spiller på vår menneskelige svakhet for statussymboler». #verdtåbevare-kampanjen undergraver ikke bare naturverdet, men også menneskeverdet, «som jo også er våre nasjonale grunnverdier».
Vel. Et sted bak denne mildt sagt dramatiske beskrivelsen ligger kritikken fra Nils Faarlund. Det er ikke helt enkelt å skjønne hva den egentlig handler om, og desto lettere å mistenke ham for ikke å ha satt seg særlig godt inn i hva denne kampanjen går ut på. Vi skal likevel svare på argumentene ett for ett.
Faarlunds første påstand er at denne rødlista vil undergrave forståelsen for den frie naturens egenverdi og den naturen som ennå har sin egenart i behold, men som ikke når opp i «skjønnhetskonkurransen». Vi vet ikke hva slags skjønnhetskonkurranse Faarlund ser for seg. Som arrangører av kampanjen skal vi heller ikke forskuttere juryens arbeid. Men det vi kan si noe om, er hva slags opplevelser folk har nominert til nå, og hvilke kriterier juryen har å gå etter når den skal gjøre sitt utvalg.
Nominasjonene først. Ingenting tyder på at folk som sender inn forslag til rødlista for naturopplevelser er hardere rammet enn andre når det gjelder svakhet for statussymboler- og atferd. Heller ikke at de mangler forståelse for den frie naturens verdi og egenart. Den store bredden av nominasjoner handler ikke om den sjeldneste naturen, og slett ikke om den mest spektakulære, men om ganske nære opplevelser folk ville savne om de ble borte. Selvplukkede blåskjell. Lyden av fuglesang. Barnelek i nabolaget. Blomstene i grøftekanten og på engene. Å gå på ski inn i et urørt vinterlandskap. De gamle naturskogene. Følelsen av å drikke rent vann fra bekker og elver. Stillhet. Nattehimmel.
Faarlund advarer mot å gi mer oppmerksomhet til «selfie-steder» som Trolltunga. Vi kan berolige med at de aller fleste som sender inn nominasjoner har helt andre ting på hjertet. Vi har riktignok fått inn en del nominasjoner om konkrete steder. De fleste av dem handler om nærnatur med lav kjendisfaktor, men hvor det finnes planer eller diskusjoner om forskjellige utbygginger.
Det har aldri vært hensikten med denne kampanjen å utrope de mest selfie-vennlige av Norges fjelltopper. Nominasjonene tyder heller ikke på at folk har oppfattet kampanjen slik. Når juryen begynner arbeidet sitt, skal de ikke rangere naturområder ut fra skjønnhetsidealer, attraktivitet eller sjeldenhet. Juryens jobb er å finne fram til typer av naturopplevelser som har allmenn relevans, og som på en eller annen måte er truet.
Kampanjen har som formål å bevisstgjøre oss selv de endringene som skjer i naturen. Dette gjelder enten endringen skyldes menneskeskapte klimaendringer, arealendringer eller måten vi bruker naturen på (som Faarlund jo også er klar over, blir naturen utsatt for vesentlig verre ting enn at folk tar selfier når de går på tur). Det er ærlig talt nokså vanskelig å begripe hvordan en slik kampanje skulle undergrave både naturverdet og menneskeverdet. Kampanjen har jo nettopp som formål å øke vår bevissthet om naturens verdi.
Som Faarlund skriver finnes det allerede en god del forskning om folks foretrukne naturopplevelser. Blant de viktige konklusjonene fra denne forskningen, er at folks motiver for deltakelse i friluftslivet som hovedregel ikke handler om å finne de spektakulære «selfie-stedene». Derimot er det, slik Faarlund er inne på, heller slik at de fleste oppsøker kvaliteter som «naturens stillhet og ro» og «kontakt med naturens sjel og mystikk». Hvis vi skal tolke Faarlund velvillig, er han bekymret for at disse perspektivene er underkommunisert i offentlig debatt. Det er i så fall en bekymring vi deler. Desto mer gledelig: Nominasjonene vi har fått inn til #verdtåbevare viser at svært mange nordmenn bruker og er glad i også den mer «lavmælte» delen av naturen. Forskningen og kampanjevirksomheten ser altså ut til å peke i samme retning.
Så er det jo også nettopp hvilke kvaliteter vi opplever ved stedet (eller i naturen om en vil) og som vi opplever er i ferd med å forsvinne, som er fokuset i denne kampanjen. Når folk nominerer padling i urørte elver, stillhet langs kysten, torskefiske i Skagerrak og naturområder uten vindturbiner er det naturens kvaliteter de vil ta vare på. Vi skal vel ikke se bort fra at bevisstheten om eller følelsen av naturens egenverdi er en viktig opplevelseskvalitet som spiller inn i nominasjonene.
Til slutt skriver Nils Faarlund at vi må søke samarbeid med organisasjoner som DNT, Naturvernforbundet og Natur og Ungdom og satse på lokalt engasjement anført av ildsjeler. Vi kan berolige ham med at både WWF og Norsk Friluftsliv har nært samarbeid med disse organisasjonene i mange sammenhenger. Vi har også fått inn noen finfine nominasjoner til rødlista fra folk som er aktive i både disse og andre organisasjoner. I det hele tatt har Faarlund, når det gjelder denne kampanjen, nokså mye mindre å bekymre seg for enn han selv synes å tro.
Vårt mål er at kampanjen #verdtåbevare skal skape bevissthet om hva vi står i fare for å miste. Slik håper vi å få flere med på laget for å ta vare på den frie naturen og friluftslivet, som en grunnverdi i det norske samfunnet, slik at vi nettopp ikke blir «spurver i tranedans», som Faarlund skriver. Da er det, etter vår oppfatning, avgjørende å finne gode og relevante uttrykk for hvilke verdier som står på spill. Vi oppfordrer derfor både Nils Faarlund, og alle andre til å nominere naturopplevelser de mener er truet innen 10. oktober. Det kan man gjøre på kampanjesiden verdtåbevare. Der finnes også mer informasjon om kampanjen, som skal ende opp i den første rødlista over truede naturopplevelser i Norge, og vil forhåpentligvis bidra til mer og bedre debatt om hvordan vi forvalter norsk natur, og om hva som er #verdtåbevare.
Kronikk
Hans Erik Lerkelund, fagsjef for naturforvaltning i Norsk Friluftsliv
Jon Bjartnes, seniorrådgiver i kommunikasjon og politikk, WWF
