Overtolkes friluftslivets posisjon og deltakelse i Norge?

Forskning i Friluft er en viktig møteplass for utveksling og oppdatering, kritikk og dialog om forskningsbasert kunnskap om friluftsliv.

Til vanlig publiseres forskningen i mange kanaler og kan være krevende å få oversikt over. De to tettpakkede dagene gir over 250 deltakere en oversikt over kunnskapsfeltet som spenner bredt – tematisk, teoretisk og metodisk. 

Behov for dialog om kvalitet, relevans og samordning

Konferansens mangfold viser at et offentlig «krafttak» for forskning om friluftsliv, krever økt finansiering for at forskningen skal videreutvikles og møte samfunnets kunnskapsbehov. Forskningens relevans og kvalitet og behovet for samordning og langsiktighet bør også løftes fram og diskuteres. Uten gode rammebetingelser og konstruktiv kritikk blir det lite dyptpløyende og innovativ forskning og begrenset rekruttering.

Som forskere møter vi økende krav om å sikre ekstern finansiering fra nasjonale, nordiske og europeiske kilder. Å utvikle konkurransedyktige og internasjonalt integrerte miljøer og søknader, krever ressurser, i form av tid, stillinger og erfaring. Ofte forutsetter søknadene at vi har samarbeidspartnere i praksisfeltet som er villige til å engasjere seg i forskning. 

Behov for konstruktiv kritikk og innovasjon

Et krafttak for forskning om friluftsliv må være åpent for konstruktiv kritikk for å sikre kvalitet og relevans i kunnskapsutviklingen. Grunnleggende spørsmål er for eksempel: Hvordan avgrenses friluftsliv som forskningsfelt, og hvordan måles deltakelse i friluftsliv?

For å illustrere poenget kan et utgangspunkt være Sveinung Rotevatns Åpningsforedrag på Forskning i Friluft 2018, slik dette er gjengitt i Rapport fra konferansen, utgitt av Norsk Friluftsliv 2019.

Rotevatn var den gang statssekretær i Klima- og miljødepartementet og innledet slik:

«Friluftsliv er den vanlegaste forma for fysisk aktivitet i Noreg. I 2019 deltok 93 % av oss i ein friluftslivsaktivitet. Men kanskje meir interessant er at vi i gjennomsnitt deltok i friluftsliv heile 104 dagar i 2017!» (Rotevatn, 2019, s. 5).

Dette er oppsiktsvekkende høye tall. Om det er riktig, vil hver av oss som inngår i de 93 prosentene, i snitt være på to turer hver uke, hele året. Hvor opplysningene stammer fra, er ikke oppgitt. I neste avsnitt fortsatte statssekretæren: 

«Likevel ynskjer regjeringa at endå fleire skal få god helse og livskvalitet gjennom friluftsliv. For sjølv om vi truleg kan utrope oss til verdsmeistre i ferie- og helgefriluftsliv basert på SSB sine levekårsundersøkingar, så syner samstundes europeiske tidsbruksundersøkingar at Noreg faktisk ligg på botnen i Europa når det gjeld fysisk aktivitet i kvardagen.» (Rotevatn, 2019, s. 5).

Hvordan henger dette sammen? At den norske befolkningen både er de mest aktive i friluftsliv, og samtidig er på jumboplass i fysisk aktivitet? Hva er det forskningen måler? Kan det være slik at målene og tolkningene vi benytter, villeder oss?

Overtolking og dobbelkommunikasjon?

I iveren etter bekreftelse på at friluftsliv står sterkt i befolkningen, er det lett å ty til overtolkninger som befester det vi ønsker. Utfordringen er at sterke ønsker hindrer oss i å etablere nødvendig kritisk distanse og refleksjon. Hvis det er slik at 93 prosent allerede er aktive i friluftsliv, og i snitt er på to turer i uka, er det grunn for å spørre: Hva slags problem står vi over for? Spissformulert: Kan det bety at hver av oss bruker for mye tid på eget friluftsliv slik at vi ikke får tid til å bry oss om de 7 prosent som er syke, for gamle, skadet eller ikke har noen å gå på tur med?

Når det samme argumentet, om at friluftsliv står sterkt i befolkningen, også brukes for å argumentere for at organisasjonene og andre trenger enda flere ressurser for å få flere med ut på tur, minner argumentasjonen om dobbel-kommunikasjon. 

Det er ikke vår hensikt å snakke noen ned, og det nevnte eksemplet kan være et arbeidsuhell. Hensikten er å tydeliggjøre en uheldig tendens til overtolkning som ofte preger offentlig debatt når forskningsresultater presenteres og diskuteres i media. Med over-tolkning dras argumentene i bestemte retninger for å bekrefte ønskede syn. Med dobbel-kommunikasjon skapes forvirring, usikkerhet og mistillit.

Som forskere er vi forpliktet til å vise hvordan forskningsresultatene er arbeidet fram, slik at andre kan etterprøve dem. Vi må reflektere kritisk over metodene vi bruker, tolkningene vi gjør og være åpne for at det kan finnes flere forklaringer. I tillegg trenger vi mer nyanserte undersøkelser og framstillinger. 

Dette siste poenget vil vi underbygge ved å rette et kritisk blikk på oppdragsrapporten som ligger til grunn for Stortingsmeldingen fra 2016, utarbeidet av forskere ved NINA (Dervo et al., (2014, s. 3).

Vi nøyer oss her med å vise til sammendraget som konkluderer slik om

 «Deltakelse i friluftsliv: Vi har i denne rapporten konsentrert oss om perioden fra 2001 til 2011. Vi kan slå fast at nordmenn fortsatt er svært aktive friluftslivsutøvere. Nittito prosent av den norske befolkningen over 16 år deltok i 2011 i en eller annen form for friluftsliv, det vil si deltatt en eller flere ganger de siste 12 måneder» (Dervo et al., (2014, s. 3).

Er det rimelig å konkludere at «nordmenn er svært aktive friluftslivsutøvere» på grunnlag av deltakelse «en eller flere ganger de siste 12 måneder»?

Fra andre undersøkelser vet vi at når data brytes opp i underkategoriene månedlig eller ukentlig deltakelse, eller etter alder, utdanning og sosial klasse, faller prosentandelene sterkt (Odden, 2008; Hines & Rafoss, 2016).

Det er med andre ord alltid nødvendig å presisere hvordan deltakelse i friluftsliv er målt. På sikt er både forsknings- og praksisfeltene tjent med mer ydmykhet og flere nyanser i tolkningene. Det skaper større troverdighet og målrettet handlingskraft.

Sosial ulikhet i deltakelsen i friluftsliv

Resultater fra Ung i Oslo 2018, som er gjennomført av Velferdsforskningsinstituttet NOVA i samarbeid med KoRus - Regionsentrene for rus, viser at ca. 15 prosent unge i alderen 13.-19. år deltar i en av seks friluftslivsaktiviteter i skog og mark ukentlig i sesongene, 49 prosent deltar i minst en av aktivitetene minst en gang i måneden.

Flertallet er med andre ord sjelden eller aldri/nesten aldri på tur i skog og mark (Gurholt et al., 2020). Er resultatene som forventet? Er de overraskende lave? Er de et problem? Hvis ja, for hvem og hvorfor?

Spørsmålene krever inngående drøfting, blant annet fordi resultatene også viser at de unges deltakelse i friluftsliv reflekterer sosial ulikhet på samfunnsnivå.

Andelen aktive er høyest blant unge som vokser opp i familier med norskfødte foreldre og høy sosioøkonomisk status (Gurholt et al., 2020).

Det er ressurskrevende å lage gode undersøkelser. Behovet for et bedre og bredere datagrunnlag er stort!

Det er med andre ord alltid nødvendig å presisere hvordan deltakelse i friluftsliv er målt.

Forskningsbehov

Forskningens samfunnsmandat omfatter å møte kunnskapsbehov innen offentlig forvaltning og på andre samfunnsområder. Universiteter og høgskoler skal, ifølge universitets- og høgskoleloven, også sikre at undervisningen er forskningsbasert. I takt med utvidelser i friluftslivsstudier har sektoren tatt økende ansvar, stort sett innen gjeldende stillingsstruktur og utfra enkeltforskeres interesser. I dag finnes ingen koordinert plan, samlet oversikt eller kanal for formidling, dialog og kritikk av forskningens innhold, kvalitet, retning og relevans. 

Behovet for «oppdatering og ny kunnskap» defineres bredt og er omfattende. For eksempel etterspørres kunnskap i skjæringsfeltet til naturbaserte næringer; innen arealforvaltning, kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder, hyttebygging i fjellområder og «overturisme». Dels etterspørres kunnskap om tilrettelegging og motivering for friluftsliv, og hvordan sikre at alle deltar uansett alder, funksjonsnivå og kulturell og sosial bakgrunn. 

For å sikre fremtidig høy deltakelsen i friluftsliv, nevnes spesielt behovet for kunnskap om hvordan rekruttere barn og unge (Wold et al., 2020). Satsing på barn og unge har vært et hovedtema i de to siste stortingsmeldingene. Og det er gledelig at Klima- og miljødepartementet har gitt friluftslivsorganisasjonene ekstraordinære prosjektmidler for å utvikle «suksessrike fritids- og ferieaktiviteter». Dette er en direkte oppfølging av Handlingsplan for friluftsliv som ble vedtatt av regjeringen Solberg-II i 2018.  

Som forskere skulle vi ønske at satsingen også følges opp med søkbare forskningsmidler, kanalisert gjennom Norges forskningsråd. At det offentlige ikke satser mer på utvikling av forskningsbasert kunnskap om barn og unges forhold til natur og friluftsliv, er vanskelig å forstå. 

Norges bidrag til FNs bærekraftsmål – mangler forskningsgrunnlag!

Miljødirektoratet (2019) har definert friluftsliv som ett av seks miljømål i arbeidet med å operasjonalisere Norges bidrag til FNs bærekraftsmål. Miljømål 3.2 vektlegger at «Naturen skal i større grad brukes som læringsarena og aktivitetsområde for barn og unge».

For å vurdere status og utvikling for miljømålet, har Miljødirektoratet definert følgende resultatmål: «Andel barn og unge (6–15 år) som deltar i friluftslivsaktiviteter to eller flere ganger i måneden, og andel barn og unge som deltar minst to ganger i uken» (jf. Måleindikator 3.2.1). Miljødirektoratets vurdering av «status og utvikling» på området er det «ikke er mulig å beregne» fordi det ikke finnes et tilstrekkelig tallgrunnlag!

Konklusjonen er ikke overraskende utfra kjennskap til forskningsfeltet.

Det som overrasker, er at Miljødirektoratet samtidig antar at «sannsynligheten er stor for at mange barn og unge utøver friluftsliv». 

Vår utfordring til Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet er: Dersom dere mener alvor med miljømålene, hvorfor utløser ikke mangelen på kunnskap handling og finansiering av forskning som kan sikre nødvendig kunnskapsgrunnlag? 

Hurdalsplattformen – signaliserer status quo!

I et forsøk på å undersøke om regjeringsskiftet vil innebære et taktskifte i forskningen om friluftsliv, har vi lest Hurdalsplattformen (Arbeiderpartiet, 2021). Kapitlet Kultur og frivilligheit: Ein kultur å leve av og for (s. 68) har et underavsnitt med tittelen Idrett og friluftsliv for alle (s. 69). Her går det fram at den rødgrønne regjeringen vil fortsette slik regjeringer før den og legge hovedvekten på fysisk tilrettelegging. To prioriterte områder nevnes:

 1) gratis utlån av utstyr

2) skilting, merking og opparbeiding av universelt utformede stier, turveier og turruter.

Dette er viktige tiltak. Nyere forskning viser at lokalt organiserte aktiviteter i ferier og på fritida og som er ledet, er særlig viktig i rekrutteringen av barn og unge som vokser opp i ikke- friluftslivsaktive familier. 

Resultater fra en Studie av friluftsliv blant barn og unge i Oslo, som ble utført på oppdrag for Oslo kommune ved Bymiljøetaten i 2020, indikerer at familien fortsatt er viktigste arena for sosialisering til friluftsliv. Dermed fungerer friluftslivsaktive familier (ufrivillig) som arena for reproduksjon av sosial ulikhet i deltakelse – uten at familiene bevisst har intendert dette (Gurholt et al., 2020). 

For å sikre rekruttering blant de som trenger det mest, må det satses på organisert opplæring og varierte friluftslivsaktiviteter både i skolen, på fritida og i ferier. Å satse på at frivillighet alene skal kunne møte utfordringens omfang, er en sårbar strategi. For å skape varige endringer trengs planlegging, samordning, langsiktighet og økonomisk forutsigbarhet.

Kirsti Gurholt er professor ved Norges Idrettshøgskole/professor-II Universitet i Sørøst-Norge

Annette Bischoff er senterleder Senter for bærekraftig omstilling, Universitet i Sørøst Norge