Selv om vi etter markedstilpasningen av elektrisitetsforsyningen i Norge i 1991 har hatt overproduksjon av «grønn og ren energi» nesten hvert år (se NVEs statistikk), har vi blitt tutet ørene fulle av politikere og talspersoner for energilobbyene om at vi trenger mer strøm!
Ett slående eksempel på at regjeringens påstander om at vi trenger mer strøm ikke holder vann var Brennpunkt-programmet på NRK1 den 25. september 2012. Konfrontert med usminkede redegjørelser fra avtroppet statssekretær i Miljøverndepartementet, Heidi Sørensen (tidligere NU og NNV-leder), og ledende økonomer fra UiO og SSB, ble den ansvarlige statsråden i Olje- og energidepartementet (OED), Ola Borten Moe (Sp), svar skyldig for åpen scene.
Fenomenet naturøding
Som yrkesaktiv forsvarer av fri natur i «landet som det stiger frem», har jeg ikke gått trett av å bidra til å avsløre spillet bak rettighetene til å profittere på naturøding.
På seminaret «Energi og Samfunn» den 24. september i fjor bød det seg en anledning til å få et oppdatert svar på hvorfor Norge stadig trenger mer elektrisk strøm, fra statssekretæren som vår rødgrønne regjering har betrodd ansvaret for vind- og vannkraft i OED. Svaret jeg fikk var det vanlige potpurriet av ubegrunnede påstander.
For å oppnå et formelt og siterbart svar, skrev jeg derfor tre dager senere et notat om saken med adresse til den aktuelle statssekretæren. Selv om jeg skrev åpne brev i tre aviser, måtte jeg vente til den 9. november før svaret kom. Forsinkelsen ble (bort)forklart med at det hadde vært skifte av statssekretær. Den nye i rollen, Ane Hansdatter Kismul (Sp), leverte et kortfattet og presist formulert svar.
Redegjørelsen begynner med å slå fast at «Verden står innenfor energifeltet ovenfor to store utfordringer. For å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom […] er vi nødt til å produsere mer energi. Samtidig må vi gjøre denne veksten i energiproduksjonen så klimavennlig som mulig. […] Da må vi gjøre flere store grep samtidig», forklarer statssekretæren: «Vi må øke produksjonen av fornybar energi for at det økte energiforbruket i størst mulig grad skal være fornybart […] og for å fase ut fossil energi som allerede er i bruk […] Vi må også jobbe for at den fossile energibruken skal være så ren som mulig fordi vi vet at fossile energikilder vil være en del av energimiksen i overskuelig fremtid».
«Skal vi hindre kritisk oppvarming av kloden», og det er altså regjeringens erklærte mål, «er vi nødt til bygge ut betydelige mengder fornybar energi fremover».
Vår rødgrønne regjering legger her uten skånsel det kjæreste vi har i potten: «Norge kan bidra her, og ta i bruk noe av naturen for å løse en betydelig utfordring.»
For å pleie regjeringens samvittighet over øding av fri natur, viser statssekretæren til at «Norsk konsesjonslovgivning stiller strenge krav for å ivareta flere hensyn, blant annet til naturmangfold.» I den sammenheng viser hun med vennlig hilsen til det «redskapet» som hun selv råder over:
«Fra departementets side er det ønskelig at de beste prosjektene realiseres, konsesjonssystemet er verktøyet for å identifisere disse prosjektene.»
Bortforklaringer
Det offisielle svaret på hvorfor vi fortsatt trenger å øke produksjonen av elektrisk strøm i Norge, fra statssekretæren i OED med oppdrag fra regjeringen om å bære ansvaret for vind- og vannkraftproduksjonen i landet, er altså:
Vi er nødt til å produsere mer energi for å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom (!).
Vi har altså valgt en rødgrønn regjering som bortforklarer en fortsatt øding av landets frie natur for kortsiktig, økonomisk vinning i verdens rikeste land med den skinnhellige begrunnelsen at vi slik – ut fra en mystisk sammenheng det ikke blir gitt noen forklaring på – skal kunne bidra til å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom.
De rødgrønne «vet at fossile energikilder vil være en del av energimiksen i overskuelig fremtid». Regjeringen vet angivelig også at det gjelder å «hindre kritisk oppvarming av kloden».
Uten å skjenke mulighetene som ligger i utvikling av energigjerrige produksjonsformer, huskonstruksjoner og transportformer en tanke, for ikke å si naturvennlig oppgradering og effektivisering av vår grønne kraftproduksjon, ser man ikke annen råd enn at vi «er vi nødt til bygge ut betydelige mengder fornybar energi fremover».
Statssekretæren er ærlig nok til å innrømme at kostnadene for at «Norge kan bidra her» er at vi må «ta i bruk noe av naturen for å løse en betydelig utfordring».
«Ta i bruk noe av naturen…» Det er jo det som har preget norsk samfunnsbygging siden 2. verdenskrig: Vi har ustoppelig vekslet inn fri natur for vekst i privat og offentlig forbruk. Statssekretæren glatter over disse kostnadene – allmenningens tragedie – med å vise til de strenge kravene til norsk konsesjonslovgivning. «Blant annet naturmangfold».
Etter å ha brukt mye av de to siste årene til å forsvare Totenåsen mot utsprengning av flere millioner tonn stein for å åpne for transport av 70 vindturbiner med høyde 100 m – og Trøymsåne i Hemsedal mot skamferingen ved utbygging av et «småkraftverk», tør jeg si at jeg i samarbeid med andre naturvenner har skaffet meg en omfattende innsikt i hvor lite de «strenge krav» i norsk konsesjonslovgivning betyr for vern om fri natur.
«Konsesjonssystemet er verktøyet for å identifisere disse prosjektene», forklarer den ansvarlige statssekretæren. Seksjonssjefen for vindkraft i NVE kunne på vårens Naturfilosofiske seminar i 2012 imidlertid ikke komme på noe eksempel på at en konsesjonssøknad var avslått av hensyn til fri natur. I NVEs behandling av konsesjonssøknader for mini- og småkraftverk legger man mer vekt på naturhensyn. Erfaringene fra Hemsedal i 2012 er imidlertid at våre myndigheter har lempet så mye på de «gjeldende» verktøy at sluttbehandling kan skje i politiske utvalg uten at kommunestyret er med i beslutningsprosessen. Det er å kaste blår i ansiktet på norske borgere å hevde at gjeldende «verktøy» gir noen beskyttelse mot den naturøding som følger med vann- og vindkraftanleggene.
I gjenreisningens tid trengte vi selvsagt lys og varme til de tusen nye og restaurerte hjem. Vi trengte for all del strøm til industrireisingen som skulle gi arbeidsplasser og gjøre oss kjøpekraftige. Storsatsingen på kraftkrevende industri bidro til å heve «levestandarden» som det het i tidens teknokratspråk. Samfunnsplanleggerne ved skrivebord og tegnebrett viste ingen sans hverken for skadene på fri natur i fjellheimen, eller for mennesker og dyr i nærmiljøet. Utover i 1960-årene våknet imidlertid motstanden mot «kraft-sosialistene». Utløst av den økopolitiske tenkemåten som ble kjent med Mardøla-aksjonen i 1970, kom det til en stadig mer naturvennlig politikk i løpet av 1970-årene.
Påskyndet av Alta-aksjonen (1979 – 1981) ebbet utbyggingen av de store vannkraftanleggene ut. Utover i 1980-årene kom derfor protestene mot inngrep i fri natur i Norge til å rette seg mer og mer mot oljeutvinningen utenfor Norges kyst. Det skulle imidlertid vise seg at det var mye vanskeligere å begeistre befolkningen for Norge utaskjærs enn for fjellheimen vår. Naturvern mistet fremdriften og gjennomslagskraften. Nå er oljeutvinningen for lengst i gang utenfor Finnmarkskysten.
Vår felles framtid
FNs program «Vår felles framtid», ga tilsynelatende støtte til dem som ville begrense olje- og gassutvinningen. En effektiv energilobby utnyttet imidlertid vekst-og-vern-tankegangen i FN-programmet for bærekraftig utvikling som ble lagt frem i 1987, med Ap-politikeren Harlem-Brundtland som forgrunnsfigur. Med innføring av tilslørende nytale (jfr George Orwell i fremtidsromanen 1984) ble fri natur som begrep og egenverdi, tryllet bort fra de politiske beslutningsprosessene i Norge, og byttet ut med det abstrakte og kalde ordet miljø – et grep som passet som hånd i hanske for interessene med utvikling og økonomi som perspektiv.
I Norge har professor Kristin Asdal ved TIK/UiO med sin forskning avslørt hvordan det teknokratisk-økonomiske perspektivet ble innarbeidet i politikk og forvaltning. Eksempel på smarte grep er grenseverdier for utslipp av miljø-gifter som blir etablert i kampen om å kunne forurense så mye som mulig til en rimeligst mulig pris - nytte/kost-vurderinger NOK-verdi. Dette er på kollisjonskurs med den norske befolkningens begeistring for fri natur – jfr Miljøverndepartementets representative undersøkelser i 1993 og 2001 som viser at ni av ti nordmenn deltar i friluftsliv – et nærmest unisont uttrykk for hvordan vi verdsetter kulturens hjem.
Vinn-vinn?
Oljeindustrien er ikke alene om å ha gjennomslag i norsk energipolitikk. Store og små aktører i vind- og vannkraftbransjen gjør seg også sterkt gjeldende. En viktig årsak til det finner vi i FNs Klimakonvensjon som Norge tiltrådte etter miljø-toppmøtet i Rio de Janeiro i 1992.
Denne konvensjonen setter som mål at vi skal unngå farlig, menneskeskapt påvirkning på klimaet. Så godt som alle land som er medlem i FN, har undertegnet konvensjonen.
Protokollen som senere ble forhandlet fram i Kyoto i Japan i 1997, tallfester dog mål for hvor mye et utvalg av de rike landene må kutte sine utslipp av klimagasser.
Klimakvoter og grønne sertifikat er eksempel på økonomiske fiksfakserier som er konstruert ut fra bærekraft-tenkemåten etter at Kyoto-avtalen gjorde klimagassene til prioriterte hensyn i mylderet av miljøforurensning. På finurlig vis er det lagt til rette for en vinn-vinn-situasjon ved at leverandørene av fossil-basert energiproduksjon (kull, olje, m.m.) kan kjøpe seg avlat ved å bidra til subsidiering av «ny, fornybar energi».
I Norge var vannkraft-lobbyen rask med å definere innholdet av dette nye miljø-mantraet som grønt lys for bygging av mini- og småkraftverk – les utbygging av mindre elver som hittil har fått renne fritt.
Oppmuntret av satsingen på vindkraftproduksjonen i land som ikke er gudbenådet med vann og vassdrag som her på berget, har våre vannkraftselskap og spekulanter i opparbeiding av konsesjoner til salg på verdensmarkedet, sett sin besøkelesestid og etablert green-og-clean-selskaper i fleng - nytale som brukes flittig i desinformasjonen.
Det heter at vi i et demokrati får de politikerne vi fortjener. Ved høstens valg må vi være årvåkne: Skinnhellige politikere som holder sine velgere for narr og øder fri natur under innflytelse av lobbykrati med store, økonomiske muskler, bør ikke få fornyet tillit!
Innlegget er skrevet av øko-filosof og konvertert sivilingeniør Nils Faarlund, og står på trykk i UTE 66.
