Regjeringen byr nå på restesalg til spot(te)pris av vår frie natur til overproduksjon av strøm med ineffektive vindturbiner med digre, økologiske fotavtrykk. Hva står på spill? Tidligere UTE-lesere vet at Olje- og Energidirektoratet i februar i 2017 ga sitt fagdirektorat NVE i oppdrag «å utarbeide et forslag til nasjonal ramme for vindkraft på land», forankret i Regjeringens stortingsmelding 25 (2015- 2016).
NVE legger i første omgang opp til en produksjonsøkning på 30 TWh, eller snaut fjerdeparten av årsforbruket i Norge. Det kan koste oss en tredjedel av gjenværende fri natur. Siden 2008 har økende overproduksjon ført til store tap for eierne av vannkraftverk, ofte kommuner. Subsidierte utenlandskabler skal balansere produksjonen. Og angivelig hjelpe naboland ut av avhengigheten av fossil energiproduksjon. Storsinnet, men en dråpe i havet! Bare energieffektivisering er godt nok for ’den grønne vendingen’ i energifattige land.
Hva har vi å stille opp med i forsvaret av landet, som det stiger frem, når regjeringen aktiverer konsesjonsprosessens beslutningsmaskineri: Nytte-kostnad-analyse (ifølge Wikipedia en samfunnsøkonomisk metode for å sammenligne konsekvensene av offentlige tiltak). Ut fra NVE sin praksis på dette feltet til nå vet vi at verdien av fri natur som «ikke er gjenstand for omsetning på et åpent marked» (se NOU 1998:16 Nytte-kostnadsanalyser), blir grovt undervurdert.
Les også: KRONIKK: Vind og forsvind?
Indikatorene for verdsetting av fri natur som inngår i konsekvensutredningene og som er hjemlet i Naturmangfoldsloven, abstraherer bort naturverdet (jf. Lov om naturvern). Det skjer i demokratiets navn, tilsynelatende hevet over egeninteresser, med bruk av naturvitenskapens objektive metoder. Vår internasjonalt ansette øko-filosof, Arne Næss Sr, la oss på minnet at: «Naturvitenskapen fratar virkeligheten innholdet». Arkitekten Norberg Schulz illustrerte Næss sitt budskap med å be oss slå opp i et leksikon på ordet vann og merke oss forklaringen.
I Store Norske Leksikon leser vi: «Vann er en kjemisk forbindelse mellom hydrogen og oksygen med strukturformel H2O». Arkitektfilosofen som er internasjonalt kjent for tesen: Å bo er å være venn med stedet, kom til den konklusjon at vårt moderne tenkesett fremmedgjør oss fra fri natur.
Da tidligere statsminister Jens Stoltenberg kom med sin selvbiografi i 2016, tok han bladet fra munnen om vindkraftsatsingen: «Et interessefellesskap mellom industri, næringsorganisasjoner og deler av miljøbevegelsen (…) presser frem (slike) beslutninger, og det blir nesten umulig å stå opp for helheten og samfunnets samlede interesse». På en regjeringskonferanse i 2006 henvendte Stoltenbergs seg til daværende SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen med denne anklagen: «Hvordan kan SV være for noe som tapper fellesskapet for milliarder, ødelegger urørt natur og tar livet av massevis av havørn og truede ugler?» Samfunnsøkonomen fra UiO fortvilet over praktiseringen av nytte-kostnad-analysene som underslår den frie naturens egenverdi.
Min innstendige oppfordring går til alle som nå for dens fred slår leir: Avstå fra prissetting av fri natur. Naturen er en nasjonal verdi som må vernes (Lov om naturvern av 1970). Miljødirektoratets utlegning i dag: Norsk politikk og lovgivning baserer seg på at naturen har en verdi i seg selv.
LES OGSÅ: Test av varme dunjakker
MESTRE FJELLET
Nils Faarlund har drevet Norges høgfjellsskole i Hemsedal siden 1967, og vært en sentral skikkelse i norsk friluftfsliv, fjellredning og i kvalifiseringen av internasjonalt godkjente tindevegledere. I flere år ga han ut publikasjonen Mestre fjellet, nå er han fast spaltist i UTE.
