Nils Faarlund: – Naturvennlig utstyr er ofte overlegent

Tyngst veier rapportene fra FNs Klima- og Naturpanel. De som er kjent med Norges Høgfjellsskoles arbeid og/eller mestre fjellet – vårt organ for natur og friluftsliv som vi ga ut fra 1968 til 1999 – har merket seg at vi har tillagt utstyr stor betydning i vårt virke.

Som redaktør av Mestre fjellet medgir jeg at vi frem til 1971 la mest vekt på at utstyret var funksjonelt og tjente vår sikkerhet.

Les også

Nils Faarlund går inn i naturen

Samling av Nils Faarlund sine tekster fra spalten Mestre fjellet.

Selv om vi la øko-filosofisk tenkning til grunn for vår vegledning i fjellets friluftsliv, prioriterte vi sikkerhet fremfor naturvennlig materialvalg.

Forklaringen er at vi ivret for fjellets friluftsliv for å vinne venner for fri natur.

Med det tok vi på oss et tungt ansvar for skadeforebyggende arbeid og anbefalte plastski som ikke kunne brekke (tidligere modeller) og klatreryggsekker med duk og remtøy av nylon (Bergans Alpinist 1966, eget design)(!).

Ferden til Tseringma 1971 – «en antiekspedisjon» – førte til grunnleggende endring  av vårt arbeid.

Møtet med sherpafolket i grenselandet mellom Nepal og Tibet i dagligliv  i +/- 3500 moh. og som taukamerater i store høyder overbeviste meg om hvordan vi kunne gjøre vår øko-filosofiske tenking om til naturvennlig praksis.

Kunne sherpaene greie seg med ene og alene å bruke emner og fibre fra fri natur, og det så vi med egne øyne at de kunne, så kunne vel vi også. Og det kunne vi.

Det viste seg snart at slikt utstyr ofte var overlegent:

Ull til bekledning – kroppsnært og som forsterkning (isolerende i fuktig tilstand)

Bomull til vindtett bekledning og telt (pustende)

Emner av tre til isøksskaft (kvalitet kjent fra økseskaft) – og til ski (spenn, glid i kulden)

Lin til ryggsekker (slitesterkt)

Lær til fjellklatrestøvler (tverrstive, støtter på en smidig måte)

– og så videre.

Les også

Hva betyr egentlig friluftsliv?

The Guardian har vært på skogstur nord for Oslo for å finne ut hva friluftsliv egentlig betyr.

Men – med få unntak forsvant naturvennlig utstyr som hyllevare. Hvem grep definisjonsmakten?

Øko-filosofien har svaret. Når naturen blir fratatt sin egenverdi og ikke er mer verd enn det den kan kjøpes for, blir naturvennlighet utkonkurrert.

Da får vi en vekstdrevet økonomi – nå kalt ny-liberalisme – med mote som maktmiddel i markedsføringen.

Bilindustrien og damekonfeksjon var tidlig ute med å gjøre pent brukte varer obsolete – utdatert. 

Da oppgangstidene etter 2. verdenskrig fikk en knekk i USA i 1950-årene, ble hvitevarer (kjøleskap, etc.) og brunevarer (TV, etc.) gjort til bruk-og-kast varer.

Bergans og Norrøna var først i verden med kataloger for utendørs fritidsaktiviteter med årstall i 1970. Vi må gjenvinne definisjonsmakten!

Les også

Bærekraft i friluftsbransjen

I gjennomsnitt handler vi 60 prosent mer klær enn for 15 år siden. Forskjellen er at vi beholder dem halvparten så lenge. Plagg fra Norrøna er det gjerne annerledes med.

Jeg har tidligere skrevet om DOGA – vår statlige stiftelse for design og arkitektur – og deres tre Framtanke-konferanser. 

Temaet var tekstiler til utendørs fritidsaktiviteter. Tankemønsteret hadde arrangørene hentet fra brattlandskunstnere Yvon Chouinard og Doug Tompkins som i løpet av de siste femti år har skapt det jeg kaller ‘Patagonia-effekten’.

Bergans, Norrøna og bransjeledende utstyrsleverandører fra hele Europa fulgte i dragsuget fra forbildet fra Ventura – som hentet inspirasjon fra norsk øko-filosofi (!)

Konklusjonen etter tre år var at ‘alle’ nå sto på for omstilling til naturvennlige produkter (!)

Det koster og tar tid. Er du med?!

Nils Faarlund har drevet Norges Høgfjellsskole i Hemsedal siden 1967, og vært en sentral skikkelse innen norsk friluftsliv, fjellredning, og i kvalifiseringen av internasjonalt godkjente tindevegledere. I flere år ga han ut publikasjonen «Mestre fjellet». I denne spalten fortsetter han der han slapp. Her finner du flere tekster.