På slutten av 1950-tallet fikk jeg det for meg at jeg ville bli ’tindebestiger’. Når det kom folk for øre at jeg hadde gjort alvor av det, måtte jeg stadig stå til rette for HVORFOR jeg satte livet på spill i en lek med døden – og det til ingen nytte.
Nå til dags driver ’alle’ med en eller annen form for utfordring av tyngdekraften og HVORFOR-spørsmålet har gått ut på dato. Det er beklagelig, fordi det nå ikke bare gjelder livet til den enkelte utøver. Slike sysler får også konsekvenser for vår hardt prøvde planet: Valg av klær og utstyr, tilrettelegging for og reiser til våre foretrukne steder.
Fordi ’tindebestigning’ i etterkrigstidens Norge var en fritidssyssel for de få, måtte jeg utenlands for ’å gå i lære’. I alpelandet Tyskland lærte jeg i 1958 – 1959 håndverket og om den på den tid hundreårige tradisjonen for ’bratt-lands-kunst’ (jf. kunstsjangeren land art: «Kunstnerne arbeider i, med og på naturen, gjerne med prosjekter av begrenset varighet, som tegn i snø, på åker og eng og lignende» – står det i Store norske leksikon).
Siden jeg gjorde tindevegledning til min profesjon i 1967, har HVORFOR-spørsmålet opptatt meg på heltid. Arbeidet med øko-filosofien til forsvar av fri natur, med den norske friluftslivets tradisjon og ’iscenesetting av verdidannende læring i møte med livsfaren i fri natur’ – tindeveglederens arbeidsfelt – har stadig åpnet for nye horisonter.
LES OGSÅ: Økofilosofiens inntog
LES OGSÅ: En venn av fri natur
I 2018 har jeg kommet til at når det gjelder å utsette seg for tyngdekreftene uten fremkomstmiddel (ski, kajakk, m.v.) så kan vi skjelne mellom tre former:
’Tindebestigning’
‘Klatring’
’Sportsklatring’
Slik jeg ser det, kan vi i dag finne det livsviktige svaret på HVORFOR-spørsmålet ut fra hvordan vi utsetter oss for tyngdekraften i det stupbratte:
Tindebestigning/alpin klatring er en ærendsløs bratt-lands-kunst som er en videreutvikling av våre forfedres livsnødvendige ferdsel i bratt lende.
Klatring foregår i mer eller mindre tilrettelagt, (stup)bratt natur i spennet mellom indre motivering og prestasjonsmotivering – jf. tidens selfiekultur.
Sportsklatring foregår utendørs i tilrettelagte fjellformasjoner, eller under tak i konstruerte og tilrettelagte klatrevegger ut fra prestasjonsmotivering, med eller uten formelle konkurranseregler.
Utøvernes motiv befinner seg mellom tre poler:
Egenverdien/dyp glede ved møtet med den bratte, frie natur (jf. Spinozas filosofi om den dype gleden ved identifikasjon med fri natur)
Nytelsen/beruselsen i omgangen med livsfaren i stupene – utløst av belønningsstoffet dopamin (jf. moderne hjerneforskning)
Identitetsdannende prestasjoner/selfiesituasjoner der utøverne utnytter stupbratt lende – landskap eller konstruerte arenaer – til iscenesettelse av seg selv i halsbrekkende situasjoner (jf. Beck og Baumanns tanker om ’den flytende modernitet’)
De som søker til stupbratte formasjoner, vil befinne seg mellom de tre polene et sted, avhengig av sin motivasjon. Denne betraktningsmåten er aktuell i en tid hvor ethvert menneske er en del av problemet eller en del av løsningen for vår hardt prøvde planet ut fra sin mer eller mindre vel overveide levemåte. Det er på tide å følge Ibsens eksempel om «å holde dommedag over seg selv»!
De som sogner til nytelsen og/eller misbruker det stupbratte til ’å kjekke opp’ sin profil, er en del av problemet og bør besinne seg. De som søker egen-verdien i møtet med fri natur, er en del av løsningen ved at det intime forholdet til fri natur utvikler et forpliktende vennskap som motiverer for naturvennlig levemåte – Immanuel Kant: ’Vakre handlinger’.
MESTRE FJELLET
Nils Faarlund har drevet Norges Høgfjellsskole i Hemsedal siden 1967, og vært en sentral skikkelse i norsk friluftsliv, fjellredning, og i kvalifiseringen av internasjonalt godkjente tindevegledere. I flere år ga han ut publikasjonen «mestre fjellet», med artikler om praktisk friluftsliv, friluftslivets filosofi, læring og lederskap. I denne spalten fortsetter han der han slapp.
