WWF Verdens naturfond og Norsk Friluftsliv lanserte i vår en kampanje, der de «oppfordret folk over hele landet til å nominere naturopplevelser de oppfatter som truet. En frittstående jury skal sette forslagene sammen til den første rødlisten over naturopplevelser.»
Kampanjen #verdtåbevare forventes å bidra til vern av truet natur.
Det tragiske med ’rødliste’-påfunnet er at det undergraver forståelsen for den frie naturens egenverd. Kampanjen prisgir fri natur som ikke når opp i konkurransen ut fra sin sjeldenhetsverdi. Vi har med ressursøkonomisk tenkemåte å gjøre som setter krone-og-øre-pris på et landskap. En variant av denne tankegangen er prissetting av ’økosystemtjenester’ (frisk luft, nedbryting av avfall, pollinering av planter – og rekreasjonsverdier som utsikt og turterreng).
Jeg betviler ikke den gode hensikten bak #verdtåbevare-prosjektet. Men i iveren etter å bidra til vern om våre muligheter til friluftsliv, kommer de veletablerte organisasjonene i skade for å undergrave egenverdien av den natur som ennå har sin egenart i behold, men som ikke når opp i ’skjønnhetskonkurransen’. Vi har her med en metode å gjøre som tilhører markedsføringens utspekulerte verktøykasse. ( jf. Vance Packard: The hidden Persuaders). Slike knep spiller på vår menneskelige svakhet for statussymboler – karaktertrekk som forresten først ble beskrevet av den norskamerikanske økonomen Torstein Veblen.
Klassikeren om ’prangende forbruk’ (conspicuous consumption) kom ut i USA i 1899. Professor Veblen, en av sosiologiens pionerer, avslører i boken menneskelige personlighetstrekk, som i dag griner mot oss i den flytende modernitetens omseggripende selfie-kultur. I vår særmerkete friluftslivstradisjon handler det om å levendegjøre naturverdet – og menneskeverdet. #verdtåbevare-kampanjen undergraver disse verdiene som jo også er våre nasjonale grunnverdier.
Forskning om nordmenns foretrukne naturopplevelser finnes allerede! Ola Vaagbø gjorde i 1993 etter oppdrag fra FRIFO, nå Norsk Friluftsliv, med støtte fra Miljøverndepartementet en representativ undersøkelse om våre motiv for å ferdes i fri natur.
Denne undersøkelsen har senere vært gjentatt etter samme mønster tre ganger i anledning av Friluftslivets år og stortingsmeldinger om friluftsliv, senest i 2015. Her dokumenteres at 9 av 10 nordmenn deltar i våre enestående, folkekjære fritidssysler. Bildet som undersøkelsene tegner av motiv for vår deltakelse, er ikke av selfie-sted som Trolltunga, men av kvaliteter ved et sted, som: «Naturens stillhet og fred» (9 av 10), «Komme i kontakt med naturens sjel og mystikk» og «Oppleve storheten i Guds skaperverk (nær 1 av 2).
Be the change you want to see in the world, var Gandhi sitt motto. I Stetind-erklæringen, 2010-utgaven av den norske øko-filosofiske tradisjonen som skapte ’en grønn vending’ i norsk politikk etter Mardøla-aksjonen i 1970, formulerer vi det slik:
Det er ingen veg til naturvennlighet – naturvennlighet er vegen.
Kampanjen #verdtåbevare er i gang. Men for å oppnå den tilsiktede virkningen, bør initiativtakerne søke samarbeid med DNT, Naturvernforbundet og Natur og Ungdom og satse på lokalt engasjement anført av ildsjeler. Med abstraksjoner som rødlistearter og INON-tap blir vi spurver i tranedans.
Kampanjen verdt å bevare
WWF og Norsk Friluftsliv vil undersøke hva som skjer med opplevelsene når naturen forandres. Derfor vil de vite hvilke naturopplevelser du er redd for å miste. Fristen for å sende sin nominasjon er 10. oktober, og kulminere i en norsk rødliste med naturopplevelser som er #verdtåbevare.
LES OGSÅ: WWF og Norsk Friluftsliv svarer på kritikken
MESTRE FJELLET
Nils Faarlund har drevet Norges høgfjellsskole i Hemsedal siden 1967, og vært en sentral skikkelse i norsk friluftfsliv, fjellredning og i kvalifiseringen av internasjonalt godkjente tindevegledere. I flere år ga han ut publikasjonen Mestre fjellet. Som fast spaltist i UTE fortsetter han der han slapp.
