Fjellets fagfolk

I 1982 ble Norske Tindevegledere ønsket velkommen i Det internasjonale Forbundet for Tindevegledere (UIAGM). Våre politikere forsto allerede under gjenreisningen etter 2. verdenskrig hvor viktig det var å sørge for at vi hadde fagfolk på internasjonalt nivå som kunne gjøre seg nytte av internasjonal spisskompetanse. Medlemskap i UIAGM gir fullmakt til å forvalte den internasjonale kvalifiseringen av profesjonelle kjennere av høgfjellets krevende verden i hjemlandet. Rimeligvis kan det ifølge vedtektene kun være ett forbund i et land eller autonom provins som får tildelt denne fullmakten. Det er ellers et absolutt krav at forbundet ikke er underordnet noen annen nasjonal organisasjon.

Vi må gå til UIAGMs forhistorie for å forstå betydningen av dette prinsippet. Tradisjonen bak å engasjere en høgfjellsfører har sin opprinnelse i at byfolk som var bosatt i nærheten av Alpene, ble oppildnet av det tidlige 1800-tallets kunstnere til å dra til fjells. Som en reaksjon på skadene som den industrielle revolusjonen påførte fri natur, grep kunstnere i alle sjangere til fengende skildringer av fjellfolk og fjellandskap. Med denne 'grønne vendingen i kunsten' – i historiebøkene omtalt som romantikken – nådde de bokstavelig talt hjem til de drivende kreftene bak industrialiseringen.

Så stor ble begeistringen i 'målgruppen' at vi i løpet av 1860-årene fikk landsomfattende organisasjoner som hadde til formål «å lette adkomsten» til fjells i fire av fem alpeland. Et viktig tiltak var å rekruttere særlig fjellvante blant «de edle ville» (Rousseaus betegnelse for innbyggerne i Alpene som ikke var belastet med urbanisering) til å hjelpe de fjellfremmede til rette og sørge for sikkerheten. Særlig skikkede fikk en godkjenning som gikk under betegnelsen «Førerpatent» for så å bli administrert av fjellorganisasjonene.

I 1965 var gjenreisningen etter 2. verdenskrig unnagjort og folk flest hadde fått romslige ferier og penger å rutte med. Det som begynte som et spennende kultur- og naturmøte i beskjedne former for hundre år siden, hadde vokst til strie strømmer av turister (tysk: Fremde) og ga levebrød for tusentalls høgfjellsførere som med tiden hadde dannet lokale foreninger. I en situasjon der det var nok av oppdrag, følte de seg hemmet av fjellorganisasjonene som nå hadde sekssifrede medlemstall og store, administrerende sekretariat. I Sion høsten 1965 konstituerte fire alpeland derfor et internasjonalt forbund for at profesjonen skulle oppnå 'selvråderett', herunder bestemme honorarene selv. Da Tyskland i 1969 også hadde løst seg fra DAV, anså UIAGM at etableringen av en frittstående, internasjonal organisasjon var fullført.

Da vi i Norge det samme året presenterte vår søknad, sperret delegatene øynene opp.   Først da Storbritannia som etablerte sin Alpine Club allerede i 1867 søkte, ble vi vurdert, og fra 1982 har vi tilhørt høgfjellets internasjonale excellence-profesjon (Wikipedia definerer excellence slik: «leadership, best practices, research, support and/or training»). UIAGM har i dag vokst til et internasjonalt profesjonsfellesskap, der nærmere tretti fjelland i fire verdensdeler deltar.

At fjellandet Norge i 35 år holder tilbake den nasjonale profesjonsgodkjennelsen for tindevegledere, er utrolig, men dessverre sant. Følgen er en økonomisk diskriminering av ungdom som selv må betale for en kvalifisering som i dag er etablert i EU på linje med sykepleiere og fysioterapeuter under ordningen med 'profesjonskort'. Alvorligst er det at Kunnskapsdepartementet så lenge har vært en bremsekloss for sikkerhet og verdiskaping i bransjer der fortrolighet med (høg)fjellet er livsviktig.