Faarlunds pensum

NILS FAARLUND

Sivilingeniør og vegleder i friluftsliv, som i 1967 grunnla Norges Høgfjellsskole i Hemsedal. I 1972 etablerte han også friluftsliv som høgskolestudium ved Norges Idrettshøgskole. Faarlunds bidrag til norsk friluftsliv er tuftet på hans helhetlige filosofi om naturverd og menneskeverd. Boken Friluftsliv – En dannelsesreise, er gitt ut på Ljå Forlag, og du kan kjøpe boka her!

Jeg vil gjerne åpne med en solskinnshistorie om hvor viktig det er å kjempe for det vi har kjært. I Norge har vi et imponerende utvalg av trøyer og under-, vinter- og langbukser i ren ull. Det er vi alene om i Europa – og det er ikke Adam Smiths usynlige hånd som har sørget for det. Før 1961 hadde vi bare bomullsundertøy til friluftslivbruk. Det året lanserte Helly Hansen et undertøysett i syntetfiberpels. De henvendte seg til å begynne med til folk som drev kroppsarbeid. Trøyen med den karakteristiske blåfargen og den hvite HH-logoen solgte særlig godt blant skogsarbeidere i Sverige. Svensk ungdom som drev friluftsliv i skogen, og politisk radikale, som det var mange av på denne tiden, likte det røffe og spartanske plagget og gjorde det til et signalplagg i ungdomskulturen. Mot slutten av 1960-årene begynte det kjente regntøyfirmaet fra Moss å rette markedsføringen mot friluftslivsinteresserte i Norge. Som en toneangivende rådgiver for friluftsliv i fjellet etter den før omtalte påsken i 1967 var jeg ikke villig til å la reklamepåstandene om at syntetfiberpels var «varm som ull og mange ganger sterkere», bli hamret inn som en sannhet. Jeg så på dette fremstøtet som en trussel om at den uerstattelige naturfiberen ull skulle bli fortrengt av den kunstige fiberen fra oljeindustrien.

LES OGSÅ: Portrett av Nils Faarlund

Jeg lyktes å komme til i «Forbrukerrapporten» med en påvisning av at ingen av påstandene holdt stikk: Når man blir våt av svette i syntetfiberpels, kleber vannet seg til utsiden av de vanntette fibrene. Må man av ulike grunner holde seg i ro, fordamper selv en person som fryser, svetten fra de våte fibrene som er i kontakt med kroppen. Denne raske fordampningen gjør at man fryser jammerlig. Ull har den sjeldne evnen at fibrene suger opp fuktighet. Selv når den er gjennomvåt, beholder den en tredjedel av isolasjonsevnen. Det blir brukt mot ull at den tørker så langsomt. Ja, det er det som gjør at den ikke stjeler så mye kroppsvarme per tidsenhet og dermed er uerstattelig i naturvennlig friluftsliv. Syntetfiberpels er ikke mange ganger sterkere enn ull, ettersom slike fibre er svært brennbare – i alle fall sammenlignet med ull som er flammehemmende fra naturens side. Selv om syntetfiberpelsen er slitesterk, vil den etter hvert legge seg flat under ryggsekken, ryggsekkremmer m.m., slik at isolasjonsevnen taper seg fordi plagget inneholder mindre isolerende luft. Siden den internasjonalt kjente fysiologen Kaare Rodahl sto bak dokumentasjonen av syntetfiberklærnes fortreffelighet, tok det svært lang tid før internasjonale eksperter var villige til å stille seg bak min klage. Det skulle ta fjorten år før Forbrukerombudet fradømte Helly Hansen retten til å bruke reklamepåstandene sine. I mellomtiden hadde det kommet et nytt syntetfiberundertøy på markedet. Det ble markedsført som plagg som holder deg tørr ved at det leder bort svetten. Denne påstanden ble brukt for alt den var verdt, igjen med henvisning til at ullplagg blir tunge av svette og tørker så langsomt. Disse polypropylenplaggene ble selvsagt også anbefalt som det ideelle undertøyet, med kunstfiberpelsen som erstatning for en «tung» ullgenser. Salget av «supertrøyene», som de het på folkemunne, gikk strykende fordi de var ideelle til svettedrivende vinteridretter og dermed fikk mye publisitet.

«Svette er jo ikke en plage vi er belemret med. Det er en effektiv måte vi kvitter oss med varmeoverskudd på.»

Men hva var det å utsette på dette undertøyet som var så populært de første tiårene? Akkurat som syntetfiberpelsen var polypropylenundertøyet oljebasert. Det representerte dermed også et søppelproblem. Samtidig utgjorde det en ny trussel mot ullundertøyet. I denne situasjonen fikk jeg hjelp av et ledende, norsk tekstilkonsulentfirma til å peke på hvorfor kronargumentet om at det «supre» undertøyet tryllet bort svette, var uheldig til friluftslivsbruk. Svette er jo ikke en plage vi er belemret med. Det er en effektiv måte vi kvitter oss med varmeoverskudd på. Klær som leder bort svetten, snyter oss for avkjøling, og kroppstemperaturen stiger. På en dagstur lider vi ikke under at vi går med «feber», men på langvarige ferder får vi den samme virkningen som ved langvarig sykdom. Vi blir slappe. En annen sak ble etter hvert kjent: Polypropylenundertøy må vaskes etter bruk, ellers lukter det svært ubehagelig. Det er upraktisk vinterstid, når tilgang på både vann og tørkemuligheter er alvorlig begrenset. Igjen viser ullen sin fortreffelighet. Vi kan til og med bruke ullundertøy med ullfettet i behold i ukevis, uten vond lukt. Ullfettet, også kalt lanolin, er det som gjør at sauen ikke blir våt. Sammen med svette gir det såpe!

Virkningen av folkeopplysning gjennom en mer og mer utbredt vegledning i friluftsliv, nye medier og etter hvert også sosiale medier har gjort sitt til at ullundertøyet ikke bare har overlevd i konkurransen med siste mote fra den kapitalsterke syntetfiberbransjen, men også har blitt den foretrukne løsningen. Ikke bare til bruk i friluftslivet, men også i arbeid, til militært bruk, i skolen og i fritid i sin alminnelighet. I Norge i dag kan vi velge mellom alt fra tykke, ribbestrikkede plagg til tynn og lekker bekledning i alle regnbuens farger. Det finnes også ullklær i fiberpels- og nettingutførelse. I Alpene og i andre land med kjølig værlag begynner det nå også så smått å skje en omstilling når det gjelder holdningen til ull. Min forklaring på at omstillingen utenlands går så tregt, er at de mangler vår friluftslivstradisjon og dermed røster som taler naturfibrenes sak.

(...)

Som med alt annet i livet er valg av fiber til det kleslaget vi har nærmest kroppen, et verdivalg. Våre valg avhenger av hva som teller mest for oss – også kalt prioritering. Er det viktigst for oss at det kroppsnære plagget er behagelig, lett, funksjonelt, slitesterkt, rimelig, moteriktig, isolerende, kortreist, tilvirket på en måte som gir gode vilkår for arbeidsfolk, og/eller har et beskjedent, økologisk fotavtrykk – altså er naturvennlig? Vi skjønner at valget vi tar, får følger på kort og lang sikt for oss som bruker klærne, men også for samfunnet rundt oss – og for fri natur. Prioriterer vi at et plagg skal være lett, slitesterkt og rimelig, er både naturfiberen bomull og kunstfibre av forskjellige slag aktuelle løsninger. Når vi kjenner fibrenes begrensninger, kan vi innrette bruken deretter. Men det er viktig at vi ikke kjøper katta i sekken. Det blir lett til at vi ser oss blinde på en egenskap eller to og gjør et kjøp som får uante følger. I dag har vi kunnskap nok til å se hvilke konsekvenser vi utløser med våre kjøp. I praksis viser det seg imidlertid ofte at vi trenger en påminnelse, en varedeklarasjon, slik vi for eksempel lenge har fått når det gjelder maten vi kjøper. Kjøper vi en pakke potetlefser, får vi informasjon om alt fra kaloriinnhold til kjemiske tilsetningsstoffer og hvilken gård potetene kommer fra. Det er påtide at vi får varedeklarasjoner på klær også! Det er vel også på tide at vi slutter med å kjøpe klær i butikker hvor ekspeditøren ikke kan gi oss de aktuelle opplysningene, eller ikke kan vise til en katalog med dekkende informasjon. Mens vi venter på et påbud om varedeklarasjoner,må vi leve med det problemet at vi ikke har egne butikker for friluftsliv. Vi er henvist til å gå i sportsforretninger, som jo er idrettsutstyrets tempel, med «raskere, høyere og sterkere» som alle tings mål og mening. Ett valg står dog fortsatt åpent. Vi kan oppsøke håndverkere som holder på kunsten å fremskaffe og tilvirke funksjonelle klær på en naturvennlig måte. Er vi på reise i land der håndverk fortsatt er høyt vurdert, bør vi benytte anledningen til å gjøre skreddersydde innkjøp. Ellers er det mye å finne med tålmodig søk på nettet.

LES OGSÅ: Aksjonist for livets og naturens mangfold

Vindtette klær
Over skoggrensen trenger vi vindtette klær. Dette har også noe for seg for å holde på varmen vinterstid, og for å unngå at snøen kleber seg fast til ullklær med ru overflate, så som vadmel. Men først og fremst trenger vi vindtette klær for å hindre at vinden ødelegger nytten av plagg som hjelper oss til å holde kroppsvarmen i det ønskede leie på 37 grader. Det gjelder å bevare stillestående luft i små nok hulrom – maksimalt 3 mm. Det vi trenger, er altså vindtett stoff som slipper svettedampen igjennom. Dersom vi er i bevegelse og bruker vanntett vindtøy, ender det med at fordampet svette slår seg ned som fuktighet på innsiden av det ytterste laget. Er det kaldt, får vi rim. Dermed er det fare for at vi blir våte innenfra. Vi skjønner dermed at vindtøy er best når det ikke er impregnert. Membranene i skallbekledning, som Gore-Tex, har også denne svakheten i kjølig eller kaldt vær. Skal membranen virke, må vi gi fra oss så mye kroppsvarme at det er varmere på innsiden enn på utsiden av klesdrakten. For det kroppsnære laget, så vel som for det vindtette laget, viser erfaringen at naturfiber gir oss den beste klesdrakten. Langfibret bomull som er dyrket på naturvennlig måte, gir oss plagg som er vindtette, samtidig som de puster. Selv om bomull trutner når den blir våt, og dermed gjør bomullsstoff vanntett, må vi leve med at det forutsetter at vi ikke utsetter stoffet for trykk av noe slag. Derfor er et telt i bomullsstoff vanntett, men ikke en anorakk eller en vindbukse. Når vi utsetter oss for væte i vårt friluftsliv, og det skal mye til at vi unngår det i vårt land, så trenger vi regntøy. Dersom klesplagg skal fortjene betegnelsen regntøy må det være vanntett. Markedsføreren av Gore-Tex, den originale skallbekledningen som bakte en membran inn mellom to lag syntetfiberstoff, lovet at slike klesplagg var både vanntette og pustende. Denne fortryllende besvergelsen kom på markedet for snart 40 år siden, og ble gjentatt i markedsføringskataloger år etter år og sitert av betjeningen i butikker verden over. De heller få som var modige nok til å klage over at klesdrakten de hadde kjøpt til en svimlende pris, hverken var vanntett eller pustende, ble i tiår etter tiår avspist med at deres klage gjaldt fjorårets modell. Årets modell hadde overvunnet manglene. Den som hadde klaget, måtte dermed svelge nederlaget ved å innrømme at han hadde blitt bondefanget – og ble samtidig avslørt som en som gikk rundt med fjorårets modell.

«Jeg begrunnet også min skepsis til det helsyntetiske produktet med at jeg ikke fikk de utlovede egenskapene til å gå opp med fysikkens og kjemiens lover.»

Fordi jeg hadde tilbrakt noen år av mitt liv som forsker i biokjemi, kjente jeg til Gore-Tex-membranene fra analyse av store molekyler. Jeg visste også at en membran er en hinne som er gjennomtrengelig fra én side. Jeg visste til og med at Gore-Tex inneholdt det meget aggressive og giftige grunnstoffet fluor, som på 1970-tallet ble kjent for å forårsake forgiftninger av husdyr og furuskog rundt norske aluminiumsverk. Jeg investerte derfor aldri i en drakt som kostet et femsifret tall omsatt til dagens pengeverdi. Jeg begrunnet også min skepsis til det helsyntetiske produktet med at jeg ikke fikk de utlovede egenskapene til å gå opp med fysikkens og kjemiens lover. Jeg ble møtt med kritikk for at jeg ikke brukte produktet selv, og derfor ikke hadde forutsetninger for å uttale meg. Det hadde jeg. År ut og år inn var jeg vegleder i friluftslivets ulike grener til skogs og til fjells for så mange at det ble hundrevis med tiden. Jeg hadde altså hatt en ideell mulighet til å sammenligne hvordan jeg med min kombinasjon av vindtett og vanntett lag greide meg under våte og kalde forhold sammenlignet med de mange i skallbekledning. Min konklusjon: Jeg ville ikke bytte for en million … (som Troels Trier uttrykte seg i Ta’ på landet).

Etter at striden sto om hvorvidt Gore-Tex’ vidunderdrakter presterte etter reklamepåstandene, har virkeligheten gitt oss svaret. Under feiringen av 30-årsjubileet for Gore-Tex-lanseringen i Norge trykket Dagbladets helgemagasin en serie intervjuer. Da jeg ble invitert til å gi min vurdering, gikk jeg ut fra at jeg kom til å bli motsagt av jubilantene og dem som sto dem nær. Da jeg åpnet «jubileumsnummeret», fant jeg til min forbløffelse at direktøren for firmaet som representerte Gore-Tex i sportshandelen i Norge, initiativtakeren til den ledende kjeden for salg av utstyr til høgfjellsbruk den gang, og den mest kjente ekspedisjonseventyreren i landet, var enig med meg. Det var også to soldater fra norske spesialstyrker. Etter tretti års utvikling var bekledningen fortsatt ikke vanntett. Mest kritisk var det der ryggsekken og remtøyet gnikket og gned. Plaggene må vaskes ofte og deretter impregneres. Det kom frem at utstyret hadde pustevanskeligheter og var utsatt for å gå opp i limingen – en svakhet som ble dekket over med fremmedordet delaminering. I ettertid har EU konkludert med at den impregneringen som har vært i bruk i årevis, vil bli forbudt fra 2016. Fluorbaserte membraner skal også forbys. Norge går foran med forbud fra 2015 (24).

Fordi patentbeskyttelsen av Gore-Tex har gått ut på dato, er det en rekke varianter av membranbasert yttertøy på markedet. Enkelte produkter har unngått kjemikalier med giftvirkning, mens bekledning som tidligere betjente seg av kjente løsninger, har funnet nye. Men vi kommer ikke bort fra at all skallbekledning er basert på petrokjemi og derfor utgjør en belastning for fri natur. Av de forskjellige løsningene vi mennesker har funnet på for å holde oss tørre, har vel store blad fra trær i varme land lengst tradisjon. På våre kanter har kystbefolkningen nok vært tidlig ute med å kle seg i vadmel og naturfiber impregnert med naturlig voks. Det er løsninger som virker den dag i dag.

En lett og funksjonell løsning er bomullsplagg av langfibret bomull som er impregnert med en blanding av forskjellige typer naturlig voks. For ordens skyld snakker vi ikke her om genmodifisert bomull med et kraftig økologisk fotavtrykk. Slik bomull brukes til bruk-og-kast-plagg. Bare tradisjonell bomull som er dyrket på økologisk vis, gir kvalitetsfiber til vindtøy og regntøy. Bomull av dette slaget brukes til regntøy som leveres av flere store og velrenommerte engelske firma, og er mye brukt til sosiale anledninger som veddeløp, men også til jakt og fiske. Dette er «stillferdig» regntøy som egner seg godt til norske former for friluftsliv. Alternativet for den som vil ha vanntett regntøy, er plastregntøy til arbeidsformål. Det er imidlertid knapt noen vekt å spare på denne løsningen, men du slipper arbeidet med etterimpregnering i våte somre. Voksimpregnert bomull vil selvsagt også gi kondens dersom vi skalker alle luker. Så lenge ikke vinden er sterk, kan vi unngå det. I alle tilfelle kan vi holde kondensen mot regntøyet i sjakk ved å bruke vindtøyet som mellomlag.

LES OGSÅ: Kunsten å falle for et fjell

Kjøp boka her!