MESTRE FJELLET
Nils Faarlund har drevet Norges Høgfjellsskole i Hemsedal siden 1967, og vært en sentral skikkelse innen norsk friluftsliv, fjellredning, og i kvalifiseringen av internasjonalt godkjente tindevegledere. I flere år ga han ut publikasjonen «Mestre fjellet», med artikler om praktisk friluftsliv, friluftslivets filosofi, læring og lederskap. I denne spalten fortsetter han der han slapp. Her finner du flere tekster.
Det som kroner spritkokeren som friluftslivets beste kokeutstyr, er brennstoffet. Parafin, bensin, butan og propan er alt sammen basert på jordolje.
Sprit får vi fra fornybare kilder. Dermed er det en del av løsningen. Spritkokeren er også enkel i bruk.
Det er ikke noe kluss med etterfylling av brennstoff og forvarming av glødering – og ikke noe heft med rusk i dysene. Trangia-brenneren fra 1951 forgasser spriten uten trykktank og tyner slik ut maksimalt med varme av brennstoffet – genialt i sin enkelhet.
Når du har satt sammen vindskjermen, fyller du brenneren med sprit og setter den på plass. I sommerhalvåret er det nok å holde fyrstikken nær overflaten av spriten for å tenne. Når det er kaldt, må du røre litt rundt med den brennende fyrstikken i over flaten for å få fyr.
Mange stusser over hvordan man slokker en brenner uten ventil. I mangel av gode råd, prøver de å blåse ut flammen. Det virker, men det kan også ende med en dusj av brennende sprit. Den peneste kommentaren til denne løsningen er at den er klønete. Dersom du ikke lar brenneren gå tom, må du slokke. Den enkle og stilfulle måten å gjøre det på er å rolig føre lokket til brenneren vannrett inn fra siden i høyde med kanten av brenneren, og kvele varmen.
Før du etterfyller må flammen være slokket! Det verserer historier om folk som ikke har hatt tålmodighet til å gjøre det. En av fordelene med å brenne sprit er at den ikke er eksplosiv som bensin (flammepunkt minus 40!), men med ubetenksom håndtering, er det selvsagt mulig å sette fyr på noe brennbart i nærheten.
For å forebygge en tredje mulighet til å stelle til elendighet med en spritkoker, advarer jeg mot å bruke en medbrakt plate til å sette vindskjermen på.
Tanken er god dersom du bruker kokeutstyret med snø som underlag. Men er du ikke stø på hånden – og de fleste er klønete til å helle – kan du uforvarende søle sprit på underlaget.
Når du tenner brenneren igjen, kan spriten under brenneren ta fyr. Etter hvert øker trykket i brenneren til den gir fra seg et utbrudd av brennende sprit.
EKSPEDISJONSLEGEN: – Ha alltid sprit på innerlomma
Spritkokeren egner seg godt til vinterbruk. Men dersom du setter spritkokeren rett på snøen, vil den varme vindskjermen smelte seg ned i snøen. Snart ligger bunnen av brenneren an mot snøen. Spriten kjøles ned, og stikkflammene fra ringen av hull i brenneren forsvinner. Spriten brenner fortsatt, men du får bare ut en brøkdel av varmen fra en fungerende brenner.
Et hensiktsmessig underlag for en spritkoker i telt på vinterføre eller i snøhule er skredsøkestangen (nyttig til mer enn kameratredning). Under åpen himmel har du nok plass til å bruke skistaver. Tråkk til snøen og legg stavene side om side med en avstand som er tilpasset vindskjermen for kokeren. Da har du også plass til å sette fra deg kjelen, når du fyller på mer brennstoff.
Jeg har mange ganger undret meg over at folk setter en varm kjele i snøen. Det er jo en effektiv måte å avkjøle innholdet på. Dessuten blir kjelen våt. Det er bortkastet brennstoff å fordampe vann. Tid tar det også, dersom det er om å gjøre å få vannet i kok.
Du havner i samme uføret dersom du bruker en varm kjele til å samle snø til smelting og deretter setter den over brenneren. Jeg kan tenke meg at noen av dem som bruker slike ubetenksomme løsninger, er vant til å bruke bål som varmekilde. Da behøver man ikke å være så påpasselig som til fjells.
«Jeg har mange ganger undret meg over at folk setter en varm kjele i snøen».
