Av Norge har opplevd noe svært gledelig de siste årene: Godt hjulpet av norsk markedsføring, sosiale medier, billig krone og terrorfrykt, har turistnæringen opplevd en festreise uten sidestykke. Spesielt hyggelig er det at de naturbaserte reisemålene er det som trekker mest.
Men det blir alltid bråk når en festarrangør stikker av uten å rydde opp, og overlater regningen til andre. Så også på Preikestolen, Trolltunga og noen få andre steder.
I sin kronikk Pass opp for allemanns-anarkiet i Aftenposten og i utemagasinet.no skriver Sindre Bø at pliktene i allemannsretten er underkommunisert, og byr opp til en diskusjon om allemannsretten og betaling for bruk av natur.
Som fellesorganisasjon for 16 norske friluftslivsorganisasjoner, er Norsk Friluftsliv svært opptatt av allemannsretten. Vi bruker mye tid og penger på å informere om allemannsrettens retter og plikter. Dette er også en viktig del av opplæringen som foregår i lag og foreninger. Retten til ferdsel, opphold og høsting i naturen og pliktene som følger med det, er pensum i skolen fordi det er en sentral del av norsk kultur. Allemannsretten har også støtte i alle partier og hos de fleste grunneiere. Dette gjør at vi har et relativt lavt konfliktnivå.
Også turistenes massevandring til enkelte naturattraksjoner er også overraskende lite problemfylt, sett i forhold til det store antall besøkende enkelte steder og de store verdiene reiselivet genererer. Under 30 redningsoppdrag på over 280.000 besøkende på Preikestolen er et lavt tall. Også antall redningsoppdrag på den mer krevende turen til Trolltunga, over Romsdalseggen eller i Lofoten er relativt få. Det store antallet lete- og redningsoppdrag foregår helt andre steder, og ofte også med etniske nordmenn som har feilberegnet egne krefter, været eller utstyr.
De aller fleste turister ferdes svært hensynsfullt i naturen. På noen veldig få steder blir allikevel summen et problem. Men dette er så få steder at problemene er lette og billige å løse. Problemet er at vertskapet som har invitert turistene ikke vil plukke opp regningen.
Bare Lysefjorden-området anslås å bidra med to milliarder i verdiskaping, og at staten alene sannsynligvis måker inn 4-500 millioner i avgifter nesten uten å løfte en finger.
LES OGSÅ: Lofotvettreglene
Derfor oppleves det urettferdig og umoralsk at kommunen, frivilligheten og redningstjenesten må bidra med masse gratis arbeid, mens andre teller pengesedler. Og den som tjener mest med minst innsats er uten tvil staten.
Hva ville skjedd om kommunen tok sitt naturansvar på alvor, og i perioder stengte tilgang til naturområder hvor punktbelastningen er for stor? Ikke så mye. Vernebestemmelser er vi vant til. Og friluftsfolket jakter ofte på stillhet helt andre steder. Men det hadde blitt et ramaskrik fra reiselivet. Derfor er det naturlig at reiselivet og staten må stille opp.
Vi frykter at å begynne å ta betaling for å gå i natur, vil åpne for et skred av fristelser for de som er mest opptatt av å telle penger, og ikke ser allemannsrettens store betydning for kulturen og folkehelsa. Å begynne med avgift for å gå inn i naturområder er også i praksis helt umulig å håndheve. Det vil alltid være mulig å gå utenom.»
På de fem-seks viktigste områdene er problemet løst med noen titalls millioner; en peanøtt i forhold til inntektene som områdene skaper.
Kostnader til sanitæranlegg, veiledning, skilting, tilrettelegging og redningstjeneste er så lite at det er ingen grunn til å endre hele grunnlaget for allemannsretten: Gratis ferdsel i natur. Denne verdien er så stor at den bør ikke rotes med.
Vi frykter at å begynne å ta betaling for å gå i natur, vil åpne for et skred av fristelser for de som er mest opptatt av å telle penger, og ikke ser allemannsrettens store betydning for kulturen og folkehelsa. Å begynne med avgift for å gå inn i naturområder er også i praksis helt umulig å håndheve. Det vil alltid være mulig å gå utenom.
Natur er til tider farlig. Men det å tenke seg at alle utrygge områder skal sikres er en fullstendig umulig tanke. Vi er avhengig av å bygge kompetanse og ferdigheter til å ta ansvar for seg selv og andre i naturen. Norsk Friluftsliv støtter at våre utenlandske gjester må få tilgang til råd og veiledning før de legger ut på strabasiøse turer de ikke har forutsetninger til å gjennomføre. Men ansvaret for dette kan ikke lempes over på frivilligheten og kommunene.
Her må vertskapet – staten og reiselivet selv ta et stort ansvar.
Kronikk
Lasse Heimdal er generalsekretær i Norsk Friluftsliv.
