Rett og plikt når du ferdes i marka

I Moldemarka diskuteres det om syklister kan dele stiene med fotfolket. I bratteste fjellveggen i Klauva skaper bolter i fjellet et voldsomt engasjement.

Langs elva strever padlere og fiskere med å finne harmonien. Når snøen nå snart får lagt seg tar det nok heller ikke lang tid før vi får høre om fotspor eller hunder i skiløypa.

Vi observerer stadig reportasjer i media om konflikter mellom folk som på ulike måter beveger seg rundt i naturen. Konfliktene som beskrives dreier seg ofte om hva som skal være akseptable aktiviteter, akkurat der, akkurat da. Om hva som er greit og ugreit.

Hvem bestemmer?

Sammen med kollegaer har jeg gjennomført et forskningsprosjekt der vi har sett på endringsprosesser og påfølgende spenninger innenfor det norske friluftslivet. Vi har sett på hva som blir oppfattet å høre hjemme eller ikke, på bestemte steder, til bestemte tider. Og hvem er det som bestemmer hva «vi» synes skal høre hjemme i friluftslivet – i marka, på fjellet, på stien.

Konkret har vi sett på hvordan møter mellom ulike aktiviteter, ulike grupper, på ulike steder, blir vurdert av representanter for offentlig friluftslivsforvaltning.

Vi ser at friluftslivet har en eksplisitt og betydelig moralsk dimensjon.

Kunnskap på plass

For det første er ulike moralske oppfatninger knyttet til hvilken kunnskap og hvilke ferdigheter som «kreves» for å drive friluftsliv.

Man skal altså helst kunne litt. Ull innerst, fyre bål, lese kart, smøre ski. Og så bør man være i ganske god form, man må jo komme seg tilbake hvis været plutselig skulle bli vanskelig.

Riktige opplevelser

For det andre finnes til dels sterke meninger om hvordan naturen helst bør oppleves.

Aktivitetene skal gjerne helst foregå sakte, slik at man har tid til å oppleve, og det bør skje stille, slik at vi kan oppleve «i ro og fred».

Går det for fort, eller blir det for mye lyd, ja da går det gjerne utover den «ekte» friluftslivsopplevelsen.

Yte, så nyte

For det tredje bør man også gjerne gjøre seg «fortjent» til naturopplevelser gjennom friluftsliv. Man bør gjøre en innsats for å få noe tilbake, og den her innsatsen skal innebære litt slit, og litt svette.

Men heller ikke for mye, for da blir det jo trening og det går også utover den «ekte» opplevelsen. Hvilke hjelpemidler man kan bruke blir også vurdert. Goretex, GPS og turisthytter med dusj og rødvin er greit, mens motor, elektrifisert eller ikke, og for store støtdempere på sykkelen, en kite, eller borebolter for den del, er ofte mer ugreit.

Det «enkle norske friluftslivet» er altså ikke så enkelt likevel.

Det foregår etter ganske så intrikate normative regler, som aldri kan eller vil bli nedskrevet. Å komme utenfra og inn i friluftslivskulturen er ikke nødvendigvis så lett. Men så er det jo akkurat det vi vil. Alle politiske mål for friluftslivet understreker jo at jobb nummer én er å få folk ut i naturen –  det skal være lav terskel og innvandrere, ungdommer og funksjonshemmede blir alltid trukket fram som spesielt viktige grupper å satse på.

Men hvor enkelt er det for de her gruppene å bryte seg gjennom veggen av uskrevne regler om hvordan det norske friluftslivet «skal» være?

Å komme utenfra og inn i friluftslivskulturen er ikke nødvendigvis så lett. Men så er det jo akkurat det vi vil. Alle politiske mål for friluftslivet understreker jo at jobb nummer én er å få folk ut i naturen –  det skal være lav terskel og innvandrere, ungdommer og funksjonshemmede blir alltid trukket fram som spesielt viktige grupper å satse på.

Dras i ulike retninger

Det ser ut til at de som forvalter friluftslivet blir dratt mellom på den ene siden en omfavnende forståelse av friluftsliv og på den andre siden en temmelig streng oppfattelse av hva som egentlig skal til for å drive et «ekte» friluftsliv. Hvilken side man lander på kan for eksempel ha konsekvenser for hvordan Marka blir forvaltet, hvilke organisasjoner som blir støttet, hvilke organisasjoner eller grupper som søker om støtte, og hvordan vernebestemmelser blir utformet.

Et eksempel på hvordan slike moralske vurderinger av rett og galt i friluftslivet kan gi seg praktiske utslag er det presset Allemannsretten nå står overfor i Marka-områder rundt mange norske byer.

Eller rettere sagt, det presset allemannsplikten står overfor i dette «moralske landskapet». For i all vår iver etter å hevde vår moralske rett i naturen – til stien, elva, skisporet eller fjellveggen – er vi i ferd med å glemme allemannsplikten? Isteden spør vi gjerne; hvordan bør Marka oppleves? Hvem gjør seg fortjent til Marka-opplevelser?

Men Allemannsretten er like mye tuftet på plikten til å ta hensyn som retten til å ferdes.

Vi og dem

Vi ser og hører altså stadig oftere skarpe uttalelser om hva eller hvem som «hører hjemme» eller ikke, men også om «retten» folk har til å ferdes hvor de vil i den norske naturen. I kommentarfeltene under artikler i nettavisene og på diverse andre nettforum skrives det med store, tykke bokstaver om «de andre».

Det kan virke som om vi i stadig større grad forventer å slippe å forholde seg til disse «andre» når vi er på tur.

Mange argumenter nå for å dedikere utvalgte områder til bestemte brukergrupper – en kanalisering av aktiviteter som det heter. Å prøve å løse konfliktene på denne måten virker jo unektelig forlokkende, basert på prinsippet om at dersom ulike grupper holdes atskilt så unngår vi også konflikter.

Men jeg har en mistanke om at nettopp denne oppfatningen om at man skal skille ulike brukergrupper fra hverandre, og nettopp det at dette har blitt gjennomført en rekke steder – forbud mot hund, mot hest, mot syklister, mot skøytende langrennsløpere – tvert imot bidrar til å øke konfliktnivået i det norske friluftslivet. Kampen om Marka blir hardere.

Med forbud fjerner man nemlig plikten til å ta hensyn.

Hvis vi innfører ulike forbud flere og flere steder, og på denne måten formelt kanaliserer aktiviteter bort fra hverandre, vil sannsynligvis ansvarsfølelsen overfor andre brukere gradvis reduseres, også i områder der man ikke innfører slike forbud.

Et velkjent argument i friluftslivsdebatten er at ferdselen på de mest belastede stiene i bymarkene rundt om kan reguleres, så kan andre stier få være. Selv om dette i beste fall kan løse et opplevd problem lokalt på en bestemt sti, vil det nok også gjøre noe med hvordan vi tenker når vi ferdes på andre stier, eller i andre områder. Det vil gjøre noe med forventningene våre – om å slippe å forholde oss til «de andre».

Et stort problem?

Et annet aspekt er om konfliktene faktisk er så store som man av og til kan få inntrykk av. Jeg er for min del en ivrig markabruker, på ulike framkomstmidler, og har rett og slett aldri opplevd ubehagelige situasjoner.

At andre ikke har forbannet seg over meg kan jeg ikke garantere, men jeg har i alle fall ikke merket noe. Konflikter i friluftslivet er derfor noe som med sikkerhet kan oppleves i diverse medier, men med atskillig større usikkerhet eksisterer i like stort monn der ute på tur. Dette bør det i det minste forskes mer på før man setter allemannsretten i spill.

«1,5 meter er for smalt – da blir det konflikter mellom syklende og gående. 4 meters bredde vil redusere konflikter.»

Det sier min barndoms forbilde Arild Monsen til Romsdals budstikke i en kommentar til debatten rundt den planlagte turvegen i Moldelia.

Ja, det er jo et alternativ. 4-felts-stier. Men det spørs likevel om dette er veien å gå – eller sykle og ri, for den saks skyld.

Alle har vi jo en plikt til å ta hensyn. Det vil si at vi bør unngå å komme i vill fart på sykkel eller ski – med eller uten hund – akkurat på de stedene og til de tidspunktene der barnefamiliene går i tog med kanelboller og termos i sekken.

Det vil også si at dersom vi møter en syklist, eller en som er ute og går en tur, eller er på treningstur, eller en hest, ja da gjør vi vårt beste for at den vi møter får en fin opplevelse.

Ta vare

Dersom forvaltere av friluftslivet lokkes til å løse konflikter, enten de er faktiske eller påståtte, med å skille ulike brukergrupper fra hverandre, tror jeg det er på tide å finne fram kompasset og ta ut ny kurs.

Som en kommentator i Aftenposten skrev for en tid tilbake, «apartheid var aldri noe bra system – heller ikke på ski.»

Marka, friluftslivet og naturen skal inkludere, ikke ekskludere. I friluftslivet bør alle ha rett og alle ha plikt.

Dersom veien inn i framtidas friluftsliv skal gås på hver vår sti, hvor bred eller smal den enn måtte være, da spørs det om vi ikke går oss bort.