Teltet var festet utpå en gammel, bereist sekk. I den hadde jeg en sovepose til 150 kroner, bestemors stormkjøkken og en diger kaffekjele fra vår lokale bruktbutikk.
Liggeunderlaget var et reinsdyrskinn som jeg hadde fått i gave og klærne en god blanding av det vi hadde liggende på loftet. Blant disse var en ullgenser som mamma hadde strikket som ungdom, og som holdt meg varm selv om gradestokken krøp under 20 minus. Jeg hadde det kjempefint på tur. Sekken var tung, men jeg tilpasset vandringen etter antall kilo på ryggen.
Turlivet handlet ikke om prestasjon, og tid hadde jeg mer enn nok av. Jeg var ennå upåvirket og uvitende om alt som fantes på markedet. Jeg savnet derfor ingenting.
Innen jeg dro ut på min første langtur som sekstenåring, var nesten alt det gamle utstyret byttet ut med lettere og nyere varianter.
Mine forbilder hadde annerledes utrustning enn meg, og jeg trodde at jeg trengte det samme. Samtidig ble jeg fanget av trendene og reklamene. De som påvirker oss til å tro at vi må ha det beste, letteste og mest avanserte turutstyret.
Det er ikke til å komme unna at lange turer, ekspedisjoner og vinterfriluftsliv setter større krav til det vi har på og med oss, men svært mye av det som selges er helt unødvendig. Friluftsinteressen trenger ikke å være så fancy og dyr som det vi blir lurt til å tro.
«Friluftsinteressen trenger ikke å være så fancy og dyr som det vi blir lurt til å tro.»
I tiden etter videregående byttet jeg til et mer miljøvennlig kosthold, kjøpte hverdagsklær brukt og reiste mer kollektivt. Paradokset var at jeg samtidig var blitt gramjeger og utstyrsfrik, uten å vite hvor lite bærekraftig min stadig mer fullpakkede utstyrsbod egentlig var. Jeg måtte bli godt over 20 år før jeg ble bevisst hvilken felle jeg hadde gått i.
Min økende kunnskap om miljøet tvang meg til å se på min friluftslivshobby fra en ny vinkel, og jeg fikk sjokk. Jeg, med all den kjærlighet jeg har til naturen, var med på å sette store fotavtrykk på bakgrunn av mitt utstyrsforbruk. Jeg, som selv var blitt et forbilde for barn, var med på å lage utstyrspress.
Jeg plukket plastsøppel i naturen, men skylte samtidig mikroplast rett ned i avløpet hver gang jeg vasket tøy. At mesteparten av tur- og treningsklær er laget av polyester, altså plastikk, var en av mange baksider jeg overhodet ikke var kjent med.
GRØNNE VALG: Trenger du nytt, eller kan du bruke den gamle, leie eller låne? Illustrasjon: Didrik Magnus-Andresen
Bare de siste ti årene har det skjedd store forandringer innenfor menneskers fokus og bevissthet rundt miljø og bærekraft. Vi kan velge å ikke forholde oss til det, men jeg mener bestemt at vi friluftsfolk bør gå foran som gode eksempler og ta ansvar. Dette handler om å ta vare på naturen vår! Ofte er kjøpene våre mer en fristelse enn en nødvendighet. Vi kan derfor begynne med å tenke oss om to ganger før vi går til innkjøp av noe nytt, og se på hvilke andre alternativer vi har.
Vi kan kjøpe brukt, låne eller leie utstyr. Vi kan selge unna alt som vi bruker for sjeldent. Må vi ha noe nytt, kan vi se etter mer miljøvennlige alternativer og produkter av god kvalitet som vil vare lenge.
Jeg mener ikke nødvendigvis at vi skal gå tilbake til slik det var i gamle dager. I stedet vil jeg vil oppfordre alle til å gå noen runder med seg selv, og la seg inspirere av det gamle, tradisjonelle friluftslivet.
Vi kan alle gjøre litt for å øke sjansen for at de neste generasjonene skal kunne drikke vannet i elva, se tiur i gammel furuskog og vandre på bre. Friluftsliv var gøy også før, selv med primitiv utrustning.
