Blant kvister og kongler. Stubber og steiner. Oppmerksomheten er rettet mot omgivelsene, og denne gangen i detalj. Tankene surrer, men de er ikke så kvelende nå som en del av hjernen allerede er opptatt. Opptatt av å lytte til signalene. De som sendes hver gang hælen på ny treffer bakken, før resten av fotsålen langsomt settes ned. Jeg kjenner etter. Og jeg kan ikke stresse. For jeg går barbeint.
Det kan til tider gå plagsomt sakte, men oftere opplever jeg det å gå barbeint som veldig befriende. Jeg oppnår en sterkere kontakt med kroppen min, og ikke minst med omgivelsene. Hvis jeg prøver å skynde meg, ender det ofte med straff i form av en spiss stein eller kvist som skjærer inn mot huden. Derfor beveger jeg meg med letthet. I stedet for å tråkke hardt ned og la føttene gjøre all jobben i fremdriften, blir hele kroppen mer aktiv i bevegelsene. Holdningen min endrer seg. Jeg endrer meg. Når var sist du spriket med tærne?
De fører oss frem. Frem på turer, frem i livet. De bærer hele vår vekt, og kanskje bærer de vekten av en 20 kilo tung sekk i tillegg. Føttene er like underlige som de er fantastiske. Likevel tas de lett for gitt, helt til vi får vondt i dem. Da blir saken en annen. For blå tånegler, gnagsår og smerter under fotsålene kan by på skikkelige utfordringer. Blir det for ille er det ikke bare føttene som stopper opp, men så mye annet også. Alt går saktere, og noen ganger går det ikke fremover i det hele tatt. Og det passer sjeldent særlig bra.
Vi lever i et samfunn med forventninger om at vi skal være effektive. Selv på tur kan det være vanskelig å ikke skynde seg av gårde. Vi har hørt om hvor viktig det er å nyte underveis, men det er ikke lett når vi blir programmert inn til å gi bånn gass for å komme i havn med plikter, og for å nå målene som vi setter oss. Klokka tikker bestandig, og vi løper for å holde følge. Er det rart vi mister bakkekontakten?
Heldigvis er det ting vi kan gjøre for å være mer tilstede. Det er ikke sikkert at den beste løsningen ligger i å legge igjen fjellstøvlene hjemme på neste tur, men jeg har stor tro på å knyte opp lissene litt oftere. Ta deg tid til å stoppe opp, la føttene puste og la de føle på underlaget. Er det fuktig eller tørt? Kaldt eller varmt? Bruk dem til å sanse omgivelsene, finn gjerne andre måter å gjøre det på også. Det kan være å smake på blåbæra, lytte til fuglesangen eller hvile blikket på strået som danser i vinden. Prøv å ta inn det som er rundt deg, og prøv det også når du er hjemme.
For noen dager kan vi føle at vi svever. Andre dager at vi synker. Det hender vi blir dratt inn i vår indre verden av tankekaos, eller den ytre verden hvor tidspress og stress pisker oss i et høyere tempo enn det som er bra for oss. Om vi da husker å plante føttene ned i bakken, kan det hende at vi vil få tilbake litt av bakkekontakten. For meg har det i hvert fall blitt slik, at skoene av og til må av, for at jeg skal kje
«Om vi da husker å plante føttene ned i bakken, kan det hende at vi vil få tilbake litt av bakkekontakten.»
Maria Grøntjernet begynte å dra alene på overnattingsturer i naturen i en alder av 13 år. Hun er kjent som Villmarksjenta gjennom blogg, bøker og tv-serier. Maria er fast spaltist i annenhver utgave av UTE.
