MALIN JACOB
Malin Jacob (25) er tidligere nestleder av Natur og Ungdom. Som 18-åring ble hun kåret til Norges miljøhelt av Aftenposten. Hun brukte ti år av livet sitt på å kjempe for naturen, før hun innså hvor lite tid hun hadde brukt på å oppleve den. Det er hun i full gang med nå. Hun kaller seg et friluftsnek, men erfaringskurven stiger bratt. Nylig sa hun opp hotelljobben og bestemte seg for å sette statsvitenskapstudiene på vent. Nå skal hun jakte drømmen litt, og blogger hos oss. Malin er en av grunnleggerne til gronnejenter.no. Hun har også en egen hjemmeside: malinjacob.no.
Det siste året har det pågått en merkelig debatt, kanskje spesielt i kjølvannet filmen Mot Naturen. En debatt om mannen og naturen. En debatt om draget og lengselen til naturen. Årsaken til at jeg syns denne debatten har blitt merkelig, er at debattantene presenterer denne lengselen og draget mot naturen som noe maskulint. Ikke bare er den maskulin, men at disse mennene i tillegg er sippete og i en eksistensiell krise. Som kvinne kjenner jeg meg ikke igjen i disse innleggene, fordi lengselen og draget mot naturen er like iboende hos meg selv.
LES OGSÅ: Tabutanker i naturen
I oktober i fjor skrev bloggkollektivet Maddam at «mannen er for tiden i naturen. Her tar han det med ro, får utløp for frustrasjonen som bygger seg opp i familielivet og tar stemningsfulle bilder med dyrt kamerautstyr.» Videre i artikkelen skrives det at «Det som skiller det (dagens samfunn) fra Goethe er at kvinnen ikke egentlig har en plass i naturen. Ingen andre mennesker har en plass.» Ingunn Økland skrev samtidig i Aftenposten at naturen er oppskrytt, og stilte spørsmålet om hva menneskene egentlig driver med der ute. Også hun påpeker at det at det i hovedsak er menn det er snakk om. «Et helt tog av kreative, urbane menn synes å være på vei ut i naturen med notatblokk og kamera.»
Vi kan godt stille spørsmålet om hvorfor mannen har en dragning og lengsel til naturen. Vi kan også stille spørsmålet – hvor er kvinnen i naturen? Men svaret er ganske lett. Vi er her, og vi har vært her hele tiden.
«Ud maatte jeg, ud i Naturen, den store uberørte endnu ikke af Menneskehaand forkvaklede mishandlede Natur ...»
Sitatet over er fra den selvbiografiske romanen I de lange Nætter av forfatter og kvinnerettsforkjemper Camilla Collett. En bok om fra 1862 om eksistensielle vilkår. For hva er naturen, og hva gjør vi der? Hva har den å si for eksistensiell tenkning? Hvorfor lengter vi dit? Å stille disse spørsmålene, slik Økland gjør, vitner egentlig mest om at man ikke har vært der ute. Naturen er et pusterom. Det er et sted hvor det er plass til de lange tankerekkene. Tankerekkene som blir avbrutt av en million inntrykk fra sosiale medier, en larmende by og hektisk hverdag. Det er et sted hvor tankene får plass, og da kommer også de eksistensielle tankene. De banale og småpinlige, men også de viktige. «Hva bruker jeg det éne livet jeg har fått tildelt til?» Det er jo det samme filosofiske spørsmålet vi har stilt oss siden tidenes morgen – hva er meninga med livet?
«Jeg bestemte meg for at jeg bare måtte ut i skogen. Der fant jeg et frirom. Et sted for å filosofere og sortere tanker. Jeg skulle ønske jeg ble presentert for det frirommet tidligere i livet.»
For meg ble lengselen og dragningen til naturen så sterk at jeg ikke fikk sove om natten, og uten søvn fungerer hverdagen dårlig. Jeg slukte bøker av Cecilie Skog, Helge Ingstad, Villmarksjenta, Lars Monsen, Nansen og Amundsen. Problemet mitt var bare at jeg aldri hadde brukt naturen i særlig grad. Det gjorde den stor og skummel. På en trang lesesal på Blindern, hvor veggene bevegde på seg og gjorde rommet enda trangere, funderte jeg over de eksistensielle spørsmålene. Jeg bestemte meg for at jeg bare måtte ut i skogen. Der fant jeg et frirom. Et sted for å filosofere og sortere tanker. Jeg skulle ønske jeg ble presentert for det frirommet tidligere i livet.
I tillegg fikk jeg en enorm mestringsfølelse av å være alene på tur, i telt midt på vinteren. Fysisk aktivitet gjorde noe bra for kroppen, men vel så viktig – det gjorde noe med huet. Det er veldokumentert at fysisk aktivitet og friluftsliv har en positiv effekt på psyken. Samtidig, det å skru ned tempoet og observere, «lukte på blommorna», gjør noe med tankesettet vårt. Det gir rom for hverdagslykken. Det er få steder jeg kan kjenne på en slik intens lykkefølelse, som når jeg bestemmer meg for å observere det vakre rundt meg. Det jeg ser hver dag, men ikke legger merke til.
Og så spør noen om hva vi gjør i naturen? Noen spør om det egentlig er så allmenneskelig, og ikke bare en machogreie. For vi kvinner har aldri følt den dragningen, vi. Virkelig? I forrige uke skrev Maddam om at menns problemer, den eksistensielle krisen, er mer populær enn kvinners problemer. Jeg kan være enig i at denne problemstillingen har vært mannsdominert og mannen overrepresentert i litteraturen og populærkulturen. Likevel blir jeg forundret over at noen blir så himla provosert av filmen Mot Naturen av Ole Giæver, og så rasende av tekstene om året innendørs til Kjetil Østli hos Harvest. Grunnen til at jeg syns de er så himla vittige er jo at de på en selvironisk måte beskriver noe jeg selv kjenner meg igjen i. Det betyr likevel ikke at jeg legitimerer det å stikke av til skogs i lang tid fra familien sin, slik som i Doppler. Det er en forskjell på å stikke av og å dra på tur.
Maddam stiller spørsmålet om kvinner kunne skrevet om det samme og blitt tatt seriøst. Det er et viktig spørsmål. Portrettering av kvinner i en eksistensiell krise har vært underrepresentert i litteraturen og populærkulturen. Kvinnen i naturen i enda større grad. Det er et problem. Jeg syns imidlertid at det er et større problem at kvinner i bøker og film som omhandler dette tema portretteres dårlig. Det at noe er fraværende i litteraturen og populærkulturen, betyr nødvendigvis ikke at det er fraværende i virkeligheten.
«Det å påstå at det kun er menn som har dragningen mot naturen og frirommet det gir, er trist. For slik er det ikke.»
Dog, det finnes om man ser etter. Både bos Camilla Collett og i debutromanen til Virginia Wolf, The Voyage Out, er det kvinnen med dragning ut og de
eksistensielle spørsmålene som er tema. I lyrikken finner man Inger Hagerup, som ofte beskriver sitt intense forhold til naturen. Onsdag 6. mars er det norgespremiere på filmen Wild – om en kvinne som går The Pasific Crest Trail etter en livskrise. Både hovedrolleinnehaver Reese Witherspoon og birolleinnehaver i filmen, Laura Dern, ble nominert til Oscar.
LES OGSÅ: Kronikk – Uansvarlige jenter?
I UTE er kjønnsbalansen på skribenter ganske jevn. Det samme er gjelder for magasinets lesere. At UTE har kvinnelig redaktør kan godt ha noe med saken å gjøre, hvilket er vel og bra. I nettmagasinet Harvest, som drives av fire menn, er det også dog også omlag 50/50 representasjon av menn og kvinner.
Jeg skriver om mine turer og mitt forhold til naturen, fordi jeg trives der. Fordi jeg kjenner en dragning dit. Er ikke det ganske implisitt? Det samme gjelder for andre friluftskribenter, mannlige som kvinnelige. Thank you for stating the obvious.
Selv om kvinner er godt representert i friluftslivet, ønsker jeg meg enda flere kvinner i litteraturen. Jeg ønsker meg enda flere kvinnelige friluftskribenter. Ulike stemmer representerer ulike ting. Nybegynnere, erfarne, kvinner, menn, langturer, nærturer. Å presentere flere stemmer gjør terskelen for å søke ut lavere. Lettere å introduseres for dette frirommet jeg snakket om tidligere. «Kan du, kan jeg». Jeg opplever dog ikke at vi oppmuntrer verken kvinner eller menn til å søke ut og søke frirommet ved å kritisere og latterliggjøre menn i naturen. Vi skaper større gap mellom kjønnene.
At ikke alle har behov for å dra til skogen for å fundere på de eksistensielle spørsmålene er selvsagt helt greit. Det å påstå at det kun er menn som ar dragningen mot naturen og frirommet det gir, er trist. For slik er det ikke. Det er enda mer problematisk at det påstås at det er symptom på en sippete mann i en eksistensiell krise. Hva oppnår man med latterliggjøring? Man gjør det vanskeligere for kvinner å bruke naturen, fordi det er jo en «mannegreie». Ikke bare er det en mannegreie. Det er en sippete-mann-som-har-det-kjipt-greie. Og det er jo ikke meg.
Jeg tror ikke at skribentene fra Maddam eller Ingunn Økland mener det slik – at kvinner ikke lengter, føler dragningen eller hører hjemme i naturen. Det er bare slik det fremstilles ved å stakkarliggjøre og latterliggjøre mannen som også føler det sånn.
Det er mange friluftskvinner, kvinnelige friluftskribenter og kvinnelige eventyrere. Jeg ønsker meg enda flere. Skal vi inspirere kvinner til å være ute, bli trygge ute og finne kjærlighet til naturen - må vi vise dem frem. Derfor vil jeg i neste artikkel om kvinnen og naturen vise frem mine største kvinnelige forbilder i naturen. Det er der fokuset hører hjemme. På kvinnen.
LES OGSÅ: Wanny Woldstad – elskerinne og fangstkamerat
LES OGSÅ: Royal reise
«Man ante kanskje også, hvad Camilla Collett hadde antydet, at unge menns og kvinners friluftsliv i fellesskap vilde kunne skape et sundt og kameratslig forhold mellom kjønnene og vilde fremme likestillingen i sterkere grad enn kanskje noe annet.»
Anna Caspari Agerholt, i Den norske kvinnebevegelsens historie (1937)
