Debattinnlegget er skrevet av Jørgen Moland, DNTs skredkomite og Anne-Mari Planke, avdelingsleder friluftsliv i DNT. Innlegget stod første gang på trykk i nr. 2/2012
Andre Horgens interessante og viktige kronikk i UTE nr. 1/12, om skredkursets etikk, setter spørsmålstegn ved opplæringen som Den Norske Turistforening (DNT) og andre gjør i forbindelse med skred og vinterfriluftsliv. DNT og Horgen er enige i at «den norske metode» er tilstrekkelig for de fleste av oss. DNT formidler til fjellskiløperne at de kan følge våre kvista løyper, holde seg unna terreng brattere enn 30 grader og utløpssoner. Vi er imidlertid grunnleggende uenig med Horgen på to punkter.
Vi er generelt ikke enige i Horgens påstand om at mer kunnskap om skredfare fører til at folk tar større sjanser og at utfallet av å ha mer kunnskap således kan være dødelig. Men vi ser at kunnskap kan brukes på godt og ondt. Derfor er det holdningsskapende arbeidet vi driver med viktig.
DNT har de siste årene styrket opplæringen og formidlingen rundt vinterfriluftslivet. Det er stadig nye grupper som driver et aktivt friluftsliv i vinterfjellet, og dette ønsker vi å møte med glede og god opplæring. Vi vil møte folk der de er og gi dem en opplæring i vurdering av skredfare som setter dem i stand til å ta bedre beslutninger på tur – også i bratt terreng. Vi har større tro på en metode med bruk av kunnskap og opplæring, enn å lukke øynene for de endringene som uansett skjer i bruken av fjellet.
DNT har derfor laget en Skredstige, et kursopplegg fra dagskurs og grunnkurs til instruktørnivået. Skredstigen tar inn over seg den utvidede bruken av vinterfjellet og at mange ønsker å ferdes i bratt terreng. På alle nivåene i skredkursene lærer vi bort hva som er trygt og hva man bør holde seg unna under ulike forhold. Som tidligere bevisstgjør vi deltakerne ansvaret de har for seg selv og andre, betydningen av å gjøre våkne veivalg, være mentalt tilstede og ikke følge andres spor blindt. Men vi snakker mindre om «fare» som noe som kommer fra klar himmel, og mer om «sannsynlighet» for at faren er reell i de ulike situasjonene. Vi har ikke åpnet døra på vidt gap, vi sier ikke kjør i vei, vi sier stopp – tenk – vurder. Ikke bare én gang, men hele veien. Før du drar til fjells, på stedet, underveis og i selve henget der det hele kan løsne. Om det er én ting alle som er innom skredstigen vil høre (og forhåpentlig også lære), må det være at vinterbratta er kompleks. At selv ikke lang erfaring, god metodekjennskap eller åpen linje til magefølelsen er noen garanti for at leik i bratt terreng går bra. Det har vært tilbudt skredkurs som sprenger rammen for «den norske metode» lenge. Med skredstigen vil DNT bidra til at kunnskap om skredsannsynlighet kan modnes over tid - for dem som har tid.
Vi er heller ikke enige med Horgen i at kursarrangørene generelt har et medansvar hvis folk går for bratt og blir tatt av skred. Vi tilbyr hjelp til selvhjelp basert på en over hundre år lang allmenn friluftslivstradisjon kjennetegnet av friheten til selv å velge – på godt og ondt. Sjølberging og tur etter evne er like viktige verdier for dem som velger nye veier i gamle fjell. I likhet med da mange ville vandre i breene og senere i klatrefjell, tilbyr DNT nå kunnskap, metoder og verktøy for et tryggest mulig møte med vinterfjellets mange aktiviteter.
DNT vil ikke lukke øynene for det som skjer i fjellet. Vi har tro på at økt kunnskap kan gi folk bedre forutsetning for gode valg. Derfor vil vi også i årene fremover satse på opplæring og kurs for dem som vil ferdes tryggest mulig i fjellet på sin måte.
Les også:
