NORTIND
Nortind (Norske Tindevegledere) kvalifiserer Tindevegledere/høyfjellsførere etter IFMGAs internasjonale standard, og har ansvar for organisering, videreutdanning og faglig oppdatering av Tindevegledere i Norge. Kvalifisering gjennom NORTIND gir høy kompetanse på internasjonalt nivå for arbeid med mennesker i krevende fjellnatur. Godkjente Tindevegledere/førere er kvalifiserte til å veilede og føre i en særskilt form for friluftsliv, næmlig det bratte friluftslivet-tindefriluftslivet. Det er eksperter på: klatring, brevandring, fjellskigåing, bratt skikjøring og skredvurdering.
UIAGM - Union International des Associations de Guides de Montagne
Det internasjonale forbundet IVBV/UIAGM/IFMGA organiserer tindevegledere og høgfjellsførere over hele verden. Hovedarbeidsfeltene for IVBV er bre og is, ski og skred og alpin klatring. En underkommisjon arbeider med juving (canyoning), og en med føringer og kommersielle ekspedisjoner i høye fjell. Kvalifiseringen i de ulike medlemsland bygger på IVBVs internasjonale standard, og er – med unntak av enkelte nasjonale tilpassinger – ganske lik både i innhold og nivå.
Norsk Fjellsportforum (NF): Et faglig samarbeidsforum for kursarrangører og organisasjoner med aktiviteter på bre, klatrefjell og innen bratt vinterfriluftsliv som virkefelt. Medlemmer i Norsk Fjellsportforum er ikke enkeltpersoner, men grupper med vesentlig kompetanse innen fjellsport. Medlemmene består av Den Norske Turistforening (DNT) med alle de lokale fjellsportgruppene i DNT fjellsport, Norges Klatreforbund (NKF) med alle sine klatreklubber, samt andre kursarrangører, fjellsportgrupper, klatreklubber eller andre grupper med betydelig kompetanse innen fjellsport. Styret består av representanter for DNT, NKF og andre kursarrangører.
En økende interesse for guidede turer i bratt fjell gir økt pågang hos tindeveglederne. Også hos de ufaglærte guidene merkes interessen. I et innslag på NRK fra Uranostind i Jotunheimen, tar en fjellguide med seg turdeltagere på tur over den skarpe eggen. Men det er ikke en utdannet Tindevegleder vi ser. Og dermed er debatten igang.
«Trist at det er slike firma som skal representere fjellførarstanden. Legg merke til handverket. På tide å stille formelle krav til kven som kan kalle seg fjellførara», skriver Tindevegleder Sigurd Nordeide-Felde på facebooksiden sin, og mange hiver seg på i en lang diskusjon.
– Da jeg så det innslaget, så jeg utrolig dårlig håndverk, forteller Nordeide-Felde.
– Når det skal representere oss, og da mener jeg både fjellførere som er utdannet og ikke utdannet, da må jeg reagere. Det hadde også en snekker gjort om han så dårlig utført arbeid.
Er det mer tilspissing av debatten vi ser nå?
– Neida, det er bare nok en gang den samme mølja, sier Nordeide-Felde.
LES OGSÅ: Skaper friluftslivets svar på Uber
LES OGSÅ: Nils Faarlunds innlegg om fjellets fagfolk
La oss gå til roten av «den samme mølja». For den såkalte profesjonsdebatten har vart siden Nortind fikk innvilget medlemskap i den internasjonale organisasjonen UIAGM i 1982.
Kort fortalt: «fjellfører» er ikke en yrkesbeskyttet tittel i Norge. I motsetning til i alpene – der fjellføring ble regulert allerede i 1965 – kan hvem som helst ta med seg så mange han vil på tur, uansett vanskelighetsgrad. En godkjent tindevegleder som har brukt minst 3,5 år og noen hundre tusen kroner på å kvalifisere seg til å bli faglig kvalifisert fjellfører, er i praksis likestilt med Guri Uppigarden, som tar med seg turister på tur på fjelltoppen bak huset sitt. Noen mener at de faglærte tindeveglederne står i fare for å bli utkonkurrert av de mindre erfarne og rimeligere guidene, og i verste fall blir Norge et dumpingland for fjellguider. Hit kan hvem som helst komme og jobbe som guide, selv med lite erfaring og kompetanse på området, og selv om de er utestengt fra å jobbe i andre land i Europa.
START EzPublishCoreBundle::viewbase_layout.html.twig STOP EzPublishCoreBundle::viewbase_layout.html.twig Det finnes mange andre som gjør en god jobb, men Nortind-kvalifiserte guider gjør ting på en litt annen måte. – Visepresident i Nortind, Jørgen Aamot.
Nortind jobber i en tradisjon med en tanke om hva som må til for å få med seg folk i fjellet på en forsvarlig måte. Organisasjonen har utdannet tindeveiledere etter internasjonal standard i Norge siden starten av 80-tallet. Likevel opplever mange fremdeles dette som fremmed i norsk natur.
– Det finnes mange andre som gjør en god jobb, men Nortind-kvalifiserte guider gjør ting på en litt annen måte, forteller visepresident i Nortind, Jørgen Aamot. – Vi har blant annet en internjustis for hvor mange vi ønsker å ha med på klatreføringer, til og med planlagt helt ned til konkrete fjell. Her setter vi standarden. Det er en tett kobling mellom utdanningen og bransjen, med tette bånd, og det er enkelt å sette i verk nye tiltak. Mange av de som jobber med fjellføring i dag, stiller ikke de samme kravene, og har heller ikke den samme eller nødvendig kompetanse.
Vi har tidligere skrevet om temaet i UTE, og hver gang sukker både Nortindguider og resten av bransjen over å nok en gang å måtte snakke om det.
– Jeg mener egentlig at det er et usunt spor å krangle om. Og det er ikke nødvendigvis yrkesbeskyttelse vi ønsker, der ingen har lov til å jobbe over tregrensa utenom oss, sier Aamot.
Han mener det handler mer om å få en anerkjennelse for det de driver med.
– Som når NRK skriver om yrket vårt og lager en sak om Uranostind. Kanskje det var da, og i andre offisielle sammenhenger, at vi skulle fått anledning til å vise oss? spør han.
I den nye reiselivsmeldingen fra Nærings-og Fiskeridepartementet nevnes krav og sertifisering av guider som reiselivsnæringens eget ansvar. Til sammen gir Stortingsmeldingen inntrykk at av næringspolitikken slik den har vært vil fortsette, og at det ikke kommer nye krav og vilkår til næringen.
Myndighetene, med Departementet for sikkerhet og beredskap i spissen, har også tidligere sagt at så lenge tur- og kursaktiviteten i friluftslivet ikke rammes av mange alvorlige ulykker og dødsfall, vil ikke de gå inn og regulere bransjen.
I EU er det innført et yrkeskvalifikasjonsdirektiv, som i praksis vil si en ordning med profesjonskort for fem utvalgte yrker, inkludert fjellfører. Her er poenget at man får godkjent sine kvalifikasjonsdokumenter til bruk i land der yrket er regulert. Denne ordningen med profesjonskort er ikke en del av EØS-avtalen enda, og har dermed ikke trådt i kraft i Norge. Verken yrkesutøvere fra Island, Liechtenstein eller Norge har enn så lenge tilgang til å søke om profesjonskort. Europakommisjonen åpner ikke for dette før direktivet er tatt inn i EØS-avtalen. Det krever en beslutning i Stortinget, og Kunnskapsdepartementet antar at dette skjer tidligst i 2018.
Det ser ut til at bransjen må ordne opp selv. Men hvordan skal man bestemme når det blir så bratt at en Nortind-utdannet guide er den som bør og må ha oppdraget?
– Det er det som er vanskelig i dette, innrømmer Aamot, men hvordan det kan gjøres bygger på en internasjonal plattform, og det er det som ligger bak vår argumentasjon.
Hva vil dere, helt konkret?
– Vi ønsker oss i første omgang en gjennomgang, og at man har en forståelse for at å ha med folk på føring, er krevende arbeidsoppgaver. Liv kan gå tapt. I alle arbeidsfelt i samfunnet er det beskyttede titler, alt i fra leger til politi, og du kan jo nesten ikke skru inn en skrue i eget hus, før du får forsikringsselskapet på nakken om det ikke er gjort i henhold til regler. Likevel kan man ta med folk på Stetind, eller til toppen av Skagstølstind, der det er stort rom for feil, og så finnes det ingen form for regulering. Når folk blir presentert for dette høres det gjerne litt merkelig ut for de fleste. Vi jobber med å kunne bli en fagskole, eller å få til andre løsninger. Vi hadde hatt god nytte av å sette oss ned og diskutere hvordan det kan løses, men da må alle være interessert i det.
Saken fortsetter under bildet!
Antall deltagere innen opplevelsesturisme har økt markant de siste årene. Noen bruker sertifiserte Tindevegledere, andre bruker de som er helt eller delvis selvlærte. Det har også dukket opp ulike guidesertifiseringer med bakgrunn i det naturbaserte reiselivet, som for eksempel Naturguider. Det har vært en naturguideutdannelse på Svalbard siden 2009, og i dag finnes det en tilsvarende både i Volda, i Sogndal, og i Lofoten gjennom universitetet i Tromsø. Ferdigutdannede Naturguider kan søke om å bli med i Naturguideforbundet, som ble opprettet i 2014. De jobber med å lage en bransjestandard som de ønsker skal være gjeldene for norske og arktiske naturguider, og for å kunne kalles aktiv naturguide må du ha ett års utdanning, og ha en viss mengde arbeidserfaring i etterkant. I bransjestandarden sine vedtekter står det blant annet at naturguiden ikke skal jobbe i lagdelt vintersnø og fallfarlig lende med tau og sikring i lende.
– En av de store styrkene slik jeg ser det, er at begrepet guide har fått et utvidet innhold og at man ser på guiderollen som noe mer enn en stifinner, forteller leder for Naturguideforbundet, Cecilie Harr Moen.
– Vi vil ha et ryddig forhold til Nortind. Naturguider skal for eksempel ikke jobbe i samme lende som tindeveglederne, som arbeider i bratt og fallfarlig lende med tauvirksomhet eller med lagdelt vintersnø, men være et supplement til disse.
Naturguideforbundet er nå i en prosess der de jobber aktivt for at de skal bli koblet på internasjonale sertifiseringer.
LES OGSÅ: Aamot og Harr Moen om Biaton og utviklingen for guider
Den Norske Turistforening er en av mange aktører – og en av de store – som jobber med kurs og turer i fjellet. De har en egen turlederutdanning for sommer og vinter, og i tillegg benyttes både instruktører og førere godkjent gjennom Norsk Fjellsportforum og Nortindguider for å få gjennomført turer og kurs. DNT har selv vært med å bygge opp Norsk Fjellsportforum, og har gjennom dette utviklet en Nasjonal standard for instruktører, førere og kursarrangører i fjellsport, med egne utdanningsstiger innen klatring, brevandring og skredopplæring.
– Vi ønsker et sterkt faglig felleskap gjennom Norsk Fjellsportforum. Norsk Fjellsportforum er et bredt sammensatt bransjefellesskap der vi arbeider med ulykkesforebygging i fjellet. NFs standarder på instruktør- og førerutdannelse er viktig for DNT, forteller fagsjef for friluftsliv i DNT, Anne-Mari Planke.
– Gjennom å bygge felles standarder der, arbeider vi for å sikre en minimumskvalitet på de som jobber og tilbyr aktivitet innenfor denne delen av friluftslivet. Vi ønsker et tryggest mulig friluftsliv for alle og samtidig ivareta at frivilligheten skal kunne videreføre vår 150 års tradisjon med å arrangere turer og kurs i fjellet, sier hun.
Hun understreker at Nortind er en viktig organisasjon for de profesjonelle fjellførerne i Norge.
– Det er et viktig fagmiljø som hele friluftslivsfeltet nyter godt av. DNT er alltid opptatt av å ha trygge og gode tilbud for folk som vil ut på tur med oss. Derfor er det også alltid viktig for oss å være med i diskusjoner på hva som til enhver tid oppleves som et sikkert og godt tilbud.
Hun forteller at det heldigvis har vært gode tradisjoner for godt samarbeid mellom de ulike aktørene i fjellet i Norge. For eksempel er både Nortind og DNT medlemmer i Norsk Fjellsportforum.
– Vi har et bredt samarbeid i NF. Det er bransjen selv som må gjøre jobben med eventuelle reguleringer, og har ansvaret selv for å tilby trygge og sikre turer.
Samtidig går debatten på Facebook sin gang, der det er de ufaglærte førerne som får gjennomgå. Flere av de som stiller spørsmål ved Nordeide-Felde sine kommentarer i tråden, velger å ikke stille opp i denne saken.
– Det er som et vepsebol, sier en, og velger å holde seg i bakgrunnen.
– Det blir å helle bensin på bålet, mener en annen.
«Sigurd Nordeide-Felde: Å ta med seg folk i alpint terreng krev kunnskap, krev utdanning og erfaring. Nortind er ei av dei organisasjonane som tydlegast utdannar spesifikkt fjellførara, og dermed får kunden ein trygghet i produktet når ein velger ein med "nåla".»
«Andreas Spak: La oss her gjøre det klart at fordi noen medlemmer i Nortind har synspunkter til håndverket utført av guider utenfor deres organisasjon, ikke betyr at dette er en gyldig grunn for å regulere en næring. Fjellføring i Norge har såvidt jeg vet ikke vært plaget av mange alvorlige ulykker med juridiske konsekvenser for næringen, den er heller ikke underlagt internasjonale reguleringer eller andre hensyn som tilsier at det å formalisere krav til utdanning skulle være nødvendig. Det er ikke en interesseorganisasjon som Nortind som skal bestemme om en næring skal reguleres, det burde være klinkende klart.»
«Sigurd Nordeide Felde: Fins mangen firma utan Nortind folk i som gjer ein kjempejobb. Eg er ikkje ute etter å henge ut nokre spesielle selskap, men eg ser, i mitt fjellområde, eit større antall føringsfirma som bedriver ein føringsform som rett å slett er farleg.
Eg etterlyser ein meir kompetent fjellførarstand i den norske fjellheimen. Det er faktisk ikkje for kven som helst å føre folk ut i potensielle farlege plassar. Ein skal vite kva ein drive med, og den kunnskapen dår ein både gjennom erfaring og utdanning.»
«Andreas Spak: Argumentet til Nortind har alltid vært at de "ufaglærte", på grunnlag av manglende kompetanse, bør vike og gi plass til de "faglærte" i Nortind, hvis ikke vil det resultere i en galopperende ulykkesstatistikk i fjellet med juridiske problemer som følge. Jeg kan idag, 15 år senere, ikke se at noen av disse profetier har blitt realisert. Det er mer folk enn noen gang i fjellet, med flere aktører enn tidligere, uten de ville tilstander som Nortind over flere år ha spådd så fremt det ikke blir lovpålagt med en formell utdannelse for føring i fjellet.»
«Marius Larsen: Nortind er den eneste utdanningen som har et føringsspesifikt fokus. Den er også betydelig mer omfattende enn noen annen utdanning som tilbys i forhold til aktivitet i høyfjellet (og dette er viktig, vi snakker om denne spesifikke delen av friluftslivet her). Siden det ikke eksisterer noen regulering på dette området i dag, vil du som gjest/kunde i Norge i stor grad være overlatt til tilfeldighetene på kvaliteten på føringen du kjøper.»
Det er ingen tvil om at det er mange flinke guider, men også mange som driver «cowboyvirksomhet». Om det hadde skjedd en ulykke, og det eventuelt hadde blitt en rettsak, hadde det vært ulikt utfall om det var en faglært eller en ufaglært guide?
Jurist Sina Øyri, med master i samfunnsikkerhet, tror det er en forskjell.
– Det er lite av rettspraksis på dette området, så det er et litt uavklart område, og blir mest spekulasjoner. Men standardene for fjellguider er bransjeinitiert, og følger ikke noen offisiell standard. Som arrangør stiller man likevel sterkere om man har noen form for sertifisering i orden, da vil man ha sitt på det tørre om man har oppfylt interkontrollkrav og lignende. Der er det en stor forskjell fra de godkjente tindeveglederne og andre med mangler på dette området. Men den største risikobyrden er på utøvende deltagere. Du har et sterkt ansvar for å vurdere selv.
Betyr det dermed at om jeg som deltager skulle havne i en ulykke på tur med faglærte, vil komme bedre ut av det i en eventuell rettsak enn om man har valgt å dra på tur med et firma som har ufaglærte guider?
– Dette med juridisk ansvar og regulering av ansvaret i tilfelle skader, til tross for faglærte guider, er noe ullent og vanskelig å gi et klart ja-nei svar på. Man må ta stilling til om tiltaket har tilstrekkelig informasjon om risiko, og om turgåerens egne handlinger og aktsomhetsvurderinger for risiko spiller inn på et eventuelt skadescenario. Det er nok slik at mye av risikoen påhviler den enkelte deltaker i naturbaserte aktiviteter, så fremt tilbyder har oppfylt sin aktsomhetsplikt – informasjonsplikt – og tilrettelegger opplevelsene gjennom sertifiserte guider. På den andre siden viste retten i en tidligere dom at aktiviteter som innehar noen tydelige risikoer ved seg, og der deltakerne betaler for guidet opplevelse, der «kompenseres» noe av det individuelle ansvaret gjennom forventningene om en profesjonelt tilrettelagt aktivitet.
LES OGSÅ: Fjellvettreguleirng – ingen skam å snu, kronikk Av Sina Øyri
Øyri minner også om forskjellene mellom norske turgåere og for eksempel amerikanske turister på tur i Norge og deres forventninger til sikkerhet og ansvar. Det er en helt annen tradisjon for erstatning og sivile søksmål i USA enn i Norge, og der kan virksomheter som tilbyr guidede naturopplevelser oppleve problematikk. I Norge skal det imidlertid mye til før kravene for erstatning er tilstede når man frivillig deltar i risikofylte aktiviteter.
– Jeg mener likevel at gode grunner taler for en myndighetsinitiert utforming av en form for sjekkliste tilknyttet interkontrollforskriftens funksjonskrav.
