«There´s a fine line between fishing and just standing on the shore like an idiot.»
Steven Wright
Greit. Istedenfor å lese mer om forskjellene mellom kameraene GoPro HD Hero og GoPro HD Hero2 på all verdens nettsteder – jeg skulle ønske differansen var enda større enn den tilsynelatende er, slik at jeg lettere kunne legitimere en oppgradering fra Hero til Hero2, både overfor meg selv og, ikke minst, overfor min kjære – skal jeg nå, uten videre, foreta et dypdykk i det jeg vil karakterisere som en allmenngyldig, sosiologisk problemstilling: Ønsket om å tilhøre en gruppe. Og hvilke grupper snakker jeg om nå?
Jo, ulike grupperinger innen det utvidede friluftslivet.
En gang deltok jeg på et windsurfingkurs i spanske Tarifa. Jeg var ikledd badeshorts fra Kreta, en underlig t-skjorte og omfangsrike sandaler i skinn.
Det føltes feil.
Etter kun kort tid fikk jeg lyst til å kle meg som de gode windsurferne, som instruktørene på kurset, som den tyske kameratgjengen som satt med solblekede frisyrer på pizzeriaen hver kveld.
Hvorfor? Jeg hadde et ønske om å tilhøre gruppen. Jeg ville så gjerne bli assosiert med windsurferne.
Så hva gjorde jeg?
Jo, jeg trålet Tarifas handlegater opp og ned, og kjøpte fargerik surfeshorts, t-skjorte med riktig logo, enorme solbriller, og hvite og grønne flipflops, og hadde det ikke ført til økonomisk ruin ville jeg også kjøpt ett eller flere brett, og seil i ulike størrelser, og våtdrakt, og et titalls cd-er med reggaemusikk, og en gammel Renault 4, komplett med bulker og stickers og sand fra Marokko på gulvmattene.
Å, som jeg ønsket å bli en windsurfer.
Hver gang jeg klatrer på en klippe, får jeg lyst til å kjøpe en baggy bomullsbukse fra riktig produsent, kalkpose i retro-batikk-design og singlet – selv om jeg, fra helt sikre kilder, har fått vite at jeg ikke kler singlet.
Når jeg sykler i terrenget, skjønner jeg umiddelbart at jeg burde investere i ny, langermet terrengsykkelskjorte i såkalt teknisk materiale, ny terrengsykkelshorts med rom for feite knebeskyttere, ny terrengsykkelsekk – kun 15 liter, drikkeflaskekompatibel, med eget borrelåsfeste til den nye, lille sykkelpumpen – og ny terrengsykkelhjelm, som på mange måter – veldig mange måter – skiller seg fra landveissykkelhjelmen jeg kom i skade for å kjøpe den gangen jeg tenkte at jeg skulle begynne med landeveissykling.
Og når jeg padler havkajakk, eller seiler, eller sykler downhill, eller går langrenn, eller går fra hytte-til-hytte, eller fisker, ja, uansett hvilket miljø jeg befinner meg i, så studerer jeg denne gruppens kleskodeks, og jeg får et sterkt ønske om å kle meg om, kle meg som dem, vise at jeg er med, gli inn i mengden, et cetera, et cetera.
Samtidig dukker det opp et minne fra Strandafjellet, fra den gangen Strandafjellet var en relativt ukjent skidestinasjon, kjemisk fri for stolheiser, og med dubiøs varmestue.
Vi var en gjeng telemarkskjørere som var kledd nesten helt likt, vi hadde mange av de samme merkevarene på kroppen, vi så ut som en gruppe, det føltes bra.
Plutselig, i løssnøen høyt oppe ved Eggatrekket, ble vi forbikjørt av en ensom alpinist ikledd dongeribukse og skinnjakke.
Han var så god.
Han smilte så bredt.
Hva var det han hadde skjønt?
HELT UTE
Eivind Eidslott er fast skribent i UTE.
