Kampen om naturen er villere enn noen gang  

Innlegget er en meningsytring. Det gir uttrykk for skribents holdninger.

I 2014 var både «kåneemnet» og småbruket i hende, etter å ha funnet den flotteste plassen jeg hadde sett på Sunnmøre, i overkommelig pendleravstand til attraktive arbeidsplasser i nabokommuner.

Per definisjon er jeg i dag sulamitt, en innbygger på øya Sula, hvor landskapet i store trekk er formet som en sørstatscaps:

Fjellet har formen som sjølve lua, og lavlandet på nord og østsida formen som en brem.

I 2019 hørte vi første gang rykter om at Flakkgruppen hadde planer om å bygge gondol opp på Sulafjellet, til Rundhornet (725 moh).

Værhard plassering

Å etablere en gondol opp til høgfjellsplatået bak huset vårt, virka den gangen helt uforståelig. 

I motsetning til kvasse tinder i Sunnmørsalpene, så er det alpine topplatået på Sulafjellet et festningsverk av en borg mot havet, hvor tåka ofte ligger tett, og uværet rammer som hardest.

Og i motsetning til gondolområdene i Loen og Åndalsnes, så er ikke Sulafjellet et mer spektakulært turmål enn at om været skulle holde, så er området allerede ynda både for familier, unger, eldre og bevegelseshemmede. 

Sulafjellet har nemlig mange hytter drevet av idrettslag. Dugnadsånden er imponerende og tilrettelegging av stier og turveger opp til lagshyttene i tregrensa gjør området tilgjengelig for alle som ikke er redd for å svette litt.

Sulafjellet er i mine øyne manifestasjonen av nærfriluftsliv, nærrekreasjonsområder og nærnatur. 

Vinterstid har Sulafjellet en egen sjarm, for de spesielt interesserte. For snømengdene minker umerkelig hvert år, og antallet skidager minker enda raskere. Sulafjellet er ikke kjent som et paradis for skikjørere, forblåst som det er i havgapet, med skarelag og muligheten for fokksnø. 

Saken er at Sulafjellet er en liten plett av moder jord, innhylla i et værsystem som gjør topplatået til et uforutsigbart sted å oppholde seg.

Gondol mot nedlegging

Det viste seg fort at Flakkgruppen hadde en mer aggressiv intensjon om begrepet «bærekraft» (sentralt i deres markedsføring og kjerneverdier), enn hva semantikken gir rom for:

Skamlaust fikk vi på «Informasjonsmøte» den 31.1.23 presentert at Devold-fabrikken, altså fabrikkbygningene hvor gamle O.A. Devold Sønner opprinnelige produserte sine tekstiler av ull fram til 1988, stod i fare for å bli nedlagt, grunnet manglende lønnsomhet.

For de uinnvidde kan det tilføyes at Devold-fabrikken per i dag er et kjøpesenter. Et temmelig stilig kjøpesenter skal sies, oppussa som det er, i de gamle fabrikkbygningene, beliggende på nordsida av øya, rett over fjorden for Ålesund sentrum.

Eneste mulighet for å unngå komplett nedleggelse, ifølge eier Knut Flakk, var om Flakk-gruppen fikk bygge gondol fra Devoldfabrikken og opp til et utsiktspunkt oppe på Sulafjellet. 

De mener at en gondolutbygging vil garantere lønnsom drift av kjøpesenteret, med pengene som cruisebåtturister legger igjen i handel på kjøpesenteret, gondoldrift og restaurant på toppstasjonen.

Planen er å frakte 150.000 turister opp til en toppstasjon gravd ned i Sulafjellet, med utsikt ut over storhavet og Ålesund by.

Turistene vil bli frakta kontinuerlig i opp mot 40 gondolvogner, som farer over sentrumsbebyggelsen på Sula.

Må ekspropiere

Ettersom Flakkgruppen ikke eier berørt grunn på Sulafjellet, eller bebyggelsen som blir påvirka av gondoltraseen, (med skyggekast og direkte innsyn ned i hager og hus), så må det erverves grunn.  

Ekspropriasjon er å bli tvunget til å gi fra seg eiendomsrett eller andre rettigheter mot full erstatning. 

En forutsetning for å ekspropriere i Norge er som utgangspunkt at inngrepet må tvilløst være mer til gagn enn skade; fordelene må være større enn ulempene.

Flakkgruppens fagre løfter om kompensasjon til berørte grunneiere er i skrivende stund ikke godtatt av det store flertallet av de berørte huseierne under gondoltraseen. 

Fjellsameigene som er grunneiere på Sulafjellet blir avspist med 2,5 krone per kvadratmeter ekspropriert mark, og det er kun mastepunktene og anleggsvegen til gondolbanen som «kompenseres». Ikke alle andre avtrykk prosjektet med sine 150.000 besøkende drar med seg.

Fra toppstasjonen på Rundehornet (725 moh) har turistene lett adgang til Sulafjellplatået, ei dels myrlendt, dels torvlendt flate på rundt 20.000 dekar, som duver mer harmonisk i terrenget enn en golfbane.

Fordi det krever noe innsats for å komme seg helt opp på høgfjellsplatået, så er det minimalt med menneskelig tråkk der i dag.

Fraværet av folk sikrer gode vilkår for så vel hjort, som en liten bestand av orrfugl og rype, langt ute i havgapet, bare noen kilometer unna sentrumsbebyggelsen i Ålesund sentrum. 

Sulafjellplatået er i dag praktisk talt urørt, og hjorten setter langt større avtrykk på stiene der oppe enn folk.

Hva 150.000 besøkende vil utrette av skader og slitasje på et sårbart høyfjellsterreng, er ikke vanskelig å forestille seg for alle oss som har besøkt populære turmål i norsk natur seinere år. 

Sjarmen er mange steder i ferd med å forsvinne, og sakte innser vi at norsk natur faktisk ikke kan romme allemannsretter for alle turister på denne planeten.

Tommel ned fra Statsforvalteren

Kommunestyret på Sula valgte utrolig nok å vedta reguleringsplanen om å bygge gondol i juni 25.6.24, uten å ha foretatt en uavhengig samfunnsøkonomisk analyse av prosjektet, og uten å ha tatt inn over seg ett eneste av mange hundre kritiske høringsinnspill. 

Sula kommune valgte også å overse Statsforvalteren sine mange og alvorlige innsigelser mot planene:

«Statsforvaltaren vurderer at tiltaket vil redusere verdien av Sulafjellet som eit svært viktig friluftsområde med særskilte kvalitetar knytt til urørt natur og som tettstadnært markaområde. Tiltaket vil gi nye varige element som gir alvorleg miljøskade for landskapet og store negative verknader for naturmangfaldet.»

I en virkelighet der samhold og ekte bærekraft, og ikke omdefinert ljug som innebærer egen vinning, vil måtte være toneangivende i samfunnsutviklinga for å få ned energiforbruk, virker det både tonedøvt og naivt å tro at Sulas framtid avhenger av et absurd forslag om rasering av rein natur og overkjøring av privat eiendomsrett til fordel utelukkende for en enkelt investor.

Så vidt meg bekjent, har det ikke tidligere i verdenshistorien blitt vurdert å anlegge en gondol for å berge et skakkjørt kjøpesenter, og jeg vil tro det er gode grunner til det.

Kommunalministeren vil i løpet av de kommende månedene endelig avgjøre endelig skjebne for Sulafjellet. Kampen om naturen er villere enn noen gang. 

Nils Storås har flytta fra den enslige fjellgarden Sulebakk på Søre Sula. Og «der ingen skulle tru at nokon kunne bu» har på Sula fått ein heilt anna og mørkere betydning.