Jernvegen videre

I dag er det er allerede etablert flere ruter enn de som er kjent for allmenheten og trolig planlegges det installasjoner uten åpne og offentlige prosesser.

Slik loven fremstår i dag, ligger Via Ferrata-anlegg i en gråsone i forhold til behovet for søknadsprosess i kommunen.

Dersom vi ikke får mer oppmerksomhet rundt hvordan vi vil forholde oss til anleggene etisk, juridisk og politisk, kan vi risikere å ta ureflekterte beslutninger som vil bli avgjørende for vårt forhold til naturen og fremtidig bruk av den.

Det bør være et mål å identifisere og drøfte relevante problemstillinger tidligst mulig, slik at det blir tatt beslutninger som er basert på en mer helhetlig tankegang. 

Reglene tolkes ulikt

Jurister vurderer Plan- og bygningsloven ulikt. Pål Jensen mener i sin utredning for Norsk Klatreforbund (NKF) at rutene er av for ubetydelig omfang til at det er nødvendig med søknadsprosess i kommunen og begrunner dette med at de ikke kan anses som «anlegg» eller et «vesentlig terrenginngrep». Marianne Reusch, som har skrevet doktoravhandling om allemannsretten, mener på sin side at en samlet vurdering av anleggets totale omfang, vil gjøre stien søknadspliktig. 

Det kan virke som om mye av uenighetene ligger i ulike oppfatninger av omfanget av et Via Ferrata-anlegg. Det er stor forskjell på å bruke begrepet om spredt tilrettelegging opp en sti og et sammenhengende anlegg med «tilrettelegging over flere hundre løpemeter, kanskje opp mot en kilometer, fastmontering av flere hundre kilo stål og jern mv.» som er Marianne Reusch sin forståelse av begrepet. Dette illustrerer behovet for en mer konkret beskrivelse av omfanget jern, stiger og bolter som utgjør et Via Ferrata-anlegg.                          

Uttalelser fra norske klatre- og friluftsorganisasjoner viser også at det er for lite enighet om selve regelverket.

Både Norges Klatreforbund (NKF), Nortind og Norsk Friluftsliv mener Via Ferrata-anlegg bør omfattes av Plan- og bygningsloven, men at dette ikke er en selvfølgelighet i dag.

LES OGSÅ: Å gå på naturlige sikringer

Dersom vi ikke får mer oppmerksomhet rundt hvordan vi vil forholde oss til anleggene etisk, juridisk og politisk, kan vi risikere å ta ureflekterte beslutninger som vil bli avgjørende for vårt forhold til naturen og fremtidig bruk av den.

I et brev fra Norsk Friluftsliv til Kommunal- og moderniseringsdepartementet er det tydelig at de ønsker mer klarhet i saker som omhandler utbygging av slike anlegg:                        

Norsk Friluftsliv mener helt klart at etablering av Via Ferrata i de aller fleste tilfeller er så omfattende anlegg eller tiltak, at det i tillegg til grunneiers tillatelse, krever tillatelse fra det offentlige og må behandles etter plan- og bygningsloven... Vi mener at det er helt avgjørende at det ikke er tvil om hvilke lover og regler som gjelder for etablering av slike anlegg og at disse lovene og reglene sikrer gode rutiner for medvirkning, interesseavklaringer og hvilke vilkår som skal gjelde (brukerbetaling sikkerhet mm.)

NKF mener også at «en forbedring av saksgangen er viktig for å sikre et godt beslutningsgrunnlag, der alle sider av sakene blir belyst og vurdert, og lokale og nasjonale organisasjoner får muligheten til å uttale seg».

Nortind støtter opp om disse vurderingene og mener samtidig at «etableringen av Via Ferrata i Norge i dag er ute av kontroll, og vi vil sterkt advare mot nyetableringer».

Et fremmedelement?

Via Ferrata er et relativt nytt fenomen i den norske naturen. Det nærmeste vi kommer en slik tradisjon, er tilrettelegging i forbindelse med ferdselsårer.

På veien opp til utilgjengelige fjellgårder, slik som Skageflå i Geiranger, ble det for eksempel satt opp jernbolter og rekkverk laget av lokale smeder for å bedre fremkommeligheten.

Via Ferrata-rutene som har kommet til i senere tid har blitt bygget utelukkende for fornøyelse og rekreasjon. Det første anlegget som ble etablert var Munkstigen Klatresti som åpnet i 1998. De resterende har kommet til på 2000-tallet. I 2015 ble Via Ferrata Straumsfjell i Setesdal og Synshorn Via Ferrata ved Bygdin i Valdres åpnet. I dag er også flere ruter under utbygging.

Norsk friluftstradisjon og klatreskikk har helt fra begynnelsen basert seg på stor tilbakeholdenhet med tilrettelegging og inngrep. Inngrepsfri natur og sporløs ferdsel har vært idealene. Det har vært vanlig å sette et skille mellom lavland og høyfjell. I lavlandet har det generelt vært lavere terskel for å bore bolter, etablere klatrefelt og tilrettelegge.                                            

Når en derimot har beveget seg opp på høyfjellet har skikken vært å bruke såkalte naturlige sikringsmidler. Det vil si sikringer som kan fjernes fra fjellet uten spor. Det skal imidlertid nevnes at denne generelle holdningen er blitt brutt flere ganger. Man kan altså finne boltede ruter også i høyfjellet.                                          

Fjellboltenes far

Her i landet var det filosofen Arne Næss som introduserte fjellboltene.

Tidligere hadde klatring basert seg utelukkende på naturlig sikring. Derfor brøt han en barriere i datidens klatreskikk.

For å ivareta de tidligere idealene, utformet han noen grunnregler for bruken av boltene.

Essensen var at boltene kun skulle benyttes der sikkerheten stod i fare, og aldri der noen hadde klatret uten å bruke bolter.

Boltene skulle også̊ fjernes, med mindre de ble brukt til rappell (altså når man bruker bolten til å fire seg ned langs et hengende tau ved hjelp av en brems). Siden den tid har det vært en pågående debatt.

Det er fortsatt de samme etiske dilemmaene og grunnprinsippene som er utgangspunktet. I dag skjer permanent bolting både spredt og uorganisert, og som organisert klatreklubbaktivitet.

Boltestrid i Romsdalen

En av de siste hendelsene som utløste stor debatt og sterke reaksjoner, var boltinga av sydpillaren på Klauva i Romsdalen sommeren 2014. Tre erfarne klatrere satte opp ei rute i klatrelegenden Hans Petter Doseths minne. Dette er et kjent område i klatrermiljøet og ansett som et unikt sted å klatre naturlig. Det befinner seg på høyfjellet, langt fra vei og tilrettelegging. Debatten nådde sitt høydepunkt da en klatrer dro til Klauva og kappet av boltene.                                            

Episoden var noe av bakgrunnen til at NKF for alvor begynte å engasjere seg i diskusjonen omkring bolting i fjellet og da også Via Ferrata. Senere har mange andre særorganisasjoner i det norske friluftslivsmiljøet tatt klare standpunkt og meldt seg på debatten. Da det ble foreslått å legge ei rute opp Lyngshalstind i Ørsta kommune i 2014, signerte hele 39 tindevegledere et opprop hvor det ble uttrykket sterk motstand for etablering av Via Ferrata. Utfallet i dette tilfellet var at planene ble avsluttet.          

Landets mest tradisjonsrike klatreklubb, Norsk Tindeklub mener at Via Ferrata bryter radikalt med den lange klatretradisjonen i Norge for sporløs ferdsel og mestring på egne vilkår. De mener denne aktiviteten både vil komme i konflikt med og redusere muligheten til denne opplevelsen for dagens og fremtidens generasjoner:

Fjell og tindar er vår og fremtidige generasjoner sin arena for å utøve tindesport og all annen aktivitet i fjellet, og vi har alle et ansvar for at det ikke forringes gjennom uklok bruk.

Hvis man først har sagt ja, er det ikke sikkert vi har så mye urørt fjell igjen å ta av.                          

I seg selv er ikke Via Ferrata-installasjoner de største inngrepene i naturen og kan anses som forholdsvis marginale til sammenligning med for eksempel skianlegg, kraft- og vassdragsutbygging.

Det er imidlertid viktig å se anleggene i et større bilde. Det er et av mange inngrep som vil påvirke naturen på en negativ måte. Samtidig har aktiviteten lite forankring i vår friluftstradisjon.                   

Kronikk

Ingrid Rui er student i friluftsliv ved Høgskulen i Volda. Kronikken er basert på hennes bacheloroppgave, som kan leses i sin helhet her.