Uttalelsen kommer på bakgrunn av gårsdagens nyhet om Biaton, en ny app- og delingsplattform som er under utvikling, med støtte fra Innovasjon Norge. Tjenesten skal være et møtested for salg og kjøp av guidete friluftslivstjenester innen topptur, klatring, jakt og fiske. Litt som Uber og Airbnb, men for natur- og fjellguider, på deltid eller heltid.
– Det er flere moment som kan være bra med delingsøkonomi, men selv en Uber-sjåfør må ha hatt sertifikatet i et visst antall år, kjenne trafikkreglene, ha en bil som ikke er for gammel og inneholder et minimum av sikkerhetsutstyr, sier Aamot.
LES OGSÅ: Etablerer friluftslivets svar på Uber
I motsetning til i Alpene er det fritt fram i Norge til å tilby guidete turer i fjellet og for alle typer friluftslivsaktiviteter. Tindeveglederne har tidligere gitt uttrykk for at Norge, gjennom mulighetene med allemannsretten og manglende krav til sertifiserte guider, vil bli et dumping-land for utenlandske turister som oppsøker fjell og natur-opplevelser.
Aamot reagerer ikke positivt på at et Norge, som ruster seg for mer natur- og opplevelsesbasert reiseliv, samtidig er med på å gi offentlig støtte til en delingsplattform som legger press på både pris og faglig kompetanse. Aamot er visepresident i Nortind, den eneste fagutdanningen for det internasjonale fjellførerforbundet (IVBV-UIAGM-IFMGA) i Norge. Han var ikke kjent med det nye delingsplattformen som er under etablering og som lanseres i løpet av et par måneder.
– Først og fremst handler det om at folk må lære seg å verdsette føringstjenesten vi tindevegledere tilbyr, noe vi opplever og gradvis lykkes med ettersom flere og flere benytter seg av våre tjenester. Vi samarbeider med ulike overnattingsbedrifter og merker at et glass kortreist øl betaler folk gjerne en timelønn for. Det i seg selv henger ikke helt på greip, men samtidig handler det jo litt om å godta prisen, på samme måte som man aksepterer at det koster litt ekstra å få forsikret om dyrevelferden er ivaretatt for maten du spiser, sier Aamot.
Skeptisk til rating som målingsverktøy
Han er overbevist om at det ikke finnes en eneste tindevegleder som vil vedkjenne seg at utdanningen er for omfattende, at det ikke er noen vits i å påkoste seg sertifiseringen, pluss de normalt fem årene i forkant som må til for å forberede seg til Nortind-kvalifiseringen, selv om man ikke trenger noen som helst formell kompetanse for å kalle seg fjellfører i Norge.
– Fjellarbeid kan ikke bli dumpingplass for ukvalifisert arbeidskraft. Det kan heller ikke være slik at du kun skal bli målt på at du er kjempeblid og ålreit. Man kan enkelt forestille seg at dette kan få uheldige konsekvenser. I et tenkt tilfelle vil jeg vil tro at en kunde som fikk kjøre på ski fra toppen av fjellet fordi guiden tok en sjanse vil rate turen høyrere enn dersom guiden hadde snudd på en avblåst rygg, grunnet usikkerhet. Tindeveglederyrket er et profesjonelt håndverk, jeg ønsker at mine kunder anerkjenner og opplever det slik. Det er noe jeg som yrkesutøver og Nortind som organisasjon legger stor vekt på. Når dette nå ser ut til å være truet og i tillegg støttet av Innovasjon Norge er det god grunn til å være kritisk, sier Aamot.
«I et tenkt tilfelle vil jeg vil tro at en kunde som fikk kjøre på ski fra toppen av fjellet fordi guiden tok en sjanse vil rate turen høyrere enn dersom guiden hadde snudd på en avblåst rygg, grunnet usikkerhet.»
Jørgen Aamot, tindevegleder og visepresident i Nortind
Han synes det er spesielt frustrerende innen fagfeltet snø og skred, med mange aktører som tilbyr skredkurs. Fra hans ståsted er det mye å ta tak i.
– Når jeg spør hva folk har lært og gjort på kurs med ufaglærte instruktører, blir jeg ofte lei meg over at det finnes så mye vranglære. Mye av det går på at det er vanskelig å forvalte skredtema. Det er ikke standardisert kunnskap. Det krever at du er aktiv og en er tjent med å jobbe med det til daglig. Forventningen til kursdeltakere er at de skal lære ett eller annet om ski og skred, og da kan enhver med en litt slitt jakke komme med 20 år gammel kunnskap og være entusiastisk og hyggelig, og ha kursdeltakere som er strålende fornøyd med kurset og føler seg overøst med kunnskap, sier Aamot.
Han viser til eksempler fra Høgruta i Jotunheimen hvor det kommer organiserte turgrupper med ufaglærte ledere inn på hyttene lenge etter at kjøkkenet har pakket ned middagen.
– Da har gjestene gjort en hel masse og hatt en super tur, men uten særlig margin og omtanke overfor andre gjester og hytta de kommer til. Dette forplanter seg selvsagt til neste dag etter en natt med mindre hvile enn de kunne ha fått. Slik uprofesjonell opptreden gjør at man opererer med liten sikkerhetsmargin og man ødelegger logistikken dit de kommer, selv om de helt sikkert vil rangere turen som super. Det å arbeide profesjonelt med nødvendige marginer i fjellet handler ikke bare om å stå han av, eller å klare å gjennomføre, sier Aamot.
Han mener ikke rating ikke framstår som et spesielt godt egnet målingsverktøy.
– Med Uber som sammenligningsgrunnlag så kan det å rangere en opplevelse ha noe bra ved seg, både for gjest og guide. Skal jeg bli med på noe slags ratingsystem noen gang vil jeg ha mulighet til å rate gjester like mye som de skal ha mulighet til å rate meg. Kanskje det ikke blir så interessant med rating da? Jeg mener det er betenkelig å legge opp til et system der det ikke gis noe rom for å ha en mindre god dag på arbeid, og det kan man vel tenke er synd i det mangfoldet som er av mennesketyper. Det er slikt som jeg håper at utviklerne har tenkt over, sier Aamot.
LES OGSÅ: Dette er Høgruta i Jotunheimen
«Amerikanerne har en svakere historie for arbeidslivsrettigheter enn her i Europa, det er noe jeg mener vi ikke skal se opp til og adoptere her til lands. Vi må være spesielt oppmerksomme nå som nye plattformer og apper lager snarveier og smutthull.»
Etter flere år i bransjen kjenner han et bevegelsesmønster i endring. Spesielt fra amerikanske gjester opplever Aamot å få det han omtaler som uforskammet mye tips fordi de mener at han gjør en god jobb.
– Det er tydelig at de kommer fra et helt annet system enn vårt, og at de ikke er ikke klar over at lønna mi egentlig er god nok som den er i utgangspunktet. De tenker at jeg sannsynligvis akkurat har nok til melk og brød og vil gi solid med tips fordi de er fornøyd. I Norge er det slik at gjør du en god jobb, så klarer du å leve av det også. Dette er ikke politisk styrt, men en tradisjon som er basert på noen verdier som en bør tenke over. Amerikanerne har en svakere historie for arbeidslivsrettigheter enn her i Europa, det er noe jeg mener vi ikke skal se opp til og adoptere her til lands. Vi må være spesielt oppmerksomme nå som nye plattformer og apper lager snarveier og smutthull, sier Aamot.
Han synes det er bra at at guide-tilbudet er på vei oppover og at det blir flere som kan og vil livnære seg av det. Som medeier av Fjellsentralen er han en av fire guider i arbeid, i til sammen omtrent to årsverk.
– Den økende guide-virksomheten er jo et resultat av at det knapt har vært noe tidligere, nå nærmer vi oss et nivå som naturen vår fortjener. Det er fremdeles fullt mulig å bomse rundt med telt og få gratis opplevelser. Det er bra og passer for yngre og eventyrlystne mennesker. Samtidig er det å gi og tilrettelegge for en god opplevelse i naturen et viktig og bra forvaltningsmessig grep. Vi merker særlig at utenlandske turister er opptatt av det. Når vi har to guider på 15-16 gjester betaler de ca. 3000 kroner per person per døgn. En cruiseturist legger igjen 80 kroner per døgn i Norge. Den lokale verdiskapningen kan og vil jeg bidra med og hjelpe med å bygge opp, ikke bare utnytte den, sier Aamot.
Et steg i helt feil retning
Både fra myndighetene og reiselivsnæringen sin side forventes økte krav til kvalitet, sikkerhet og verdimessig forankring blant tur-guider i takt med at næringen vokser.
Reduksjon av antall ulykker i forbindelse med turisme stå sentralt. Utover Nortind driver Universitetet i Tromsø med spesifikk guideutdanning for naturguider. Norsk naturguideforbund ble opprettet i fjor sommer, som blant annet jobber med å utvikle felles bransjestandarder av naturguider.
– Dette er to steg tilbake for Norge som reiselivsdestinasjon. Som forbund er vi soleklare. Dette går på akkord med det som vi står for og jobber med, sier Cecilie Harr Moen, styreleder i Norsk naturguideforbund.
Hun var heller ikke kjent med den nye delingsplattformen som er under utarbeidelse før hun ble oppmerksom på det gjennom utemagasinet.no og friflyt.no.
– Jeg er overrasket og ikke spesielt positivt. Jeg reagerer på målet med hele appen om å legge til rette for et lavpriskonsept i guidenæringen i en næring som trenger økt kompetanse og en bærekraftig vei videre, sier Harr Moen.
Tror du turister eller de som kjøper guidetjenester vil bry seg om bransjestandarder og sertifiseringer versus pris på tjenesten?
– Jeg tror at per i dag så opplever både internasjonale og nasjonale gjester at det er krevende å navigere i standarder og kompetanseforskjeller i det naturbaserte reiselivet. Mange turister vet ikke nok om hvilke kompetanse de kan/bør etterspørre når de kjøper opplevelser i Norge. Og ja, jeg tror turister bryr seg om både kompetanse, kvalitetssikring og pris. Mange av gjestene som besøker Norge har reist mye i andre land, der bransjen er profesjonalisert i mye større grad. Jeg bryr meg også om pris når jeg skal kjøpe en tjeneste til for eksempel badet mitt, og jeg vil åpenbart foretrekke en faglært håndverker foran en elektroentusiast som skrur kontakter på fritiden. Men det er ikke gitt at jeg merker forskjellen før jeg har truffet begge to i samme stikkontakt. For å sette det meget forenklet på spissen.
«Jeg opplever at næringen på fastlandet ikke alltid er foran i hvordan man jobber med forvaltning og produktutvikling.»
Cecilie Harr Moen, styreleder i Norsk naturguideforbund
Hun mener en av de store styrkene i arbeidet med bransjestandarder at begrepet guide har fått et utvidet innhold og at guiderollen innebærer så mye mer enn å være en stifinner – eller «gauder» – brukt av spøkefugler.
– Metodikk og verdiorientering fra friluftsfag er blant mye annet et av fundamentene for naturguidens kjernekompetanse, og forbundet er sterkt inne i utdanningsinstitusjonene. Vi ønsker for eksempel et ryddig forhold til Nortind. Naturguider skal for eksempel ikke jobbe i samme lende som tindeveglederne, som arbeider i bratt og fallfarlig lende med tauvirksomhet eller med lagdelt vintersnø, men være et supplement til disse, sier Harr Moen.
LES OGSÅ: – Selvfølgelig skal de få ta det bildet
Etter flere års erfaring som guide fra Svalbard mener hun at det har vært en oppvåkning i bransjen om hvordan markedsføringen av turer pågår, og hvilken kompetanse man er opptatt av å tilby gjestene.
– Jeg opplever at næringen på fastlandet ikke alltid er foran i hvordan man jobber med forvaltning og produktutvikling. Jeg tenker spesielt på bevisstheten hos hver enkelt bedrift, og på å lage gode, verdiorienterte produkter der naturen har en verdi i seg selv, mer enn bare profittøkning. Man har naturligvis strengere reguleringer på Svalbard gjennom Svalbardmiljøloven og Sysselmannens funksjon og det er et mindre samfunn. Men jeg synes at reiselivet kunne vært mer samlet og sulten på fagkunnskap basert på erfaringer man allerede har, sier Harr Moen.
– Både dere som forbund og Innovasjon Norge snakker mye om et bærekraftig reiseliv. Snakker dere ikke sammen?
– Jo, vi har absolutt dialog. Bærekraftighet er et begrep man kan diskutere på mange nivåer, også om delingsøkonomi. Når vi jobber for at naturbasert reiseliv skal være bærekraftig, så jobber vi for at det skal være mulig å ha det som helårsyrke med lønninger, anerkjennelse og arbeidshverdager som gjør at man kan leve å være guide. Forbundet ønsker ikke å støtte et konsept som tar utgangspunkt i at det skal bli lettere for hvermansen å tjene penger på hobbyen sin fordi man synes det er gøy. Det er en foreldet tankegang i fremtidens profesjonelle reiselivsbransje, sier Harr Moen.
LES OGSÅ: Kompetansestrid i høyfjellet
LES OGSÅ: Fjellvettregulering – ingen skam å snu
