Det går et gys gjennom meg da vi balanserer på den smale eggen som skiller Lutvann fra Oslo by. Idet vi stopper for å snappe etter luft, er det likevel ikke fryktfølelsen som opptar oss. Først og fremst er det den utrolige kontrasten mellom by og villmark som gjør oss målløse.
Østmarka er kjent for sitt kløftelandskap. Lange og dype kløfter skilles fra hverandre med like lange, luftige og stedvis kvasse åsrygger. Å sykle i bunnen av kløftene kan gi en følelse av å ferdes i tett og søkkvåt jungel, mens et forsøk på å krysse åsene på tvers kan være umulig. Oppe på åsryggene er det tørre sva som er herlig å sykle på, og som gir utsikt langt utover by og fjord. I Nordmarka er annerledes. Her er det koller og åsrygger med stier både over og rundt kollene. Stien fra Korsvoll til Ullevålseter kalles E6-en og sykles av tusenvis hvert år. Stien over Pershusfjellet nord i Nordmarka, er av den mer eksotiske sorten. Åsen er 650 meter høy, og toppunktet likner en krigssone etter lynets herjinger for noen år siden. Hit er det bare de mest ivrige og lokalkjente markabrukerne som legger turen. På Gjelleråsen og i Lillomarka finnes kanskje byens beste stisykling. Her går småstiene på kryss og tvers, og området byr på fantastiske klatringer og utforkjøringer. Barlindåsen på Maridalens østside har kanskje markas kvasseste egg og beste utsiktspunkt.Kort oppsummert byr Oslomarka på et unikt mangfold for stisyklister - tekniske utfordringer, spenning, naturopplevelser og idyll i skjønn forening.
Men selv det mest idylliske landskapet kan skjule noen sure miner. Og det som kanskje trekker idyllen i Oslomarka mest ned, er uenigheten som har oppstått mellom markas brukergrupper. Fra fotfolkets side hevdes det at all syklingen forurenser både naturen og idyllen, mens syklistene hevder sin rett til å bruke marka akkurat på samme måte som alle andre uten motor.
I vår fikk jeg gleden av å gå på skitur sammen med en av gutta i Østmarkas Venner. Østmarkas Venner er en av partene som har uttrykt misnøye med all syklingen i Østmarka. Med lave skuldre og proppfulle av turglede, fikk vi snakket litt om den oppståtte uenigheten. Det vil være en overdrivelse å påstå at våre få sekunder med hyggelig passiar var nok til å begrave «stridsøksene» mellom brukergruppene, men jeg så tydelig tegn til lik tenkning. Det er ikke nødvendigvis motsetningen mellom sykkelhjul og tursko som har fått det til å ulme, men heller motsetningen mellom turglede og stoppeklokke. Irritasjon over syklister med kronisk hastverk – syklister i sekundstrid med seg selv og sine urealistiske ambisjoner. Som oftest dreier det seg om menn som proppfulle av midtlivskrise har skviset kroppene sine ned i altfor trange kondomdrakter. Stoppeklokkemafiaens bidrag til dialog (les «small talk» i forbifarten), LØYPE! – UNNA! – TIL SIDEN! – HOLD HØYRE! – FLYTT DEG! osv., er neppe egnet til å skape fred og forsoning.
«For bygging av en god og harmonisk markakultur mellom forskjellige brukergrupper, gjelder den samme regelen som i alle andre byggesaker – hastverk er lastverk.»
Selv har jeg vært på sykkelturer (uten stoppeklokke!) i Oslomarka opptil flere ganger i uka siden midten av 70-tallet. Hvis du ser bort fra at mine egne bidrag til kræsjforskningen har skapt noe intern irritasjon, har jeg til gode å oppleve dårlig stemning. Derfor er løsningen kanskje like enkel som den er åpenbar: å ta seg tid til et smil, et hei eller kanskje til og med en hyggelig prat. Det er få som irriterer seg over blide, hyggelige og hensynsfulle syklister. Som brukere av Marka er vi alle bygningsarbeidere av den markakulturen som vi og våre barn skal leve med i fremtiden. For byggingen av denne kulturen gjelder akkurat den samme regelen som i alle andre byggesaker – nemlig at hastverk er lastverk.
God markasommer:)
PS: Til Trygves forrige blogginnlegg: Helt enig i at det burde finnes et tilbud med guidede sykkelturer i Oslomarka! Jeg har tidligere foreslått for Skiforeningen at det etableres et guideprodukt for stisykling og tursykling. Har sendt en ny oppfordring med lenke til innlegget, så håper jeg vi neste år får treff på søkeordene «guidet sykkeltur i Oslomarka». ;)
PER-ARNE ANDERSEN
Etter å ha blitt målt i 227 km/t på ski nedover en fransk fjellside, flatet friluftslivet noe ut, men Per-Arne benekter at slikt henger sammen med alderen. Per-Arne livnærer seg som ingeniør, og er en altmuligentusiast som fyller året med friluftsaktiviteter som ski, stisykling, downhillsykling, padling, fjellturer og klatring. Han er en solid Jotunheimen-kjenner og har skrevet boka «På tur – Leirvassbu» (2012). Per-Arne blogger om turer og friluftsliv, og tar høyde for at det også kan bli andre uviktige ting som opptar ham i friluftshverdagen.
