BYGDA 2.0
Sigurd Rønningen (39) flyttet nylig med kone og tre barn fra Stavanger til fjellbygda Vågå for å dyrke familien, (frilufts)livet og noen hardføre grønnsaker. Framover I UTE-bloggen bidrar han med dønn ærlige statusrapporter fra bygda. Sigurd har bakgrunn som journalist i Dagens Næringsliv og som kommunikasjonssjef i Stavanger Turistforening. Han er også UTEs bokanmelder. Les intervju med Sigurd.
Ordet «Snøballkrig» lyser brått mot meg fra displayet på mobilen. Au da, første meldingen hjem fra skolen. Alvorlig scroller jeg videre:
«Hei! Viss det er kram snø i morgon arrangerer vi snøballkrig på fotballbana. Dei som skal vere med må ha slalombriller!»
Jeg er på nippet til å bli forelska i lærer’n.
INFERNO I HVITT. Vi hadde ikke engang begynt å glede oss. Høsten var ung, sola varm og ingenting varslet klimasjokket som var rett rundt hjørnet. Så våkner man en morgen med denne underlige følelsen av at noe er helt… annerledes. Søvndrukken kikker man ut vinduet, blir stående i to sekunders stillhet:
– Snø!!!
Når pudderalarmen som i årevis var en uoppnåelig drøm i oljehovedstaden brått uler rett utenfor dørstokken i fjellbygda, sparer ikke Kong Vinter på konfettien: Ei overdådig dyne av fjærlette, hvite krystaller kommer som den berømmelige julekvelden på gubben. Ble skiene med på flyttelasset? Har vi akebrett til alle? Pulk til vesla? Vinterklær til eldstejenta? Kontroll på mellomstemann? Svaret på siste det siste viser seg å være nei. Med en dødsforakt jeg ikke ante fantes i en fem år ung kropp pløyes hvite jorder så snøskya står. Og over oss er himmelen latterlig blå, sola varm og bygdelivet så godt, så godt. Kalenderen viser 5. november, på jordet bak huset feirer vi julekvelden, 17. mai, og påskeskirenn på en gang.
I vinter blir vi rike. Vi har funnet hvitt gull.
FRI FLYT. Har du som meg tenkt at amerikanske highschool-filmer er vilt urealistiske – inntil du lander i USA og innser at blockbusteren er helstøpt sosialrealisme fra en verden du ikke ante fantes? Sånn er det med vinteren i fjellbygda Vågå også. Hver novembermorgen har vi våknet i et prospektkort av nedsnødde tømmerhus, snøtunge trær og herja akebrett uten ei eneste ripe i lakken: Her oppe gruser de ikke bygdeveiene, de har nok med å brøyte dem. Og hu hei hvor det går!
– Pappa liker ikke fart, konstaterer mellomstemann.
Forundret kikker jeg på snømannen foran meg på akebrettet. Med minimal friksjon har vi plystret ned tre hundre hasardiøse høydemetre fra oppunder tregrensa og til husveggen. Men utakk er fortsatt verdens lønn:
– Pappa, roper bare «brems, breeeems!», sier junior.
«Her oppe gruser de ikke bygdeveiene, de har nok med å brøyte dem.»
SVART VINTER. Jeg har ellers nok av anledninger til å rope varsku. Nyutviklet styggedom som flatskjermer, inaktivitet, sosiale medier og klimaendringer er et langt verre brygg enn det som ble servert på bygdefestene i min egen oppvekst. I boka «Begrav meg i snø» varmer Gudmund Skjeldal opp til den menneskeskapte vinteren med det eksistensielle spørsmålet «Blir det kuldegrader i år også?» – vel vitende om at en myrblaut akebakke i januar er dømt til å tape for digitale fristelser i sofaen. Heldigvis har vi funnet vår hvite flekk på kartet, et sted hvor barndommen, livsstilen og den gode, gammeldagse vinteren er omtrent som før – og småbarnstilværelsen akkurat like intens som alle andre steder.
HVITT GULL. Om du lurer på hva folk tar seg til vinterstid i ei fjellbygd tre timer fra Gardermoen og fem minutter fra tregrensa: 90 prosent er hektisk hverdag her som i byen, et evig renn mellom fritidsaktiviteter, vennebesøk og en endeløs rekke barnebursdager. De resterende 10 prosentene er viet hvitevarer levert på døra: Aking i hagen, på jordet og ned bygdeveien. Snøhule hos naboen. Fatbike på pudderføre. Langrennsløyper i alle himmelretninger. Julegateåpning i virkelighetens Skomakergata.
Og ennå skriver vi bare november. Til helga åpner Lemonsjøen – landets suverent triveligste alpinanlegg og Vågås de facto samfunnshus. Naboen Kalven Seter sparker fra med sin uslåelige kombinasjon av Blå Swix og brun cappuccino. Barnehagen oppgraderes til skiskole, og barneskolen topper læringskurven med skøyter, akebrett – og altså en og annen pedagogisk snøballkrig.
Hva så med mor? Hun ønsker seg randonnéeski til jul. Som en haug andre småbarnsmødre i bygda. Med 2000-meterstoppene en svipptur hjemmefra går det da ikke an å sinkes av 1990-talls skiutstyr.
HVIT RESEPT. Det har vært mørke, nå er det lys. Det har vært regn, nå er det snø. Det har vært fortvilelse, nå er det jubel: Bent Høie, hvis du vil ha en fiks ferdig vindundermedisin for å berge folkehelsa, minske overvekten og booste psyken, så legg neste studietur til Vågå. Her sverges det til hvit resept med sesongbaserte virkestoffer: Høgruta gjennom Jotunheimen i april. Vårskiturer ut fra Valdresflya i mai. Sail & Ski over Norges tak med Gjendebåten i juni.
Ønskelista med skiturer fra øverste hylle er mange, og vi kommer sikkert ikke til å rekke over en brøkdel i vinter. Men det gjør ikke lenger vondt. Så lenge vi bor oppunder Norges tak vil det komme nye vintre, nye snøfall, nye muligheter. Og i år er jeg temmelig sikker på at den best julegava blir myk.
DU SKAL FÅ EN DAG.
– Pappa?
Første hvite vinterdag er omsider slukket av nattemørket. Opp fra dynekanten kikker mellomstemann. Fem sommere gammel, topp motivert for sitt livs første vinter. Kinnene varme etter timer med aking, hopp og myke fall. Plutselig legger et mørkt drag seg over øynene hans, stemmen er spinkel:
– Pappa, tror du kanskje snøen kommer til å være her når jeg våkner i morgen tidlig også?
Jeg kjenner varmen bre seg helt inn dit følelsene sitter, hører den grøtete stemmen min svare:
– Helt, helt sikkert. Denne vinteren kommer til å vare lenge.
