Etter arbeidet med min masteroppgave i naturbasert reiseliv sitter jeg igjen med mange tanker. Masteroppgaven handlet om hvordan den økende turismen ved Nigardsbreen naturreservat kan håndteres i fremtiden sett både fra næringsutøvernes og forvaltningens ståsted.
Viktige funn fra mine undersøkelser viser at breendringene er en vesentlig utfordring, noe som skjer uavhengig av om det er økende turisme eller ei. I tillegg viser mine undersøkelser at økende turisme påvirker naturen i området i form av slitasje, erosjon og forsøpling. På den andre siden er dette funn som er høyst overførbart til mange verneområder, og ja, generelt alle naturområder i Norge. Det er helt vesentlig at vi håndterer denne utviklingen på en god måte. Men gjør vi det? Har vi kunnskap om hvem de besøkende er? Er vi kreative nok til å forme reiselivet slik at vi bevarer vår «urørte» natur?
LES OGSÅ: Hvem rydder?
Økende turisme
Nigardsbreen naturreservat er en av hovedattraksjonene i indre Sogn, og i 2016 var det over 60 000 turister innom reservatet. Det er forventa at dette skulle øke i 2017, og på Nigardsbrevatnet går det nå to båter gjennom høysesongen. Det er økt besøkstall fra Asia, og det var forventa en eksplosiv økning i år, også på nasjonal basis. Undersøkelsen jeg gjorde i forbindelse med mitt masteroppgavearbeid viste at det er om lag 20 prosent som er på guidede turer, 20 prosent som kun oppholder seg på parkeringen i reservatet og 60 prosent vi ikke har noe kunnskap om. Utfordringene ligger hovedsakelig i den brukergruppen på 60 prosent som vi ikke har noe kunnskap om. Årsaken er at vi har ingen til å kontrollere om de forsøpler, går forbi sperringene og ferdes i farlig terreng som under blåisen osv. Er reservatet tilrettelagt for alle brukergrupper, og er det et riktig valg å markedsføre alle destinasjoner til alle brukergrupper? Er det en menneskerett at alle skal gå på en alpin fjelltopp eller en bretur, eller er det nok at man bare går inn til breen og mot fjellet? Spørsmålene man sitter igjen med er ; a) er informasjonen god nok, og b) er sikkerheten tilstrekkelig ivaretatt. I forlengelsen av dette kommer; hvor mye skal man tilrettelegge, hvor mye skal man merke, og flere lignende spørsmål.
Vi må arbeide for å ivareta naturressursene på en bærekraftig måte, for det er nettopp derfor folk kommer til Norge; den «urørte» naturen.
Naturressursene
I Jostedalen som i mange distriktsområder i Norge er naturen basisen for å reiselivsnæringen. Spesifikt for dette dalstrøket er brearmene fra Jostedalsbreen som er hovedattraksjonen, og mine undersøkelser viste at Nigardsbreen er helt vesentlig for reiselivet i Jostedalen. Overnattingssteder, butikker, fastboende osv. er avhengige av turismen i Jostedalen for å kunne opprettholde tilbud og bosetting, og dette er overførbart til mange distrikter i Norge. Der man tidligere hadde jordbruk som hovednæring har man reiselivet som hovednæring i dag. Samtidig minker naturressursen isbre år for år, og spørsmålet blir; hva skal man gjøre da? Siden 2003 har Nigardsbreen gått tilbake hvert år, noe som har gjort den relativt bratt i front. Dette vanskeliggjør ferdselen, og det gjør at breen kanskje ikke lenger er et tilbud for «alle». Et funn som kom frem av mine undersøkelser var at isbreen blir mer eksklusiv, og attraksjonen og tilstrømmingen øker, noe som vil føre til at også slitasjen og forsøplingen øker.
Det blir diskutert i norsk reiseliv om massiv tilrettelegging blant annet i form av via ferrata, gondolbaner, tunneler osv. for å få folk nærmere den «ville og uberørte» naturen, men dette er jo igjen på bekostning av nettopp den urørte naturen. Vi må arbeide for å ivareta naturressursene på en bærekraftig måte, for det er nettopp derfor folk kommer til Norge; den «urørte» naturen.
Naturveiledere
Det store spørsmålet nå er tilrettelegging. Gjennom Friluftsloven med allemannsretten nedfelt er det vanskelig å regulere ferdsel. Dette er en grunnleggende «menneskerett» ingen nordmann vil gi avkall på. Dermed er eneste alternativ å tilrettelegge og fasilitere på best mulig måte ved å regulere og kanalisere ferdsel og for å minske slitasje og forsøpling.
LES OGSÅ: – Bra å ha kontroll på de som går
Hvor mye tilrettelegging skal man ha?
Jeg mener man bør kanalisere ferdselen til enkelte utvalgte «highlight-plasser» og tilrettelegge svært godt der i form av informasjon, naturveiledere og forbedring av stier. Da kan man ha mer kontroll over de brukergruppene som ikke er med på guidede turer, men som oppholder seg i reservatet på egen hånd. Det ville vært fordelaktig for attraksjoner som for eksempel Nigardsbreen, Trolltunga og Prekestolen å ha naturveiledere. Og ja, det vil kanskje føre til at flere folk kommer til disse attraksjonene, men et styrket forvaltningsapparat vil føre til en bedre håndtering av turiststrømmen.
Jeg tror at gjennom å gi bedre informasjon i form av skilting og naturveiledere vil vi få turister inn i naturen på en måte som ivaretar den norske tradisjonen for friluftsliv. Reiselivsnæringen bør fokusere på å utvikle det naturbaserte reiselivet med naturen i fokus, og på naturens premisser.
For selv om man fasiliterer i form av bedre informasjon, naturveiledere og bedre tilrettelagte stier der det er mye press, vil utenlandske gjester fortsatt oppleve dette som «urørt natur».
Hva er morgendagens reiseliv?
Norge har mye natur, store verdier for landet og unike ressurser er forankret i naturen. Er det nødvendig å tilrettelegge med ruvende faste installasjoner og lignende inngrep i naturen? Eksempelvis kan man skape reiselivsprodukter som er lavterskeltilbud som enkle fotturer med guide, der naturveiledning er i fokus. Man kan for eksempel ha tilbud om fotturer kombinert med matlaging utendørs og kajakkpadling på fjorden. Samtidig kan man satse på fjellføring i høyere grad.
For selv om man fasiliterer i form av bedre informasjon, naturveiledere og bedre tilrettelagte stier der det er mye press, vil utenlandske gjester fortsatt oppleve dette som «urørt natur». Norge og norsk natur er unikt i verdenssammenheng, og vi må fortsatt beholde dette unike i reiselivet.
Mange distrikter i Norge er avhengige av reiselivet, og dette blir en viktigere næring fremover. Derfor er det viktig at man setter spørsmålstegn ved hvorvidt man skal markedsføre enhver naturattraksjon ukritisk og kjøre på med massive faste installasjoner for å gjøre disse tilgjengelige for alle og enhver. Vi trenger klare føringer fra myndighetene, og man må markedsføre spesifikt mot de riktige målgruppene.
Den store gåten man sitter igjen med til slutt er det evig tilbakevendende omkvedet i reiselivsutvikling og -politikk: Hvem skal finansiere dette? Er det rettferdig at det er opp til hver enkelt region og kommune i stor grad? Kanskje det bør bevilges mer penger fra sentrale hold for tilrettelegging innen reiselivet? Det er kanskje på tide at politikerne sentralt forstår hvor viktig reiselivet er for å opprettholde bosetning og liv i distrikts-Norge.
Masteroppgaven finner du her
Kronikk
Lisa Kvålshaugen Bjærum
Uteksaminisert masterstudent i Naturbasert Reiseliv ved NMBU
Bre- og fjellfører i Jostedalen Breførarlag
Nestleder i Norsk Tindeklub
