I en artikkel i Harvest – mennesket & naturen snakker Maria Almli om hvor overfladisk, kommersielt, rosa, kunnskapsløst og glatt friluftslivet har blitt. Hun hevder at friluftslivet som en del av vår immaterielle kulturarv er truet.
Til NRK snakker bloggeren og «eventyrjenta» Tonje Blomseth om at friluftslivet er i ferd med å bli falskt, fjollete og oppdollet.
Begge gir fortellingen om norsk friluftsliv et essensialistisk og selvhøytidelig preg, basert på forestillinger om at det faktisk finnes en kjerne i friluftslivet.
Hvordan de to og alle vi andre snakker om friluftsliv kan bare forstås på bakgrunn av hvordan man har snakket om friluftsliv i fortiden.
Så – hva har man snakket om når man har snakket om friluftsliv?
En nasjonalromantisk forestilling
En folkekjær dikter fant en gang på ordet friluftsliv og festet det til papir.
I diktet koplet han friluftsliv til det å ferdes i naturen for turens egen del og til fortellinger om hvor vakkert det kunne være i naturen.
Dikteren var en av de få, folk flest dro hverken på tur eller snakket om friluftsliv på den tiden.
Selv for stifterne av foreningen for turfolk var friluftsliv nærmest et fremmedord. De var turister som dro på tur for å oppleve naturen slik dikteren hadde fortalt om.
Ikke minst satt de pris på den kroppslige utfoldelsen og nasjonalfølelsen som de mente turene gav dem.
Deres fortellinger fikk gjenklang hos flere. Noen få snakket om friluftsliv, men da bokstavelig, som «liv i friluft».
I stedet for å snakke om friluftsliv, snakket man heller om turene sine som «idræt» og sport, om turkameratene sine som «idrætsfeller» og sportskamerater. Dette til tross for at de trodde på de samme fortellingene om naturopplevelser som dikteren hadde fortalt om.
Visst var enkelte forarget over den utenlandske sporten, som hadde fordervet den edle norske «idrætten», men folk flest bekymret seg ikke. De dro på «sportsturer», gjerne hver «sportssøndag», til «sportsstuer» i skogen og på fjellet.
Alt dette medfører at noen stadig snakker om «det riktige friluftslivet», og om hvor overflatisk, kommersielt, rosa, kunnskapsløst og glatt «de andres» friluftsliv har blitt.
Fortellingene om opplevelsene og gledene ved turene, samt ønsker om å oppnå en sunn sjel i et sunt legeme, brakte stadig flere ut på tur.
Polfarernes perspektiver
Landets mest berømte polfarer snakket om friluftsliv som noe som sprang ut fra idretten, men som burde holdes unna sportens konkurranser og rekordjag.
Kroppsutfoldelse og aktivitet var viktig for polfareren. Sammen med naturopplevelsen ble disse elementene løftet frem som grunnleggende meningsbærende i det han kalte friluftsliv.
Friluftsliv skulle bidra til en sunn sjel i et sunt legeme, samt bidra til å utvikle høyverdige karaktertrekk. Dette var ikke nye tanker.
Det nye polfareren bidro med var å kople disse fortellingene eksplisitt til termen friluftsliv.
Med dette synet på friluftsliv fulgte det med forestillinger om hva som var «det riktige friluftslivet»: «det enkle livet i naturen», i «ødemarkene og skogensomheten».
Gleden ved selve aktiviteten fikk ingen fremtredende plass hos polfareren. Snarere kom det inn et alvor over fortellingen om friluftsliv, en sivilisasjonskritikk med friluftsliv som «redningsplanke».
LES OGSÅ: Levde ut pelsjegerdrømmen
Til tross for sin status som nasjonalhelt rokket polfarerens fortelling lite ved folk flest sine oppfatninger.
Tindebestigerne fortalte om sine flotte naturopplevelser, men snakket sjeldent om friluftsliv.
De var på klatretur, drev med tindebestigning, fjellsport og noen ganger «idræt».
Fjellvandrere og skiløpere skildret sine naturopplevelser, men de var fortsatt «sportsdamer» og «sportsmenn», som dro på «sportsturer» i «sportsklær» og med «sportslige hodeplagg».
Selv når Turistforeningen skulle feire sitt 90-årsjubileum, ble fotvandring omtalt som «den øverste og edleste idrett».
Når folk flest snakket om sine turer, fløt grensene mellom turisme, idrett, sport og friluftsliv om hverandre til langt inn på 1970-tallet, og trolig enda senere.
Rekreasjon eller prestasjon
Tanker om vern av natur til rekreasjonsformål, særlig rundt byene, førte til mer snakk om friluftsliv. Ideer om at friluftsliv måtte forvaltes, idéer om friluftsliv som fagområde i skole og utdanning, samt den politiske interessen for friluftsliv som helsebringende fysisk aktivitet, førte med seg et nytt språk og behov for grenseoppganger.
Noen departementer snakket om at friluftsliv var omsluttet av idrettsbegrepet. Andre departementer begynte å snakke om friluftsliv som «opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse».
Byråkratene syntes det var vanskelig å snakke om friluftsliv, særlig når grensene skulle trekkes mot idretten og turismen. De manglet «et empirisk grunnlag» sa de.
I likhet med «folk flest» kunne byråkratene snakke om turisme, idrett, trening og konkurranser i samme åndedrag som friluftsliv.
Turistforeningen diskuterte sågar om de skulle melde seg inn i Norges Idrettsforbund.
Diskusjonen om at friluftsliv var idrett og idrett var friluftsliv var høyst aktuell blant byråkrater og organisasjonsfolk til langt inn på 1970-tallet. Folk flest hadde trolig andre ting å snakke om.
Hvis alvoret kom med polfareren, kom gravalvoret med den dypøkologiske bevegelsen. I stedet for å oppfordre folk til å drive et miljøvennlig friluftsliv, med enkelt utstyr i nærmiljøet, forsøkte man å definere friluftsliv som miljøvennlig per se.
En sivilingeniør som var opprørt over byråkratenes måte å snakke om friluftsliv på, begynte selv å snakke om friluftsliv, om at friluftsliv var «naturliv på naturens premisser».
Han mente det var påkrevd å skille mellom «elskere og forbrukere», og hvis friluftsliv skulle bli «noe annet enn sirkus for folket» var det nødvendig med en annen grenseoppgang enn den byråkratene la opp til.
På nytt, med referanser til polfareren og nasjonalhelten, ble fortellingen om friluftsliv koplet til en sivilisasjonskritikk, hvor friluftsliv skulle være en redningsplanke: veien bort fra «teknosamfunnet», tilbake til et liv i pakt med naturen.
Sivilingeniøren snakket om kriterier for at en aktivitet skulle kunne kalles friluftsliv.
Den måtte være ikke-konkurranseorientert, den måtte appellerer til hele menneskenaturen, den måtte foregå i naturmiljø, og mennesket måtte tilpasse seg naturmiljøet på dets premisser. Sivilingeniøren snakket om at friluftsliv var «overskuddsliv i naturen».
Hans gode venn filosofen, kalte friluftsliv «et rikt liv med enkle midler».
Med disse avgrensningene ble «reglene» for «det riktige friluftsliv» strammet inn.
Hvis alvoret kom med polfareren, kom gravalvoret med den dypøkologiske bevegelsen.
I stedet for å oppfordre folk til å drive et miljøvennlig friluftsliv, med enkelt utstyr i nærmiljøet, forsøkte man å definere friluftsliv som miljøvennlig per se.
Dypøkologene fikk mange uvenner, men også venner.
Gjennom sine venner, i sentrale posisjoner, fikk de innflytelse på begrepet og fenomenet, særlig innenfor organisasjoner, utdanninger og forvaltning.
Folk flest var trolig nokså likeglad.
Etter hvert som friluftsliv ble mer og mer etablert som eget fagområde begynte noen forskere å snakke om friluftsliv mer analytisk.
Skepsis til dypøkologiske strømninger
Man la til grunn en mangfoldig forståelse av friluftsliv som sosialt og kulturelt fenomen, stadig i endring. Slik disse forskerne snakket eksisterte det et mangfold av motiver, forståelser, handlinger og praksiser som lå til grunn for hva de snakket om når de snakket om friluftsliv.
Flere av disse var skeptisk til den dypøkologiske måten å snakke om friluftsliv på, og kalte tilnærmingen essensialistisk og for «en kvasi-filosofisk idé».
Andre forskere hadde sterke sympatier med den dypøkologiske bevegelse og forankret sitt arbeid med friluftsliv i bevegelsens tankegods. Hvordan man snakker om friluftsliv i dag kan vi bare forstå gjennom å undersøke hvordan man snakket om friluftsliv i fortiden. I den konteksten blir skiftet i hvordan man begynte å snakke om friluftsliv på, fra og med 1970-tallet, avgjørende for vår forståelse i dag.
Mangfold?
I dag snakker noen om sitt personlige friluftsliv, noen snakker om friluftsliv som tradisjon og andre om friluftsliv som bred folkelig aktivitet.
Noen snakker om friluftsliv som forvaltningsområde f.eks. når det gjelder forvaltning av arealer eller stimulering til friluftsliv.
Andre snakker om friluftsliv som middel, enten det nå er i forbindelse med undervisning, behandling, lederutvikling, rehabilitering eller resosialisering.
De fleste snakker om at friluftsliv er godt, viktig, nyttig og legitimt, men der stopper ofte enigheten.
De som snakker om friluftsliv som bred folkelig aktivitet og som forvaltningsområde nøyer seg gjerne med å snakke om friluftsliv slik byråkratene gjør.
De som snakker om friluftsliv som middel vil kanskje slå seg til ro med å snakke om friluftsliv som møter mellom mennesker og natur, og mellom mennesker i natur.
Dette vil imidlertid bero på hvilket grunnsyn man har på friluftsliv.
«De som snakker om friluftsliv som bred folkelig aktivitet og som forvaltningsområde nøyer seg gjerne med å snakke om friluftsliv slik byråkratene gjør.»
Har man en essensialistisk forståelse av friluftsliv, i betydningen at friluftsliv har en uforanderlig essens ved seg, en bakenforliggende plan eller idé, blir det gjerne vanskelig å slå seg til ro med slike vage definisjoner.
Det er gjerne essensialistiske forestillinger som ligger til grunn når noen snakker om at friluftsliv må drives på en bestemt måte, for å oppnå bestemte mål. Ofte er det essensialistiske forestillinger som ligger til grunn når man ønsker å fremheve sitt friluftsliv som «det riktige», eller «norsk friluftslivstradisjon» som unik, eller som truet. Da tillegger man gjerne også friluftslivet noen moralske koder. Disse aktiveres særlig i møtet med nye former og aktiviteter, når nye praksiser møter etablerte praksiser. Da trigges manges normative oppfatninger av hva som er galt/riktig, passende/upassende eller naturlig/unaturlig.
Det stilles spørsmål om «de andres» motiver, hvilke opplevelser de søker, hvordan de er kledd og utstyrt, hvordan de ferdes, hvor fort eller sakte de beveger seg, hvilket avtrykk de setter – i skogbunnen og i sosiale medier.
Ofte er det essensialistiske forestillinger som ligger til grunn når man ønsker å fremheve sitt friluftsliv som «det riktige», eller «norsk friluftslivstradisjon» som unik, eller som truet.
Identitet og kultur
Andre snakker om at friluftslivet er i ferd med å bli «falskt, fjollete og oppdollet». De snakker om det som om friluftsliv, på en eller annen måte, skulle være unndradd utviklingstrekk som vi ser generelt i samfunnet. Folk som drar på tur har alltid snakket om turene sine, man har skrevet om dem, vist bilder, laget filmsnutter osv.
Ved hjelp av flere og bedre medieplattformer har stadig flere mennesker kunnet kommunisere sine turopplevelser med sitt publikum. Gjennom presentasjon av type turaktivitet, turmål, utstyr, klær og kropp har man kunnet presentere seg selv, identifisert seg med sine forbilder, og skapt distinksjon til «de andre».
Ikke på noe annet kulturfelt kan en nordmann skaffe seg så mye anerkjennelse og kulturell kapital, gjennom så lite økonomisk kapital, som innenfor det vi gjerne snakker om som friluftsliv.
Det å bruke friluftsliv som identitetsmarkør vil folk trolig fortsette med, styrt av de moter, trender og verdier som også ellers legger føringer på livene deres.
Noen snakker om at kunnskapsbasen og kulturarven som utgjør «friluftslivets kjerne» er truet.
Hva er friluftsliv?
Mon tro om ikke det var noen av de samme tankene som gikk igjennom hodet til en hemsedøl, som i turfolkets årbok fra 1914 advarte mot at fjellvandring skulle henfalle til rekreasjon og mote, og bli en «aandeløs sport».
Hans ideal var de gamle turister som: «gjennem strabadser og savn dreves til fjeldet av dyp kjærlighet og mangeslags interesser».
For over hundre år siden var han bekymret for at: «fjeldet for temmelig manges vedkommende nu har blit blot og bart en motesak, i høiden et rekreationssted».
Han forklarte forfallet med at de levde i «kinematografernes, i det letkjøpte nytelsers tid».
I framstillingen av friluftsliv som truet, immateriell kulturarv får fortellingen om «norsk friluftsliv» et selvhøytidelig preg, basert på forestillinger om at det faktisk finnes en essens.
Dette er til å undre seg over fordi måten man da snakker om friluftsliv på ikke er mer enn knapt femti år gammel.
Ikke minst er det til å undre seg over i lys av at folk flest aldri har vært særlig opptatt av om de driver med friluftsliv eller ikke, verken før eller nå.
Folk har vært på tur: De har vandret, jaktet, fisket, høstet, gått på ski, padlet, seilt, klatret og syklet m.m.
Så visst er det elementer og verdier i folks turaktivitet som er vel verdt å ta vare på. Kanskje først og fremst gleden den enkelte måtte finne ved selve aktiviteten?
Ja visst er det elementer man kan like og mislike, irritere seg over og glede seg over, men friluftsliv er ikke «noe annet» enn de fortellingene om innhold, verdier og mening mennesker har knyttet til begrepet.
Folks måter å dra på tur på har alltid og vil alltid være i endring, enten man snakker om det som turisme, idrett, sport eller friluftsliv.
Den bruken av friluftslivsbegrepet som benekter disse forandringene og hevder at «vår friluftslivskultur» er truet refererer til en tidløs tradisjon og bør ikke tas på alvor.
Mer fra Horgen
• Uansvarlig å ikke gi klare råd
• Truer useriøse guider allemannsretten?
• Cowboytilstander i naturbasert reiseliv?
Kronikk
André Horgen er høgskolelektor ved institutt for friluftsliv, idrett og kroppsøving ved Universitetet i Sørøst-Norge, Bø.
Denne kronikken stod først på trykk hos Harvest.
