BLOGG
Gunhild Aaslie Soldal er redaktør i UTE. Blogginnlegget er en utvidet versjon av lederen som stod på trykk i UTEs februarutgave.
I filmåret 2019 plukkes de gamle eventyrerne fra hverandre og satt sammen på nytt, sist i filmen om Roald Amundsen. Både sider vi kjenner godt og mindre godt kommer fram. Det at Roald Amundsen var selvsentrert og egenrådig er godt kjent, i besettelsen om å erobre de hvite flekkene på kartet. Polarlivet har alltid vært ekstremt tøft og konkurransepreget for de som vil hevde seg. Slik sett er det kanskje som forventet at det blir diskusjoner når noen vil teste sine grenser der. Vi har tenkt at tiden for at du skal bli nasjonalhelt av å gå til en pol er forbi. Det meste er som kjent gjort før, og mye for mer enn 100 år siden. De som gjør sine prosjekter i Antarktis i dag blir ofte kjendiser bare innenfor nisjen. I dag kan du kjøpe deg inn på en «pakketur» til Everest eller Sydpolen. Derfor er det at slik at de som i dag drar dit må regne med å få begrenset oppmerksomhet. Men er det så galt? Kanskje er det fint at det går an å sette seg vanvittige mål, uten at det ligger en a-kjendis-status i potten.
For oss i UTE er imidlertid utøverne interessante. De inspirerer og viser vei, noen ganger på nye måter. Av og til kommer det folk som «gjør det umulige mulig». Noen som skryter på seg og skaffer seg status og inntekter som andre er kritiske til. I essayet «Ode til de tause heltene» har frilansjournalist og fjellklatrer Sindre Bø gått den amerikanske polfareren Colin O´Brady i sømmene, på bakgrunn av en debatt som har versert i sosiale medier. Det viser seg det er lite igjen av påstandene om at det han har gjort er noe unikt. O´Brady gjorde kardinalsynden å ikke sette det han gjorde inn i en helhetlig kontekst. Litt som å skryte av en verdensrekord på 10.000-meter mens han bare løp 5000.
I den sammenhengen setter Bø også søkelys på norske ekspedisjoner. Det er jo ikke nødvendigvis slik at vi nordmenn er så mye mer beskjedne og rettskafne enn andre. Her tråkker han på tær, noe som viser seg når norske ekspedisjonsfolk ikke vil kommentere den og synes den er urimelig. Vi vet at mange mener at det her blandes hummer og kanari, og insinueringer i stedet for å åpne en faktisk debatt. Leserne får dømme selv, men vi må understreke at vi synes de omtalte, både Astrid Furholt, Moa Hundseid og de andre som nevnes er flotte turfolk som fortjener den oppmerksomheten og æren de har fått, inkludert priser i kåringen Årets Eventyrer. De har betraktelig mer turerfaring enn hva som kommer fram gjennom Sydpolen-prosjektet og Everest. Hvorvidt nettopp disse turene er eventyrlige bragder, får være en annen sak, det har de vel ikke påstått selv heller.
LES OGSÅ: Moa om sitt første 8000-metersforsøk
Når UTE innimellom skriver om turer i polare strøk, er det fordi det er en del av vår nisje. Da vi ble med i Årets Eventyrer-kåring var det ikke med mål om å skape kjendiser, men å spore opp og synliggjøre eventyrlyst og nysgjerrighet som drivkraft. Uavhengig av at antall følgere på Instagram.
Det finnes betraktelig enklere måter å få oppmerksomhet på enn å gå til Sydpolen eller Everest. Det koster ekstremt med tid og krefter, fysisk og mentalt – og ikke minst økonomisk. Bare veien dit handler som regel om mye mer enn turen i seg selv. Tvisynet som inntreffer de som har vært på Everest, er også forholdsvis godt dokumentert. For fjellklatrere gjør masseturismen at verdens høyeste fjell har begrenset attraksjonsverdi.
Ok, det er kanskje ikke så mange hvite flekker igjen på kartet, men både kart og terreng endrer seg, ikke en gang historien er statisk. Det er vel derfor vi aldri blir helt forsynt av historier og beretninger til folk som har vært på tur, uavhengig av hva som er gjort tidligere, og får en bedre forståelse for det som tidligere er gjort.
For oss som hørte Astrid Furholts foredrag på Fjellfilmfestivalen i høst, er det liten tvil om at motivasjonen for turen var noe annet enn å bli berømt. Det at hun var blant finalistene i Årets Eventyrer og til slutt fikk prisen, til tross for at turen ble kortere enn planlagt på grunn av forsinkelser og krevende værforhold, bør ikke underkjenne prisen. Det at man kan få anerkjennelse for valgene man tok underveis, har ikke en verdi, nettopp for å unngå å falle for fristelsen å dekke over hvordan det virkelig var? Det å snu i tide (hørt den før?), er ikke det også en verdi i seg selv? Makkeren Jan Sivertsen som var med Astrid, har også vært tydelig på at det har vært Furholts tur og at han kom inn i siste fase av turen hennes, som har vært under planlegging i mange år.
LES OGSÅ: Astrids sydpol
«Det at man kan få anerkjennelse for de valgene man tok underveis, har ikke en verdi i seg selv, nettopp for å unngå å falle for fristelsen å dekke over hvordan det virkelig var? »
Det å hyle for høyt ut er en interessant, spennende og ofte underholdende problemstilling. Med Amundsen-filmen dukker det opp mange som aldri fikk samme heder. Det står alikevel tindrende klart at dette var en mann som utrettet mye. Ingen forventer at en mann som når så mange ekstreme mål er en engel. Likevel står heltestatusen hans som en påle. Det er opp mot dem som følger reglene og etiske prinsipper at kontrasten blir størst.
Ingen var nok mer skuffet enn Furholt selv over at hun ikke fikk gjennomført målet sitt om å gå hele Amundsen-ruta. Diskusjoner om hva som er heltemodig og ikke, og hva som fortjener oppmerksomhet må vi alle tåle. Noen synes nok at sammenligningen med O´Brady blir urimelig. Her må jeg tåle å få min integritet og habilitet vurdert, ettersom jeg selv har vært jurymedlem i Årets Eventyrer de siste årene. Det samme må Lars Ebbesen, som har en fot i mange leire. Men vi er trygge på diskusjonene vi har hatt i juryen. I en del situasjoner er det mange i en tur, men som regel en som er primus motor. Det betyr ikke at vi ikke tar med oss Sindre Bø sine spark inn mot neste år. Vi må alltid jakte på usannheter og juks. Ikke minst for å ære dem som æres bør. Men det bør være respekt for innsatsen. Respekt for de forskjellige disipliner, og for mangfoldet i turverdenen vår.
LES OGSÅ: Hvem blir Årets Eventyrer 2018
Den genuine eventyrlysten er en fascinerende drivkraft. Jeg tror at viljen til å gå ut i noe man ikke helt vet hvordan blir er viktig, uansett hvilket terreng man beveger seg i. Menneskenaturen er gjerne slik at vi trenger usikkerheten. For noen er det å gå ut i en bekymring hele motivasjonen og vitsen med det hele. For mange er naturkreftene godt egnet, uavhengig av hva som er blitt gjort tidligere. Eventuelt fordi det er blitt før.
