Jeg var nylig på en tur til Gygrestolen sammen med kjæresten min for å få litt sol og varme på våre kalde og våte vestlandskropper. Det var meldt strålende sol og varmt, så vi hev oss i bilen fredagen og kjørte av gårde rundt lunsjtider.
Gygrestolen er en spesiell fjellformasjon bestående av to ikoniske steinblokker, og ligger i Bø i Telemark. Turen hit er en flott tur hvor du går på fine og godt merkete stier, gjennom skog og over svaberg.
Bilturen gikk fint og vi kom oss fram fredag kveld og la oss til rette i soveposene på liggeunderlagene og fikk se både Perseidene og Space-X sin oppskytning på den klare stjernehimmelen. Vi hadde lagt oss litt bortenfor noen andre som også var ute denne natten, da vi kom i skumringen fant vi bare den første flate plassen vi fant som ikke var til sjenanse for de andre.
Dagen etter måtte vi en tur inn til Bø for å få ordnet litt nødvendighetsartikler og lot derfor bare utstyret ligge der vi var. Vel tilbake til toppen bestemte vi oss for å flytte leiren litt lengre bort for å få litt bedre utsikt. Som tenkt som gjort, og vi rigget oss til på et sted vi var fornøyde med, la ut soveposene og liggeunderlagene og nøt solen relativt uforstyrret på vår nye plass, som lå litt nedenfor selve toppen med fin utsikt bort til de to ikoniske steinblokkene. Men freden varte ikke særlig lenge.
Midt i boklesing og generell avslapning litt utpå ettermiddagen, kom det to par gående og skulle ta bilder. Bildene skulle de tydeligvis ta fra en spesiell vinkel og på et spesielt sted som de sikkert har sett på Instagram eller noe. Og som vi skulle oppdage, så var dette stedet tydeligvis like ved der soveposene våre lå. Og med like ved, så mener jeg nettopp det. Det var ikke mer en fire meter fra soveposen min til kanten hvor de skulle stå.
Litt sjenerende er det jo å ha fremmedfolk på bildene sine, så vi flyttet oss over til andre siden av det lille platået mens de holdt på. Sakene våre lot vi ligge, da vi jo skulle begynne på middagen om ikke så lenge.
Vi satte i gang med middagen etter en liten stund og etter hvert som solen sank raskt mot horisonten var kyllingen i gang med å frese i stekepannen. Det varte ikke lenge før de to damene var tilbake, denne gangen alene.
«Er dere snart ferdige» spurte de. «Dere sitter litt i veien slik dere sitter nå».
Jeg svarte så høflig jeg kunne at vi strengt tatt nettopp var startet på middagen og at det tok så lang tid det tok. Vi skulle tross alt lage en god kyllinggryte og kose oss ute i naturen med god mat og god drikke. I takt med at risen kom på kok og kyllingen nærmet seg resten av gryten, tiltok kremtingen fra to billedsugne damer som begynte å bli utålmodige.
«Er dere ferdige snart», lød innimellom all kremtingen og lave snakk om at vi var til sjenanse.
Kjæresten min fikk visst også et lite anfall av kremting etter dette hadde vart i 10 minutter. Til slutt sa jeg ganske tydelig fra om at vi var midt i middagslagingen og hadde egentlig mest lyst til å være i fred. Vi hadde tross alt vært der i flere timer før de kom opp, og at dersom dette var så viktig for de, burde de være tidligere ute og hatt campen sin der.
De sidestilte plassen vår med å slå opp et telt ute på Trolltunga, noe jeg sterkt vil påstå ikke kan sammenliknes. Men dersom noen vil slå opp teltet sitt på Trolltunga, så kan de faktisk ikke nektes å gjøre det., det er til og med anbefalt å slå opp teltet på bart berg for å hindre slitasje på naturen der. Men forståelig nok vil det være en upopulær teltplass i ferien.
Vel ferdig med matlagingen flyttet vi oss noen meter slik at de kunne få tatt bildene sine i siste rest av lyset. Det var ganske dårlig stemning og matroen vår var totalt fraværende.
Så til det store spørsmålet: Hvem har rett til hva i denne saken?
Personlig ville jeg aldri drevet og tråkket rundt i nærheten av noen andre som hadde slått leir, og dersom det var påtrengende nødvendig å få tatt det «perfekte Instabildet» akkurat der, så ville jeg planlagt for det og vært tidlig ute. Nå er jeg heldigvis ikke slik anlagt, men jeg har forstått at det er det mange som er.
Det minste de da kan gjøre er å være rask, og ikke holde på å tråkke rundt noen som ligger der eller er midt i matlagingen i lang tid. I denne saken føler jeg det ikke var noen respekt for privatlivet å spore, men heller at retten til å være populær på sosiale medier eller få det perfekte bildet går foran takt og tone i naturen.
Jeg vil ikke si at vi demte opp et helt sentralt utkikkspunkt. Jeg ville heller ikke hatt et stort problem om de var høflige og spurte om de kunne tatt et raskt bilde, men det var framferden og tiden de brukte som var problemet. Og at de var misfornøyd da vi lagde mat der. Da hadde de allerede vært og tatt bilder i nesten en time litt tidligere.
Det er godt mulig folk er uenig med meg, og det skal de få lov til å være. Jeg skal ikke påberope meg at jeg har rett i mine meninger, men det er på høy tid at vi tar debatten om hvor langt det er ok å gå for å få det «perfekte bildet» og ikke minst hvor nærme andre er det ok å sette opp sin egen leir.
På min svært så uhøytidelige spørreundersøkelse på nettopp Instagram viste resultatet at 90 prosent av de som stemte var enige med meg, mens 10 prosent synes det var ok å be folk flytte på leiren så de kunne få ta bilder.
Jeg vet i hvert fall hvor jeg står i saken, men tenk igjennom hvor du står. Dersom du skulle møte på meg på tur, så vit at jeg alltid er åpen for en prat og jeg vil være så hjelpsom som bare det. Det er tross alt det som er det kjekke med å være på tur. Men vær vennlig å respekter privatlivets fred og intimsoner, selv om man er ute i naturen. Det er turene som er viktige, ikke alltid bildene.
