Det å forflytte seg med egne muskler, kan skje på så mange vis. Å gå er en av dem. Men også det å gå er det mange varianter av. Like fullt er det å gå, en sakte forflytning. Kanskje er det nettopp derfor gange gir så stort rom for våre aller raskeste reiser: drømme- og tankereiser. Og kanskje er det også derfor filosofer helt fra antikken og fram til i dag, har sett på det å gå som en viktig arbeidsform.
Som Nietzsche formulerte det om sitt arbeid: «Å sitte så lite som mulig: Ikke stole på noen tanke som ikke er blitt født i det fri, under kroppens frie bevegelse – ikke på noen idé, hvor ikke også musklene har vært med på festen».
«Kanskje er det nettopp derfor gange gir så stort rom for våre aller raskeste reiser: Drømme- og tankereiser.»
Allerede de greske filosofene gikk for å findyrke tanken. Sokrates brukte store deler av sin virksomme tid på å gå rundt i Athens gater. Han samtalte og filosoferte med byens yngre menn. Like etter kom Aristoteles og hans Peripatos-skole. I Peripatosskolen utøvde Aristoteles sin enkle og effektive pedagogikk. Han tok med elevene ut og samtalte mens de travet gatelangs. Begge var altså opptatt av samspillet mellom tanke, samtale med andre og bevegelse.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
LES OGSÅ: Bok – Å gå med Kølle
Rousseau (1712 – 78) virket i opplysningstiden og var en person som har hatt stor betydning for tankegodset som ligger til grunn for utviklingen i vår vestlige verden. Rousseau vandret gjennom store deler av livet sitt. For han var det en grunnforutsetning for å kunne tenke: «Jeg gjør aldri noe, unntatt når jeg vandrer, landskapet er mitt arbeidsrom, synet av et bord, papir og bøker innbyr meg til kjedsomhet, arbeidsredskapene tar motet fra meg, hvis jeg setter meg for å skrive, finner jeg ikke noe, og nødvendigheten av å ha ånd, tar den fra meg».
«Å sitte så lite som mulig: Ikke stole på noen tanke som ikke er blitt født i det fri, under kroppens frie bevegelse – ikke på noen idé, hvor ikke også musklene har vært med på festen».
– Nietzsche –
Menneskemøtet var ikke viktig for Rousseau. For han var det vandringen i seg selv og landskapet omkring som var det viktige. Nietzsche (1844 – 1900) var en annen betydningsfull europeisk filosof som la ut på lange, ensomme vandringer. Også han beskriver vandringen som selve grunnlaget for sitt filosofiske arbeid.
En annen variant var Kant (1724 – 1801). En ytterst eksentrisk, striks og regelbundet mann. Han gikk sin faste timestur etter samme, faste rute hver dag, som et slags medisinsk grunnlag for sitt filosofiske arbeid. "Jeg har tegnet inn en vei, som jeg vil følge. Når min vandring først har startet, vil ikke noe kunne stanse den”, skriver Kant. For han var ikke nye sanseinntrykk viktig og det uventede var et hinder. I motsetning til de to andre, kunne han sitte inne og arbeide i timevis ved skrivebordet sitt.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
LES OGSÅ: Gå (ikke) alene
Søren Kierkegaard (1813 - 55) var en betydningsfull, dansk filosof. Han levde hele sitt liv i København, hvor han ofte ble spotta på sine mange gåturer i byen. Men for Kierkegaard var gåturene avgjørende som inspirasjonskilde og grunnlag for et godt liv. «Tap for all del ikke lysten til å gå: Jeg går meg hver dag til det daglige velbefinnende. Og går fra enhver sykdom; Jeg har gått meg til mine beste tanker. Og jeg kjenner ingen tanke så tung, at man ikke kan gå fra den» – «Når man så blir ved å gå, så går det nok», skrev Kierkegaard. I likhet med de greske filosofene, var menneskemøtene og de mange sanseinntrykkene fra byvandringene også viktig for Kierkegaard.
«For Kierkegaard var gåturene avgjørende som inspirasjonskilde og grunnlag for et godt liv.»
Så hvorfor ikke gå en tur? Prøv i prat med andre som Sokrates, Aristoteles og Kierkegaard, i ensomhet som Rousseau og Nietzsche, eller i pur ensformighet som Kant.
Om det ikke går rundt for deg, får tankene dine kanskje et løft.
Det er i alle fall en virksom og velprøvd medisin og arbeidsmåte.
LES OGSÅ: To kompiser. Ti fjelltopper. Tre dager
