Naturen er kvinnelig. Det forteller svært forskjellige mytologier jorden rundt. I Vestens kultur kan naturen hete Moder Jord, Freia og Frigg, eller Gaia, den hellenske jorde-gudinnen (som har gitt navn til den moderne økologiske hypotesen at hele jorden virker som en eneste organisme). Det er verd å merke seg at jordegudinnene ofte samtidig er kjærlighetsgudinner.
Vi mennesker ordner tilværelsen i kontraster, sier kulturforskerne. Det kvinneliges motsats er det mannlige; naturens motsetning er kulturen. Det mannlige prinsippet i universet har mytologien gitt en overjordisk opprinnelse: «Fader vår, du som er i himmelen». Dermed sammenfaller oppfatninger om naturen med oppfatninger om kvinnen. Natursyn og kvinnesyn er to tilordnede foreteelser.
Motsetningsparet mannlig/kvinnelig, og identiteten kvinne/natur, er grunnlaget for vår tids såkalte økofeminister, som for eksempel nobelprisvinnerne Wangari Maathai (hun med treplanting i Øst-Afrika) og den indisk-britiske økonomen Amarthya Sen. Nevnes bør også den indiske fysikeren, økologen og aktivisten Vandana Shiva. De hevder at undertrykkelsen av kvinnen og ødeleggelsen av naturen og dermed selve livsgrunnlaget, har felles idéhistoriske røtter. De feministiske og økologiske bevegelsene trenger derfor hverandre:
Et likeverdig forhold mellom kjønnene forutsetter en ny pakt med jorden, og de økologiske utfordringene kan ikke løses med mindre kvinnens stilling blir styrket, sier økofeministene.
«Når byborgeren drev friluftsliv, særlig i høgfjellet, var det for å utvikle en mannlig identitet.»
Synet på mannlig/kvinnelig, og på natur/kultur, er grunnsteiner i den kulturelle konstruksjonen av virkeligheten. De kommer til uttrykk i svært forskjellige lag av kulturen – også innenfor det svært spesielle kulturfenomen vi benevner friluftsliv. Dette er særlig tydelig i den friluftslivets diskurs – måter å tale, å tenke, å ordne tilværelsen på – som knytter handlinger til forestillinger og holdninger. Jeg må her begrense meg til å si noe om friluftslivet rundt forrige århundreskifte, da en ny urban elite tok opp elementer i bygdefolkets kultur og ga disse nye uttrykk og ny mening.
Når byborgeren drev friluftsliv, særlig i høgfjellet, var det for å utvikle en mannlig identitet. Klatreren Rubenson skriver i Norsk Fjeldsport år 1914:
«Og en trænger sandelig til at overbevise sig en gang imellom, at en til en viss grad er i besiddelse av de egenskaper, som pleier at karakterisere et mandfolk, nemlig kraft og mot og snarrådighet. Det er en stor tilfredsstillelse at vite, at en kan stole paa seg self, naar det kniper.»
Vi kan her spore en sterkt individualistisk etos i en ny ledende samfunnsklasse. Mannen må slå seg frem og opp, lære seg selv å kjenne, utvikle offensive karaktertrekk, overvinne naturens motstand, for å vinne den karakter som gir fremgang i et konkurransesamfunn. Denne selverkjennelsen finner best sted i fjellene, som reiser seg over normalitetens flatland og eier hver sin originalitet som står støtt når det stormer. Den samme Rubenson:
«Eftersom du lærer at kjende fjellet under alle slags forhold, i alt slags veir, lever du sammen med det, erobrer det på et vis, saa det blir noe personlig for dig, saa forstaar du at der er noe i deg selv som er i slegt med naturen der oppe. Fjeldnaturen har uttryk for hver mindste avskygning i et menneskesind. Bare at alt er mer avklaret, renere, hævet opp i et høiere plan.»
I konstruksjonen av en mannlig identitet innen friluftsliv kan vi allikevel skille mellom to grunnholdninger til naturen, henholdsvis den imperiale og den arkaiske, for å bruke termer introdusert av den engelske idehistorikeren Keith Thomas. Den førstnevnte holdningen, den imperiale, forstår naturen som noe mannen skal «legge under seg», «bestige», «beseire» – og her er den testosteron-osende kjønnsretorikken tydelig. Innen fjellklatring snakker mannfolkene om å «erobre de jomfruelige fjelltoppene», noe som ga høgere status enn å holde til gode med såkalte «gamle» eller sågar «falne jomfruer». Det er verd å merke seg at de fjell– og de kvinner? – som byder sterkest motstand også var de mest statusgivende trofeene å eie på sin bestigningsliste. Tindebestigeren Schjelderup skriver i DNTs årbok 1909:
«Men Kjæringas væg sto der endnu, stupbrat og utfordrende. I de følgende aar ble der gjort gjentagne forsøg paa at beseire hende […] Etter dette var det ikke saa rart, at Kjæringa fik et eget ry, og at det ofte bland fjeldfolk blev diskuteret, hvorvidt den utilnærmelige tilslut vilde kapitulere eller ei.»
Kvinnelige fjellvandrere og klatrere var allikevel ikke helt sjeldne, men ble møtt med stor skepsis. Var de kvinnelige i sin fremtoning, da var de ukvalifiserte; var de flinke i fjellet var de dermed ukvinnelige. Statuttene til Norsk Tindeklub sier rett ut at «kvinder kan ikke være ordinære medlemmer». Slik var det like frem til 1968, når det første kvinnelige medlemmet ble innvalgt – med følgende motivering: Kirsti Nordhaug har alle de egenskapene mennene selv har. Hun er dominerende, energisk og sta.
«Var de kvinnelige i sin fremtoning, da var de ukvalifiserte; var de flinke i fjellet var de dermed ukvinnelige.»
Men i den mannlige friluftslivsidentiteten finner vi også den motsatte holdningen til natur, den arkaiske. Uttrykket henviser til de oldgreske mytene om et matriarkalsk hyrdesamfunn, som streber etter harmoni med Moder Natur – selve urbildet av den hyrderomantikk som gang etter annen har gjort seg gjeldende i Vestens kultur. Vi finner den også ved forrige århundreskifte. Friluftslivsmannen kunne «hvile ut i naturens store modersfavn», og her bli «barn på ny».
En skikkelig mann skulle nemlig ha et godt ankerfeste i sine egne sjelelige dybder. Naturen skulle oppleves med sansenes og følelseslivets instrumenter – i kontrast til den selvdisiplinering som patriark-rollen og den moderne arbeidsetikken krevde. Vi kan i århundreskiftets friluftslivsdiskurs finne en følsomhet for natur som er dagens fremmed. Det var ikke umannlig å briste i tårer ved åsynet av et fagert landskap, eller bevis på galskap å godsnakke med en Ranunculus glacialis. Akvarellskrinet, notisboken og lyrikk-antologien inngikk i turutstyret. Det hørte med til ferdamannens fjellmodus å fange naturens uttrykk i en diktstrofe, en skisse eller en melodislynge.
Men framfor alt kan vi spore den arkaiske holdningen i seterromantikken. Og da er vi endelig inne på natur som mønster for kvinnelig identitet.
Tregrensen er også en sosial, kulturell og psykologisk grense; her opphører sosiale forskjeller, her er vi fri fra hverdagens normer.
Seterkvinnen var symbol for nærhet til Moder Jord og Jordens dyr, til naturens nærende, fødende, pleiende og livsfornyende krefter. (Melken! Melken!) Budeias arbeid ga henne verdi. Hun var bevis på at kvinnen kunne være ytende og fysisk aktiv uten dermed å miste sin kvinnelighet – i motsetning til den følsomme tilsnørte frøken eller dukkekvinnen i dukkehjemmet. Hun var fanget i sin kvinnerolle ikke minst fordi hennes kropp var innfanget i en klesdrakt, som gjorde fysisk utfoldelse nærmest umulig.
Bildet av kvinnen ved setra savnet heller ikke erotiske valører. I bygdesamfunnet var normene om omgang mellom kjønnene strenge, men setra var i mange områder et fristed. Ja – tregrensen er også en sosial, kulturell og psykologisk grense; her opphører sosiale forskjeller, her er vi fri fra hverdagens normer. I DNTs årbok år 1904 får vi ta del i en tidstypisk flørt:
Om morgenen mødte vi […]ved Melumslægret, tre kvindfolk; vi hilste:
Godmorgen jenter.
– Godmorgen, svarte de; vi er nu heller ikke jenter alle.
Aa jo da, mente vi, i fjellet er de jenter allesammen.
– Ja, svarte kvindfolkene. I fjellet er de vel guter allesammen ogsaa?
Ja, det var vi da.
Seterromantikken, selvsagt i en idealisert utgave, blomstrer i borgerlige kretser rundt forrige århundreskifte. Ikledd noe bunadsliknende synger husets datter, med lieder-stemme, «Seterjentens søndag» ved pianoet i salongen, etter familiemiddagen, omgitt av oljemalinger fra norsk natur. Seterjenten – eller snarere forestillingen om henne – ble et forbilde for den urbane kvinnen fra en ny elite, når hun insisterte på å delta i friluftslivet.
«Det ser ut som at friluftsliv har vært en av veiene til kvinnelig frigjørelse i vår del av verden! Og undersøkelser finnes som viser at mor også i dag er den viktigste når det gjelder å introdusere nye generasjoner til friluftslivets gleder.»
Dette arkaiske friluftsliv kommer til uttrykk særlig i hyttelivet, århundreskiftets sommerdrøm, hvor setra var forbilde. Her er det ikke om å erobre naturen, men å bebo den, pleie sin bit av jorden, høste hva naturen fritt byr, dvele ved stedet og la naturens rytmer og de enkle syslene med egenverdi forme tidens bruk.
Også en annen hyrdekultur, den samiske, spilte en rolle i dannelsen av en kvinnelig kjønnsidentitet. Eva Nansen, Fridtjofs kone, arbeidet for at borgerkvinnen skulle delta i skiidretten. Et vanskelig spørsmål var hvordan å kle seg – av anstendighetsgrunner var bukser utenkelige. Eva Nansens skidrakt, utviklet i samarbeid med en spesiell komité for formålet, brukte den samiske kvinnekoften som forbilde.
Litt seinere, i mellomkrigstiden, søkte seg også byens arbeiderkvinner til naturen. I Oslo, blir det fortalt, forlot familiene de trange gråbeingårdene og flyttet ut i Oslomarka eller til «republikkene» på fjordens øyer, og bodde der i telt hele sommerhalvåret «fra at det ble flekkbart om vaaren og til senhøstes». Far arbeidet i industri og på verksted eller kontor, men kom på sykkel eller med pram ut lørdagskvelden og ble værende til mandag morgen. Arbeiderbladet rapporterer fra Langåra i 1928:
Men i teltene på vestsiden, i små indianerleire, ligger småbarn og sover trygt og fredelig. Her rår familieidyllen […] En mengde av byens arbeiderbefolkning lever her […] og søker helsebot for trette nerver og slitne kropper. Barna tumler sig fritt og oplever alle de vidunder som alle barn skulle opleve en gang i livet.
Ja – det ser ut som at friluftsliv har vært en av veiene til kvinnelig frigjørelse i vår del av verden! Og undersøkelser finnes som viser at mor også i dag er den viktigste når det gjelder å introdusere nye generasjoner til friluftslivets gleder.
LES OGSÅ: Utejentene
Imidlertid: Det er verd å merke seg at denne kvinnelige natur- og friluftslivsbevegelse ved århundreskiftet er preget av det vi i dag kaller forskjellsfeminisme, i motsetning til den likhetsfeminisme som hevder at kvinnen kan og bør hevde seg på konvensjonelt mannlige domener. Navn som Hulda Garborg i Norge og Ellen Key i Sverige var viktige inspiratorer i en ideologi som vi kan karakterisere med ordene vitalisme, pasifisme, fred med jorden, og i tillegg en særegen form for tradisjonalisme. Denne forskjellsfeminismen fikk i vår del av verden et sterkt uttrykk i Elin Wägners «Väckarklocka» fra 1941 – enn i dag aktuell og provoserende. Wägner mener at krigen og miljøødeleggelsen er det ultimate uttrykket for et mannlige herskerprinsipp, som må avsløres og styrtes.
«Den økofeministiske idéarven bør etter min mening inspirere dagens friluftsliv. Natursynet i deler av vår tids friluftsliv er nemlig egnet til å vekke bekymring.»
Forskjellsfeministiske tanker preger langt på vei også dagens økofeminister. Men det er ikke en feminisme som ønsker å reservere for kvinnen en begrenset rolle knyttet til «de nære ting». Tvert imot: Det kvinneperspektivet utfordrer samfunnet, kulturen og vitenskapen generelt, mener man.
Økofeministene hevder at kvinnen representerer et annet grunnleggende prinsipp enn det mannlige, at dette ikke minst kommer til uttrykk i forholdet til naturen. Det kvinnelige – å pleie, dyrke, støtte, fremme liv, la det naturlige få utfolde seg – må overta når vi ser konsekvensene av den mannlige, imperiale holdningen, hevder økofeminismer. Ikke minst vender seg økofeministene mot det verdensomspennende frihandelsmarkedets makt, som plyndrer jorden på «ressurser» og flathøvler kulturell mangfold, og dermed også de kulturer hvor kvinnen tradisjonelt er samfunnets ryggsøyle.
At en slik form for feminisme risikerer å tegne et litt sjablonmessig bilde av hva som er mannlig og kvinnelig, er vanskelig til å unngå: Den som gjør opprør mot stereotyper, risikerer alltid å skape nye. Men vi må huske at økofeminismen har sin sterkeste forankring hos intellektuelle i u-landene, hvor kvinnenes frigjøring uansett må se annerledes ut enn i Vestens velferdssamfunn.
LES OGSÅ: Kronikk – uansvarlige jenter?
Den økofeministiske idéarven bør etter min mening inspirere dagens friluftsliv. Natursynet i deler av vår tids friluftsliv er nemlig egnet til å vekke bekymring. Miljøkrisen har ikke ene og alene formet en økologisk bevegelse som søker en pakt med naturen. Paradoksalt nok har krisen også bidratt til å fremheve de demoniske aspektene av naturen: Den er usikkerhet, gir ikke klare beskjeder om sine tålegrenser, truer å kaste menneskets forsøk til kontroll over ende; vi må stadig tøyle dens kaoskrefter.
Den for vår tid uvanlige, dog typiske skikkelsen risikotakeren, søker naturen nettopp som risiko; han klør dragen på ryggen, og beseirer den symbolsk i et drama foran publikum og vinner dermed selvrespekt og beundring. Dette er en nygammel utgave av den imperiale naturholdningen, hvor naturen er sparringpartner for konstruksjonen av en form for mannlig identitet, som på nær sagt alle andre sosiale områder er blitt grundig utfordret. At vi også finner en minoritet av kvinnelige risikotakere viser at også her råder et mannlig hegemoni, for å bruke et uttrykk fra feministenes vokabular. Det er dette hegemoniet som økofeministene vil til livs, for å slutte fred med jorden.
Nå er jeg altså normativ. For friluftslivets del ønsker jeg mer av det arkaiske: En moderlig – og faderlig! – pleiede holdning til mark, vann, luft og medskapninger. Å ferdes med myke såler snarere enn marsjstøvler. Å dvele og bygge fortrolighet snarere enn å prøve alt og beholde intet. Mindre av å være Gaias erobrere gjennom å knuse hennes motstand; mer av å være hennes sanne elskere ved å vinne hennes hjerte.
LES OGSÅ: Å ferdast sporlaust
LES OGSÅ: Wanny Woldstad – elskerinne og fangstkamerat
Kronikk
Bjørn Tordsson er førsteamanuensis, dr.scient. ved Høgskolen i Telemark. Kronikken er en bearbeiding av en artikkel i boka Kjønnsmakt i idrett og friluftsliv (red. Gerd von der Lippe og Hans K. Hognestad), Novus forlag (2014).
